I mangel av velgere

USAs høyesterett gjorde George W. Bush til president. Siden forholdet mellom valg og makt ble vilkårlig, passet det at en republikansk avhopper så gav demokratene et slags flertall i Senatet.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 21 år gammel

GEORG ØVSTHUS

I presidentvalgkampen i fjor fremsto republikaneren George W. Bush og demokraten Al Gore som politisk runde nok til å kunne omgås alle velgere uten at disse merket ubehag.

Bestemmelig konservativ Bush junior var vekselvis konservativ, til dels meget konservativ, og ubestemmelig liberal, alt etter hvem han henvendte seg til. Ingen tvilte likevel på at Bush av overbevisning hørte til på høyresiden i amerikansk politikk. Der havnet han når han mente noe.

Men den republikanske høyresiden led nederlag i jakten på demokratenes president, Bill Clinton. Den tapte både velgerne og riksrettstriden. Dette var følgelig ikke tiden til å lansere den konservative revolusjon, lød en naturlig konklusjon. På den andre siden appellerte visse konservative tema, som lov og orden.

Valgutfallet forsterket bildet av balansegang. Bare vel halvparten av USAs velgere brydde seg om å plukke ut en ny president, og hverken Bush eller Gore oppnådde et manende flertall av denne halvparten. Med en knapp halvpart av halvparten, men et flertall av valgmennene og hjelp fra et knapt flertall i et fortolkende høyesterett, ble Bush USAs nye president.

Fortsetter vi knapphetsbeskrivelsen, kunne dette knapt kalles et folkemandat for noe som helst. Nå måtte Bush ligge flat og skaffe seg legitimasjon ved å forlike seg med demokratene og deres velgere.

Som om intet var skjedd Bush gjorde det motsatte. Han viste seg sin konservative legning og sine hjelpere tro. Presidentens regjering fikk klare, høyreideologiske innslag. Bush-administrasjonens innenriks— og utenrikspolitikk markerte skarpe kanter.

Mot verden ble dette synlig ved at Bush avsluttet Clintons tvil og sa at rakettskjoldet ville han ha, men Kyoto-avtalen om miljøvern ønsket han ikke. Republikansk isolasjonisme varslet Bush ikke, derimot et amerikansk engasjement basert på en streng forståelse av hva som angikk USA og berørte dets interesser.

Mer vedkommer en supermakt enn Bush forestilte seg, og allerede er han i ferd med å oppgi tilskuerrollen som skulle erstatte Clintons lidenskapelige mekling i Midtøsten. Verden er uregjerlig.

Også USA byr motstand. Demokratene mislikte en freidig Bush som syntes å ha glemt sitt tynne mandat siden han opptrådte så seiersbevisst: Dette var en provokasjon. Bush fulgte den gamle regel for talere: Dårlig argument, hev stemmen!

Glemme, forbigå, overse Demokratene glemte kanskje at republikanerne nå hadde tatt kontroll over både Kongressen og Det hvite hus, og det ville Bush utnytte. Han overså til gjengjeld at en republikaner ikke automatisk var lik en konservativ republikaner. Selv om statsviterne forteller at det republikanske partiet og det demokratiske klarere enn før danner et politisk skille.

Det amerikanske topartisystemet gav rom til deling også innad i partiene, slik at konservative demokrater og republikanere kunne finne sammen mot de to partienes liberale eller mot en liberal president. Konfliktlinjene gikk mellom presidenten/presidentpartiet og det andre partiet, på tvers av partilinjene eller som institusjonskamp mellom Det hvite hus og Kongressen i pakt med maktfordelingsprinsippet USA holdt på, mens Norge valgte parlamentarismen.

Når presidentens parti har flertall i Kongressen, ser presidenten Kongressen som sitt redskap, ikke som et organ å dele politisk potens med. Det er en kamp om overtak. I Norge vil en regjering med flertall i Stortinget, slikt fantes en gang, se Stortinget som sitt verktøy. Parlamentarismen får en effekt motsatt det reklamen lovet.

Den ene for lite Opprøret mot den litt for egenmektige Bush kom fra hans egne rekker da den liberale senator James Jeffords forlot republikanernes rekker i protest mot presidentens konservative kurs.

Republikanerne mistet kontrollen over Senatet. Flertallsstatus gikk til demokratene, og det gir mer enn status. Demokratene får dagsordenmakt i Senatet og dets komitéer, motmakt i maktdelingens navn. Det er ikke allmakt, og enda mindre fordi demokratenes flertall er å ligne med å stå på en stol oppå en stol for å nå lyspæren. Og det finnes også konservative demokrater. Men Bush er heller ikke så allmektig som han gav inntrykk av å være før senator Jeffords forlot ham.

Amerikansk politikk dreier seg fortsatt om maktbalanse, deling og maktkamp. Presidentens konservative dagsorden får konkurranse.

Publisert: