I ytringsfrihetens navn

Når et barn kaller et annet barn idiot i skolegården, kalles det manglende respekt og dårlig oppdragelse. Når en politiker eller debattant kaller en annen person idiot i mediene, kalles det ytringsfrihet! Den svært harde retorikken skaper en kultur hvor grov oppførsel og taleform er blitt akseptabel.

ETTERLYSER BLANKERE DEBATTVÅPEN: Luft til ekstremistiske uttalelser i mediene – er det en garanti mot vold – eller bidrar det tvert imot til å legitimere volden? Gitte Kjær-Westermann savner et medansvar hos medier, politikere og nettdebattanter. Foto: ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS

  • Gitte Kjær-westermann
Publisert:

I det vi verner om den verdifulle ytringsfriheten, har vi da glemt at respekt, innlevelse og toleranse også er livsviktige behov for ethvert åpent og frittenkende menneske og samfunn?

De tragiske hendelsene på Utøya og i Oslo har vært en vekker for de fleste av oss. Ifølge manifestet har Anders Breiviks handlinger funnet inspirasjon og næring i fordømmende kommunikasjon blant politikere og på nettet. Ledende skandinaviske politikere er sitert som inspirasjonskilde, deriblant flere danske. Deres uttalelser har ikke vært ment som inspirasjon til en slik handling, og alle har tatt avstand fra dem, men i en sårbar sjels hode, har de næret hatet og holdt forestillingene om det legitime ved handlingene ved like.

Ytringsfrihet og/eller respekt?

Over hele verden – og kanskje især i Skandinavia – dukker det opp mange eksistensielle spørsmål: Er det en sammenheng mellom den høyt verdsatte ytringsfriheten og de fiendebilder som den voldsomme fordømmelsen av bestemte folkegrupper maner fram?

Utnyttes ytringsfriheten til systematisk å skape forvrengte bilder av virkeligheten, der bestemte befolkningsgrupper omtales så negativt at det ender med at noen legitimerer en voldelig forfølgelse av dem? Hvordan holder vi da fast i ytringsfriheten samtidig med at vi sikrer at samfunnets borgere behandler hverandre med respekt og toleranse?Luft til ekstremistiske uttalelser i mediene – er det en garanti mot vold – eller bidrar det tvert imot til å legitimere volden?

Inspirasjon fra Danmark

Ett av argumentene, som er kommet fram i den danske mediedebatten etter 22. juli er, at når dette skjedde i Norge (og tidligere i Sverige), men ikke Danmark, er det fordi vi har en meget friere og ikke-sensurert debatt i Danmark. Ekstremistene får luft i Danmark, og griper derfor ikke til ytterligheter.

Det kan tyde på en sammenheng. Men er det den mest sannsynlige sammenhengen? Spørsmålet er om ikke det like godt kunne skjedd i Danmark, hvor Anders Breivik ifølge eget utsagn har hentet så stor inspirasjon og legitimitet for sine synspunkter.

Språkkulturen skaper bilder

Forfølgelse og mobbing av bestemte personer eller befolkningsgrupper er ikke noe nytt. Det nye er kanskje at vi tar det alvorlig og arbeider med det. De fleste steder. I Skandinaviske skoler er mobbing et problem det arbeides intenst med. De fleste arbeidsplasser med respekt for seg selv har en mobbepolitikk.

Men som politiker i Danmark hører jeg hver dag at ordet er fritt; ethvert forsøk på å gjøre noe ved den måten vi oppfører oss og kommuniserer på i politikken, mediene og på nettet er en begrensning av ytringsfriheten.

Ærlig på ulikt vis

Selvfølgelig skal politikere, journalister og debattører kunne si hva de har lyst til og kunne ta avstand fra sine motstandere i skarpe vending. Hvordan skal de ellers kunne posisjonere seg? Hvordan skal velgerne ellers kunne merke forskjellene?

Ja, selvfølgelig skal vi kunne uttrykke våre meninger fullt ut ærlig. Helt enig! Det er det demokratiet vårt hviler på, og det er et livsviktig behov for oss. Men der er mange måter å være ærlig på. Og den måten vi gjør det på i politikk, medier og på nettet har en særlig smitteeffekt på hvordan resten av samfunnet finner det legitimt å kommunisere og oppføre seg. Jeg tror, at vi den 22. juli har sett, at den smitteeffekten kan ha store omkostninger.

Idealer bare for barn?

Er medmenneskelig toleranse bare noe barn skal leve opp til – ikke voksne? På skoler og arbeidsplasser snakker man ikke lenger om mobbing som bare den enkeltes problem. Mobbing er en kultur som skapes og vedlikeholdes. Mobbing næres av at det er skapt en kommunikasjonskultur i en klasse eller på en arbeidsplass, der det er blitt akseptabelt å snakke og handle på måter som gjør vondt for visse andre.

Skal vi komme mobbingen til livs, er det derfor kulturen som skal endres, mer enn at det er individer som skal sorteres ut og håndteres. Slik er det også blant voksne, politikere og nettdebattanter. Den svært harde retorikken – og spillet om posisjonering i det hele tatt – er en kultur hvor en grov oppførsel og taleform er endt med å bli akseptabel. Gir det mening å forvente større modenhet av våre barn enn vi mener å kunne forvente av voksne?

Det er i hvert fall tankevekkende at vi mener det har så negative konsekvenser når barn uttrykker seg nedlatende og hånlig, at vi må ha nulltoleranse overfor mobbing på skolene våre, når vi åpenbart ikke mener at det har konsekvenser for samfunnet, når voksne bruker samme retorikk. I hvert fall ikke konsekvenser som er så betydelige, at vi vil gjøre noe med det. Det er tankevekkende at vi forventer at barn, som har en hjerne som fremdeles er under utvikling, skal kunne uttrykke seg mer modent, voksent og respektfullt enn det vi forventer at våre politikere, medier og debattanter kan.

Medansvar hele veien

Jeg savner et medansvar hos medier, politikere og nettdebattanter for hvordan den måten vi kommuniserer på smitter av på resten av samfunnet. Jeg savner en erkjennelse av at når vi dømmer og tolker, skaper vi bilder – og det kan bli vanskelig å skjelne fakta fra dommer. Når medier og politikere fordømmer hverandre og bestemte folkegrupper, og særlig hvis det gjentas ofte, kan det som egentlig var en tolkning eller en grov fordreining av virkeligheten, bli til fakta og virkelighet for noen mennesker. Dermed kan medier, politikere og nettdebattanter være med på å gjøre en subjektiv mening til en generell samfunnstrussel.

Som politikere kan vi ikke ha ansvar for hvordan enkeltpersoner finner på å handle med bakgrunn i noe vi har sagt. Vi kan likevel erkjenne at språkbruken vår har effekt på andre. Vi kan påta oss ansvar for å minimere effekten av de bildene vi stiller opp gjennom; å tenke mindre posisjonering og mer i samarbeid, mindre i dommer og tolkninger og mer i hva som er reelle fakta, mindre i at mine strategier skal vinne og mer i hvilke behov vi trenger å få tatt hånd om. Vi kan ta ansvar for våre egne bekymringer og unnlate å gjøre dem til objektive sannheter.

Vi kan saktens lære å føre en ansvarlig kommunikasjons— og debattkultur uten å gå på kompromiss med den ytringsfriheten demokratiet vårt hviler på. Dersom vi er villige til det.