Etter finanskrisen i 2007 har en rekke lekkasjer gitt noen klare glimt inn i en absurd finansverden styrt av en egen logikk. Der er det «helt vanlig» forretningspraksis å kjøpe tomme selskaper i skatteparadiser, fylle dem med stråmenn og beholde anonymt eierskap — nylig også for DNB.

Kristine Sævold

I noen tilfeller stilles det større krav til dokumentasjon om du skal låne en bok på Nesttun bibliotek, enn om du skal gjøre en milliontransaksjon fra et selskap. Det er en gavepakke til alle som har penger å skjule. Panama Papers, tidenes lekkasje av sensitive dokumenter, har gjort det klart at det er det ganske mange som har.Det har konsekvenser. I forbindelse med at den rike forretningskvinnen Leona Helmsley ble dømt for skatteunndragelser i USA på slutten av 1980-tallet, ble hun siden kjent for å ha uttalt «only the little people pay taxes». Uttalelsen har aldri før vært mer aktuell. Økonomen Gabriel Zucman, forfatter av boken «The Hidden Wealth of Nations» som kom i fjor, har beregnet at verdens velstående skjuler åtte prosent av sine formuer i skatteparadiser. Zucman anslår at det koster stater verden over nærmere 200 milliarder dollar i tapte skatteinntekter. Det rammer særlig utviklingsland hardt.

Tina Søreide: —

Den frivillige organisasjonen Oxfam påstår i en rapport tidligere i år at 62 av verdens rikeste individer eier like mye som halve verdens befolkning. Beregninger knyttet til skatteparadiser kan diskuteres, men de støtter opp om den kjente økonomen Thomas Piketty sitt store poeng: Vi står overfor en global ulikhetskrise hvor forskjellene mellom fattige og rike øker dramatisk.

Stater i finanskrise har de siste årene iverksatt en internasjonal storaksjon mot skatteparadiser for å sikre eget skatte­grunnlag. Det har resultert i noen nye verktøy og noen tettede smutthull. Det har også ført til en oppsiktsvekkende endring. Europas mest kjente skatteparadis, Sveits, har blitt presset til delvis å gi slipp på sitt kjæreste eie og viktigste inntektskilde: Bankhemmeligholdet som vi kjenner fra James Bond-filmer med røtter tilbake til 1700-tallet.

Når internasjonalt samarbeid har fått hull på Sveits — betyr det at de har funnet løsninger på problemene med skjulte midler i skatteparadiser?

Nei.

Lekkasjen viser med all tydelighet at det fremdeles er gode muligheter for å skjule penger for alle som ønsker det. De får fremdeles god hjelp av advokater og banker.

Kan ikke politikere bare tette hullene ved å endre lovene?

Nja.

Det har de forsøkt siden pengestrømmer mellom landene ble liberalisert fra 1980-tallet.Erfaringen viser at det bare er et tidsspørsmål når en effektiv, profesjonell, kreativ og svært godt betalt tilretteleggingsindustri kommer forbi ny lovgivning og graver ut nye ruter og smutthull.

Det er i denne øvelsen vi sitter igjen med rene papirøvelser som bare gir mening innenfor innvidde juridiske kretser. For alle oss andre sitter vi kun igjen med det absolutt absurde. For hvordan ble egentlig Caymanøyene, en karibisk øystat med noen få titalls tusen innbyggere, verdens fjerde største finanssenter? Hvordan ble fjellandet Luxembourg en sjøfartsnasjon? Hva skal en norsk investor med et tomt selskap på Seychellene i Det indiske hav fullsatt av styremedlemmer fra et advokatkontor i Panama? Hvis det da ikke var for å slippe å forholde seg til reguleringer fra Stortinget som en følge av en manglende utleveringsavtale med øyen i skattesaker?

Absurde øyeblikk fyller for tiden også norske rettssaler i saker med forbindelse til skatteparadiser. Transocean-saken i Oslo tingrett i fjor er ett eksempel. Akkurat nå lar vi det ligge at det ellers er en svært kontroversiell sak. Poenget her er at frifinnelsen blant annet bygger på en oppfatning om at det er helt vanlig å taue en borerigg ut i internasjonalt farvann i åtte timer, gjennomføre transaksjoner, taue riggen tilbake - med den konsekvens at selskapet ikke behøvde å betale skatt til den norske stat. Man må være jurist for å forstå at det gir mening.

BT-leder:

I Gulating lagmannsrett går for tiden Berge Gerdt Larsen-saken (BGL). Et ektepar som drev med sauehold på den lille øyen Sark i Den engelske kanal er blitt et sentralt tema for å få avklart spørsmålet om hvem som kontrollerte et Jersey-registrert selskap som handlet i tråd med Larsens interesser. Var ekteparet reelle styremedlemmer i et reelt selskap på Jersey, eller var de innsatt som stråmenn i et tomt selskap som i realiteten var styrt fra Larsen på Fjøsanger — og dermed skattepliktig til Norge? Transocean vant sin sak i fjor. BGL-saken er forventet avsluttet før sommeren.

Det som fremstår som stadig klarere, er at vi har beveget oss veldig langt bort fra selskapenes, finanssystemets og skatteadvokatenes opprinnelige funksjon - sett fra et samfunnsperspektiv. Skatteadvokater har en viktig samfunnsrolle å fylle. De skal beskytte skatte­betalernes rettssikkerhet, men de skal også bistå sine klienter i å betale riktig skatt. Men hva betyr det, og hvor langt er advokater og banker villige til å bevege seg inn i gråsoneoperasjoner? Før kunne vi bare spekulere. Nå vet vi det på grunn av lekkasjene: Ganske langt.

Nå vet vi hva det betyr for DNB. Bankens toppsjef Rune Bjerke hadde en travel dag på jobb mandag med å beklage bankens aktiviteter i en gråsone. Det er bare et par år siden Bjerke måtte forsvare DNB sine hemmelige skatteavtaler med Luxembourg. DNBs skatteadvokater hos PWC hadde fremforhandlet gunstige skatterabatter for til sammen om lag 300 selskaper. DNB kjenner internasjonal skatterett godt nok til å vite at dette ikke er i tråd med statenes intensjoner når parlamentene setter opp sine skattelover. Men banken har helt rett: Det er helt vanlig. Siden har denne typen skatteavtaler blitt undersøkt av EU som ulovlig statssubsidiering. Satt på spissen: Har tidligere lyssky aktiviteter nærmere forbundet med mafia, skattunndragere og kriminelle blitt en del av «business as usual»?».

Lekkasjene krever nye spørsmål som må integreres i den norske debatten om skatteparadiser: Hvilken samfunnsrolle spiller skatteadvokater og bankfunksjonærer? Balansegangen mellom rollen som rettssikkerhetens forvaltere og velståendes fremste forsvarere fremstår som en krevende øvelse. Et vanlig forsvar fra advokathold er en henvisning til at det alltid vil finnes «noen råtne epler i kurven».

Nå vet vi bedre. Eksemplene er mange nok til at vi må erkjenne at vi står overfor et strukturelt problem. Da er det tid for et oppgjør med en kultur.