I all tid har mange mennesker i religiøse posisjoner brutt de strenge sexforbudene de selv forkynner. Det er lite grunn til å være overrasket over at dette fremdeles skjer i mange religiøse miljøer med streng offisiell seksualmoral. Det er som det alltid har vært. Det er vi andre som har forandret oss. Ved at vi ikke lenger bryr oss så mye om de gamle sexforbudene. Men først og fremst: ved at vi snakker om det. Ved at vi har brutt tausheten.

Vi lar oss stadig sjokkere. Hvordan i all verden kunne Are Blomhoff, den prominente lederen i den konservative kristne stiftelsen Betanien, i årevis arrangere overdådige sexfester med kvinnelige prostituerte finansiert med millioner han underslo fra stiftelsen?

Uten å sammenligne alvorlighetsgraden: I den nye boken «Det som ikke skulle skje», ført i pennen av journalisten Gunnar Ringheim, forteller norske menn, kvinner og barn om overgrep de er blitt utsatt for i kristne miljøer — overgrep ofte begått av mennesker som offentlig fordømmer all sex utenfor heteroekteskapet.

Disse type handlinger skjer hele tiden. Den ene mer refsende amerikanske televangelisten etter den andre, har falt hardt etter å ha blitt avslørt for både prostitusjon, homosex og annen utenomekteskapelig sex. Men fra et tradisjonelt religiøst synspunkt er ofte handlingene i seg selv ikke så alvorlige, selv om de i prinsippet fordømmer dem selv. Skandalen er først et faktum når noe blir offentlig. Når noen prater om det.

Gjør hva du vil, bare ikke snakk om det, synes ofte den uformelle holdningen å være. Evig lever bare et dårlig rykte, så pass bare på at du ikke får det. I den katolske kirken helt frem til under pave Johannes Paul II, var dette formell politikk — om enn så uoffisielt som det bare kunne bli. Utallige menn, kvinner og barn ble misbrukt seksuelt av et presteskap som ifølge de kirkelige forordningene ikke skulle ha sex i det hele tatt - og i hvert fall ikke med barn, andre menn eller uten samtykke. Men kirken gjorde praktisk talt ingenting for å stoppe praksisen. Nesten alle fikk holde på som de ville. Og begynte noen å prate, var det ikke handlingene som ble slått ned på, men det at det ble snakket om. Overgriperne ble bare fjernet fra stedene der det var blitt snakk. Slik løste Pavekirken det den så som den farligste utfordringen: Kirkens eget gode orde og rykte. At kirkens menn fremsto som plettfrie var det viktige. At overgriperne ble flyttet til nye sokn der de kunne begå nye overgrep, var ikke så nøye. Så lenge ikke noen begynte å snakke der også.

Hvordan det å snakke om ulike former for fordømt seksualitet er farligere enn sexen i seg selv, er et generelt mønster som man finner rundt forbudt sex i mange tradisjonelle samfunn. Som konservative kristne spesielt i USA, som kjemper for å bytte ut seksualundervisning i skolen med bare-avhold-undervisning. At regioner der dette har fått gjennomslag ofte har de høyeste prosentandelene med tenåringsgraviditeter, er ikke så nøye. Det viktige igjen er at man ikke snakker om det, at ingen sier at det er greit å ha sex før heteroekteskapet.

«Alle var ganske fornøyde» da homofile «levde diskré» som på 1940- og 1950-tallet. Dette ifølge Scott Lively, en av verdens mest militante kristenkonservative homomotstandere som har spilt en sentral rolle i få frem de mest ekstreme anti-homolover i Uganda og Nigeria. At de fleste homofile skulle ha vært så lykkelige da de ble tvunget til å leve absolutt usynlige med trusselen om strenge straffer og personlige ruin alltid hengende over seg, er selvfølgelig ikke tilfelle.

Fra et tradisjonelt religiøst synspunkt har Lively likevel rett i sin beskrivelse av tiden før den moderne homofrigjøringen. De som var som ham og klart fordømte sex mellom mennesker av samme kjønn, var stort sett godt fornøyde. På denne tiden brydde ikke konservative kristne seg mye om homoseksualitet. De behøvde ikke. På denne tiden skrev ikke kristne medier spaltemeter om homoseksualitet. Fullstendig usynliggjort var ikke likekjønnet sex noen trussel. Det gjorde ikke så mye at det skjedde her og der, når de som gjorde visste å skamme seg og holde seg skjult.

Det samme mønsteret finner man fremdeles i mange konservative religiøse samfunn i dag, ikke minst i Midtøsten og Afrika. Sex mellom mennesker av samme kjønn er helt greit, så lenge man er diskré og man samtidig lever som man er ment å gjøre i tradisjonelle familiestrukturer med ektefeller av motsatt kjønn og barn.

Problemet fra et tradisjonelt religiøst synspunkt oppsto først da de som praktiserte likekjønnet sex begynte å snakke om det og — enda verre - forlangte respekt for hvordan de levde. Igjen ser man parallellene til samfunn i Midtøsten og Afrika i dag. Det er ikke de som innordner seg i heteronormativiteten som primært forfølges, selv om de har homosex på si. De som rammes er de som står frem som dem de er. Det er disse Scott Lively og hans likemenn og -kvinner føler behovet for å kontrollere med sine drakoniske lovforslag.

De stadige avsløringene om overgrep og annen sex som de selv fordømmer blant konservative religiøse, kan nesten gi inntrykk av at slike handlinger er spesielt utbredt i nettopp slike miljøer her. Det er vanskelig å konkludere på dette. Men man kan spørre seg om det er slik at seksuelle handlinger man selv fordømmer i høye ordelag blir mer tiltrekkende. Klisjeen om at forbuden frukt er så mye mer pirrende, kan ha noe for seg. Vitenskapelige undersøkelser viser i alle fall at det er en viss sammenheng mellom hva man fordømmer og egne lyster. Erklærte homofiendtlige mennesker har for eksempel vist seg å tenne mer på homoporno enn liberalt innstilte heterofile.

Man kan spørre seg om det er slik at seksuelle handlinger man selv fordømmer i høye ordelag blir mer tiltrekkende.

Så lenge det finnes religiøse miljøer som klart fordømmer den ene eller den andre seksuelle praksisen, vil vi nok stadig få nye overskrifter om seksuelle skandaler. Det er gode grunner til å se nøyere på misforholdet mellom tale og praksis. Og det er desto viktigere å være klar over hvor lite seksuell fordømmelse er noen som helst garanti mot seksuelle overgrep i noe som helst miljø - snarere tvert om. Fortielsen og fordømmelsen i seg selv fører til at seksuelle overgrep ender i samme kategori som mye samtykkende sex - der det ene ikke lenger er verre enn det andre.