**Regjeringen** står overfor to viktige avgjørelser om håndtering av gruveavgang, som kan få stor betydning for Norge som profilert natur- og miljønasjon. Den ene gjelder den mye omtalte Nordic Mining ASA sin søknad om deponering av ca. fem millioner tonn overskuddsmasse i året til ca. 250 meters dyp i Førdefjorden. Den andre gjelder gjenåpning av en kobbergruve ved Repparfjord, nedlagt i 1978. Nussir ASA vil deponere ca. to millioner tonn overskuddsmasse pr. år i Repparfjorden, en grunn fjord med ca. 50 meter snittdyp og tidvis sterke strømmer. Mengden avgangsmasse er alle steder angitt med 100 prosent tørrstoffinnhold.

Sakene har flere likhetspunkter. Begge fjordene har status som nasjonale laksefjorder. Begge har også elver som er nasjonale laksevassdrag, henholdsvis Nausta og Repparfjordvassdraget. Begge sakene er behandlet etter plan— og bygningsloven. Planen til Nordic Mining ligger til behandling i kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), men saken må avvente utslippstillatelse for avgangsmassen fra klima- og miljøverndepartementet, som trakk tilbake avgjørelsesmyndighet fra det tidligere klima- og forurensningsdirektoratet under forrige regjering. Det nye miljødirektoratet har nylig frarådd søknaden. Nussirplanen er nylig vedtatt av KMD mens utslippssaken følger vanlig saksbehandling i miljødirektoratet. Det er verdt å merke seg at ingen av plansakene i særlig grad har vurdert alternativ håndtering i sine konsekvensvurderinger.

Begge sakene vil ha en slamfraksjon i avgangen som er sammenliknbar. I Førdefjorden er omfanget av partikkelspredningen det sentrale, mens i Repparfjorden vil også miljøgifter som kobber, nikkel og krom ha betydning.

Problemfraksjonen i gruveavgangen er hovedsakelig knyttet til slam med kornstørrelse mindre en 0,02 mm i diameter og i enda større grad for partikler mindre enn 0,01 mm. Partikkelstørrelsen kan sammenlignes med mikroskopisk mel, og kommer i bevegelse ved den minste strømpåvirkning eller berøring som for eksempel innstrømmende vann over terskel, vertikal strøm med påfølgende vannutskiftning, undersjøisk ras fra deponert masse og så videre. Slikt resuspendert slam kan holde seg flytende i vannmassene i lang tid. Alle bunnlevende organismer drukner i sedimentert slam. Også egg og larver påvirkes. Ørkenpreget i et nedstammet område vil kunne vedvare i flere tiår etter driftsstans. Til Førdefjorden vil ca. ti prosent av avgangen eller 500.000 tonn/år ha partikkelstørrelse mindre enn 0,01 mm, og ca. 20 prosent av massen være mindre enn 0,02 mm. Tilsvarende prosentandeler for slamfraksjonen må påregnes for utslippet i Repparfjord. De to gruvene er foreløpig angitt med en utslippstid på henholdsvis 50 og 30 år.

Til diskusjonen om potensiell slamspredning kan det være grunn til å minne om Titaniasaken i Sokndal fra 1980-årene. Slamfraksjonen, ca. to millioner tonn/år, var til forveksling lik avgangen til Førdefjorden. Begge bedriftene tar ut titanholdig malm henholdsvis ilmenitt og rutil. I Nordic Mining-saken er spredningsanalyse gjort i laboratoriet og strømmålinger i fjorden. I Titania-saken ble spredning undersøkt under pågående drift. Det ble konstatert uventet rask (etter 1,5 år) spredning av finpartikler langt ut forbi utslippsstedet på 150 meter dyp i Dyngadjupet. Den utenforliggende Knubedalsrenna ble sterkt nedstammet i hele sin lengde, men spredning og begynnende sedimentering av finpartikler ble også registrert videre mot Båen, Siragrunnen og Knappane. Flora og fauna på bunn og gyte— og oppvekstområder ble slått ut over forholdsvis store områder. Regjeringen påla Titania A/S landdeponi for gruveavgangen i 1990. Det ble tatt i bruk i 1994. De fleste land i verden som vi liker å sammenligne oss med har i dag regelverk som utelukker deponering av gruveavgang til sjø fra ny gruvevirksomhet. USA, Kina, Japan, Australia, Canada, Brasil, Sverige og Russland er noen av mange eksempler på dette. Noen få eldre gruver har trolig fortsatt utslipp til sjø. De topografiske forhold gjør det i mange tilfelle enklere med landdeponi i flere av disse landene enn i Norge.

Allerede i 1973 ble det gitt avslag på deponering av avgang fra nytt aluminaverk på Mongstad. 800.000 tonn pr. år «rødslam» skulle ledes til 80 meters dyp i Fensfjorden. I 2009 ble Sydvaranger Gruve ved Kirkenes gjenåpnet uten vurdering av alternativ deponeringsmåte, og med ny spredning av store mengder slam til Bøkfjorden, en nasjonal laksefjord.

Bør føre-var-prinsippet tas i bruk ved usikkerhet, men med mulig påvirkning på naturmiljøet?

Hva vil skje med de to sakene som nå står foran en endelig avgjørelse? Vil regjeringen ta innover seg og etterleve Norges forpliktelser gjennom konvensjonen om biologisk mangfold? Hvordan vil man forholde seg til Oslo-Pariskonvensjonen, EUs vannforskrift, kapittelet om dumping i Forurensningsforskriften og til regelverket om norske laksefjorder og -vassdrag? Bør føre-var-prinsippet tas i bruk ved usikkerhet, men med mulig påvirkning på naturmiljøet? Er de samfunnsøkonomiske vurderinger gode nok når naturmangfaldet (økosystemtjenestene) eller tap av disse ikke tillegges sin reelle verdi? Tap av omdømme, også for annen næringsvirksomhet, er heller ikke lett å vektlegge og veie mot bedriftsøkonomiske analyser.

Norge har mange interessante mineraler i fjellene, som har potensial for utnytting. Norge som nasjon har plikt til å påse at fremtidig gruvevirksomhet skjer på en bærekraftig måte, der også naturen og det biologiske mangfoldet blir ivaretatt. Best mulig utnytting av avfallsressursene bør også regnes med. Både tidligere erfaringer i Norge og etablert praksis utenlands tilsier at kravene til bærekraft vanskelig kan oppnås ved deponering av gruveavgang til sjøområder.