Jeg har lyst til å tegne et scenario. La meg overføre og gjenfortelle noe som nylig skjedde i Frankrike til norske forhold, og vise hvordan en kostbar, komplisert og livsfarlig hendelse i Paris ville kunne artet seg i Norge. Budskapet er at folk må ta ansvar: Ikke ta med nye kjæledyr hjem fra ferie i utlandet:

Det er tidlig morgen i en park. Mange er ute og lufter bikkjen på morgenkvisten. En av hundeeierne kommer over en ynkelig og desorientert kattunge. Ingen katteeier er å se. Kattungen blir tatt med til en oppegående veterinær, som fatter mistanke om at noe er galt og ringer Mattilsynet. Katten avlives og sendes Veterinærinstituttet for obduksjon. En uke etter avlivingen slås det fast at kattungen hadde rabies.

Rabies, eller hundegalskap, er en virussykdom som smitter mennesker og dyr. Har sykdommen først slått ut og gitt symptomer, finnes ingen behandling. Ingen kur. Både mennesker og dyr dør etter smertefulle lidelser. Du behøver ikke være bitt for å kunne være smittet — slikking på hud eller pels med rifter kan gi smitte. I Fastlands-Norge har vi ikke hatt tilfeller på et par hundre år, men nå har vi en smittet katt midt i en stor by.

Mattilsynet går øyeblikkelig i kriseberedskap. Vi har mange spørsmål: Hvor ble katten smittet? Hvem eier den? Hvor kom den fra? Hvem har vært i kontakt med katten? Hvor mange kan være smittet? Hvordan begrenser vi en mulig katastrofe? Er det allerede for sent?

Kattungen var ikke merket, så vi vet ikke hvem som eier den. Mattilsynet går ut i mediene med bilde og beskrivelse, og ber eier melde seg. Mediene er ikke vanskelige å be, de trår til: «Kjenner du denne katten? Meld deg, du kan dø hvis du ikke får behandling». Heldigvis tar familien kontakt. De bor i sentrum. Kattungen møtte de på en strand under en ferie i Casablanca i Marokko. De syns synd på pusen og tok den med til en lokal veterinær. De bestemte seg videre for å redde katten og ta den med hjem. Katten ble med i håndbagasjen på flyet. Utrolig nok kom den både ut av Marokko og inn i Norge uten at noen oppdaget den.

Kattungen møtte de på en strand under en ferie i Casablanca i Marokko.

Hjemme ble den klappet og kost med av unger i nabolaget og voksne gjester. Dyr i nabolaget snuste på den, den ruslet rundt i hage og nærmiljø. Så forsvant den — for å dukke opp i parken noen dager senere. Ynkelig, forvirret, desorientert. Og til slutt diagnostisert med rabies.

Mattilsynet trekker opp en smittesone - grovt sett omfatter den bydelen, med naturlige avgrensninger. Parker og kirkegårder hvor katter streifer inkluderes. Det bor rundt 2000 katter i området. Kun en tredel av dem er registrert og dermed sporbare. I tillegg kommer et ukjent antall katter som ikke bor hos noen familie. De må fanges og undersøkes for smitte. Dette skjer i flere omganger. De fleste av dem avlives, det er ikke kapasitet til å ha dem i karantene og heller ingen eier som kan følge opp om de blir syke. Dette vekker harme hos mange dyrevernere.

Folk flest oppfordres til å ta hunder og katter inn til testing. Siden det ikke er registreringsplikt for kjæledyr, vet Mattilsynet ikke hvem som har dyr i huset. En storstilt kampanje settes i gang for å få alle inn til sjekk. Det settes opp veterinærtelt der katten ble funnet. Det er bemannet av Mattilsynets veterinærer fra tidlig morgen til sen kveld. Hundeluftere stoppes.

Mattilsynet sender folk rundt på dørene innenfor kontrollsonen: Har du katt? Er den testet for rabies? Det innføres båndtvang i sonen. Katteeiere får beskjed om å holde dyra inne, katter som går løse vil bli fanget og avlivet.

Nærmere 100 mennesker jobber intenst med å begrense mulig smitte. Det tas prøver. Disse skal undersøkes. Folk er bekymret - det arrangeres folkemøter. Hvor farlig er det? Kan man gå i skogen? Kan man stole på at hunden er frisk? Hvordan vet man om man er smittet? Finnes vaksine? Er det trygt å sende unger i parken?

Mange yrkesgrupper er involvert: Mattilsynets veterinærer, Veterinærinstituttets fagfolk, helsemyndigheter i kommune og stat, privatpraktiserende veterinærer, politi og kommunikasjonsfolk. Det settes opp et callsenter for å ta unna publikumshenvendelsene. Folk er bekymret, media bruker mye tid og plass på saken.

Etter tre uker har mange ansvarlige katte- og hundeeiere tatt med dyra sine inn til prøvetaking. Fem dyr ble avlivet, dette er dyr man med sikkerhet vet var i direkte kontakt med kattungen. 55 ble satt under tilsyn.

Norge mister fristatusen for rabies. Det betyr blant annet at alle hunder må ha rabiesvaksine for å reise til Sverige - noe de i dag slipper.

Dersom man er smittet og symptomene først har utviklet seg, er det for sent

Alt dette koster penger. Det samme gjør behandling av mennesker som har - eller kanskje har - vært i kontakt med kattungen. De får medisin, som skal gis flere ganger og over tid: Det er et omfattende og dyrt regime, men livsviktig. Dersom man er smittet og symptomene først har utviklet seg, er det for sent: Noen uker etter smitten, kommer smerter eller ubehag rundt smitteområdet. Så følger feber, hodepine og sykdomsfølelse. Deretter uro og angstanfall, krampeanfall og ofte perioder med voldsom og aggressiv oppførsel. Til slutt ender det med koma, lammelser og død. Sykdommen er alltid dødelig hvis man ikke får behandling. Årlig dør rundt 70 000 mennesker av sykdommen, ifølge Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE). De fleste barn som er bitt av hunder.

Dette skjedde i bydelen Argenteuil i Paris, ikke i Bergen eller Oslo. Og denne gangen gikk det bra. Etter seks måneders intenst og dyrt arbeid, kunne franske myndigheter konstatere at smitten ikke hadde spredd seg. Ville vi vært like heldige?

Rabies er en grusom sykdom, og en sykdom med store konsekvenser og utgifter dersom smitten kommer inn i landet. Dette skjedde i Frankrike fordi dyrevenner ville redde en kattunge de fant på ferie. En human og høyst forståelig handling, men med store, uante konsekvenser. Det kunne like gjerne skjedd her, i Norge. Ikke ta med tilfeldige kjæledyr med fra ferie i utlandet.