Uetterrettelighet på pensum

Historieprofessor Knut Vikør villeder, feilinformerer og skaper et mytisk bilde av islam og Midtøstens historie.

TILSLØRENDE: Knut Vikørs bok «Ei verd bygd på islam» er dessverre i stor grad preget av Vikørs synspunkter, uten referanser, og burde aldri vært pensum, mener Alexandra Irene Larsen. Ørjan Deisz

  • Alexandra Irene Larsen

Asle Toje[skriver i BT 19. april om venstresiden som ikke klarer å konfrontere islamisme](http://bt.no/meninger/kommentar/Vi-som-hatet-Vesten-3341474.html). Hvorfor har så mange islameksperter tilhørighet på venstresiden, spør han. Ser vi faren islamismen utgjør for demokratiet når forskere stadig ufarliggjør?

Knut Vikørs publiseringer har i mange år fått stå nærmest uimotsagt. Hans bøker brukes som pensum i islam— og midtøstenstudier på mange universiteter og høyskoler. Han er professor, forskningsleder og islamekspert ved Universitetet i Bergen (UiB). Men Vikør er en av dem som i mange henseender villeder, feilinformerer og skaper et mytisk bilde av islam og Midtøstens historie. Fundamentet er pro-islamsk og skjønnmalende. Denne påstanden trenger selvsagt grundig underbygging. Det er derfor jeg har foretatt en omfattende gjennomgang av en av hans bøker, «Ei verd bygd på islam», som kan leses på Klassisk Forum sine nettsider.

Forholdet mellom religion og politikk står sentralt for Vikør. Han prøver stadig, senest i Stavanger Aftenblad 11. mars, å få adskilt religion og politikk i islams historie. Han skriver i innlegget at «det var ikkje islam dei vil spreie, men arabisk makt». Det gjentas i «Ei verd bygd på islam», men han klarer ikke å skille disse selv, noe tittelen på boken også tilsier. Han vil gang på gang bagatellisere muslimsk imperialisme: «Islam var arabaranes religion, og dei nyerobra vart på ingen måte invitert inn i den fellesskapen, dei skulle berre betale skatt og godta dei nye herskarane». Bare godta nye herskere og betale «vantro»-skatt? Det er store samfunnsomveltninger for kristne og jøder. Akkurat denne type språk går også igjen i Vikørs bok. Muslimene står pr. definisjon for det gode, mens de kristne og Vesten beskrives i helt andre og langt mer negative ordelag.

Les også

Plukker fra hverandre Breiviks påstander

La oss ta noen eksempler. I «Ei verd bygd på islam» skriver Vikør om Muhammeds åpenbaringer at «vi kan, ut frå ei historisk vurdering, slå fast at bodskapen ikkje var 'falsk'». Hvorfor kan vi det, og hvorfor står et såpass oppsiktsvekkende utsagn i en fagbok?

Les hva Knut Vikør svarer her:

Les også

Bevisst vranglesing

Vi finner mer av lignende argumentasjon: «Mange av kjeldene, ikkje minst den boka som han fekk openbart, Koranen, stammar heilt sikkert frå hans samtid, og dei er fullverdige historiske dokument.» Dette er omstridt. Her bagatelliseres hele kildedebatten rundt Koranen. At Muhammed «fikk åpenbart» Koranen, er dessuten en forkynnende påstand og ikke historieskriving. Etter islamsk tradisjon ble Koranen påbegynt, men ikke ferdig, i Muhammeds levetid. Den ble samlet etter Muhammeds død på oppdrag av den første kalifen Abu Bakr (632— 634).

Vi vet at etter erobringen i Mekka i 630, overtok Muhammed makten i byen, henrettet dem han mislikte mest og innførte sin religion som obligatorisk. Vikør omtaler dette som «få krav» fra Muhammed. Han tar alltid, entusiastisk, seierherrens perspektiv og gjenforteller ukritisk muslimske kilder. I en gjennomgående apologetisk tone blir Muhammeds suksess et bevis på hans genuinitet for Vikør.

Den muslimske imperialismen omtales konsekvent som noe godt og naturlig. De kristne «knuste» og «ødela», de var «inntrengere», mens muslimene i Vikørs øyne sto for kulturell «blomstring». Kristendommen er noe man «blir utsatt for», islam er noe man «går over til». Vi leser om «dei kristne okkupantane i vest». Muslimer blir aldri omtalt som okkupanter. Det kristne mandatstyret i mellomkrigstiden påstår han «diskriminerte», et ord han ikke bruker om de langt mer diskriminerende muslimske styrer. Murji’a-retningen, som kun godtok muslimske herskere, er for Vikør «toleranse satt i system». Både Khomeini og Saudi-Arabia får en positiv valør som «førmoderne», «moderne», «ei lokal realisering av Montesquieus maktfordelingsprinsipp» - eller med «rom for meningsbryting». All opposisjon ble som kjent slått ned på under Khomeini, så hva dette rommet besto av er uklart.

Ingen av islamismens totalitære, undertrykkende og frihetsberøvende trekk problematiseres i boken.

Ingen av islamismens totalitære, undertrykkende og frihetsberøvende trekk problematiseres i boken. Tvert imot fremstilles islamisme som en pietistisk bevegelse, en motstand mot europeernes «umoral», «stillstand» og «korrupsjon». Vikør markerer ikke avstand til denne vurderingen.

Videre blir Muhammeds massakre av jødene i stammen Banu Qurayzah omtalt som positivt og rasjonelt, og Vikør strever for å overbevise om at det ikke handlet om jødefiendtlighet. Til og med slaveriet under muslimene får, utrolig nok, en positiv klang som «karrierevei» i Vikørs bøk. Den muslimske imperialismen omtales konsekvent som noe godt og naturlig. Det største og mektigste kristne riket, Bysants, skrives ut av historien, og han gjentar den useriøse myten om at den vestlige kulturarv ble bevart gjennom arabiske oversettelser. Han skriver til og med «den vestlige kulturarv» i anførselstegn, som om den var en vits, slik han også prøver å underkjenne Vestens kultur og vitenskap ved å beskrive kruttet i krig som det moderne Europas første bidrag til verdenskulturen.

Vikør fikk Det humanistiske fakultets formidlingspris ved UiB i 2014. Betyr det ikke noe for universitetet hva som formidles, bare det formidles bredt?

Etter forespørsel fikk jeg en uttalelse fra leder ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved UiB, Jan Heiret, om hvorfor Vikørs bok brukes som pensum: «Boka er på pensum fordi den ansees som faglig relevant og fungerer godt i undervisningsopplegget». Han avviser meg med at min vurdering av boken, og «min tolkning av islams historie» heller ikke er «allment anerkjent som sannhet».

På hvilken måte er Vikørs bok forskningsbasert?

Nå handler ikke historiefaget om min eller Vikørs tolkning av historien, men om hva internasjonalt anerkjente forskere har kommet frem til. Til dette kommenterte Heiret at pensum selvsagt reflekterer «Vikør og vårt fagmiljøs tolkninger og vurderinger. Vikør er en internasjonalt anerkjent islamforsker, og undervisningen i våre Midtøsten-emner er som andre universitetsstudier forskningsbasert». Det er interessant å se bekreftet at denne type «forskning» representerer et helt fagmiljø. Det gjør ikke saken bedre. På hvilken måte er Vikørs bok forskningsbasert?

Vikørs bok er dessverre i stor grad preget nettopp av Vikørs synspunkter, uten referanser. En bok så full av faktafeil, så tilslørende, språklig manipulerende og selvmotsigende burde aldri vært utgitt av et seriøst forlag, og burde selvsagt heller aldri vært pensum. Her forelegger altså UiB unge studenter et pensum som motsier de mest grunnleggende vitenskapelige idealer som rasjonalitet, kildekritikk og sannhetssøken. Er det godt nok?