«Det er nok bare psykisk»

Det er ikke plass til den brysomme langtidssyke i dagens helsevesen. Derfor pågår det en definisjonskamp rundt ME-pasientene.

  • Blogger På Mariasmetode
  • Lege
  • Kronikk Av Maria Gjerpe

Jeg tror ikke vi kommer videre med vår vestlige medisin om vi ikke virkelig tar pasientene våre på alvor. Vi må lytte til dem og se dem som medspillere. Samarbeidet er en mulighet for å lære noe nytt. Uvitenhet kan brukes som kilde til visdom.

Selv innrømmer jeg det. Som lege har jeg mer enn en gang tatt frem barepsykiskbrillene» mine. Når de diagnostiske metodene vi har tilgjengelig i dag ikke viser svar på hva som er galt og jeg blir usikker, er brillene kjekke å ha. Hvor lett er det ikke å møte egen usikkerhet og uvitenhet i møte med de uhelbredelige langtidssyke på denne måten? Jeg tror det er menneskelig.

Bare psykisk?

Vår medisinske historie skjuler mye vi ikke vil vise frem. Tilstander som magesår og stoffskiftesykdommer er tidligere sett gjennom «barepsykiskbrillene» til mange leger. Historien har vist oss at det vi har definert som «innbilning», «hysteria» eller «bare psykisk» har vært sykdomstilstander som kan behandles.

Å være syk i kroppen betyr ikke at man er «syk i hodet». Å ha en psykisk sykdom, er heller ikke «bare». Vi er inderlig opptatt av hvordan psyke henger sammen med soma. Vi er alle klar over sammenhengen. Langt sjeldnere tar vi inn over oss hvordan soma påvirker psyken. Å være langtidssyk kan føre til psykiske symptomer som sorg, angst og depresjoner. Hvordan fysiske ubalanser og lidelser i seg selv kan henge sammen med psyke og gi lignende symptomer, er vi mindre opptatt av.

Definisjonskampen

NRK har over flere dager vist programmer om ME, både på TV og radio. I dokumentarfilm «Få meg frisk!» leter ME-pasient Anette Gilje etter svaret på hvordan hun skal gjenvinne helse. Andre pasienter med lidelser vi ikke vet opphavet til og som vi i beste fall kun kan symptomlindre, gjør det samme. Det ser ut til at det er en definisjonsmaktkamp rundt ME-pasientene og andre «diffuse» eller «kroniske» lidelser. Noen har kalt ME-pasientene «vår tids lobotomerte» i betydningen grovt feilbehandlede, og viser til manglende biomedisinsk fundert oppmerksomhet. Andre er opptatt av «psykosomatikk» og at man, enkelt sagt, kan «tenke seg frisk». Atter andre har uuttalte setninger om at vitterlig er det en infeksjon, eller annen fysisk årsak som har utløst tilstanden, men hjernen og kroppen, fortsetter å «tro» den er syk. Kroppen må «tro» om igjen.

Neglisjerte pasienter

ME-pasientene er en pasientgruppe som over lang tid har vært neglisjert. Sentrale helsepolitikere har ønsket en styrking av hjelpen til denne pasientgruppen, men vi er ennå ikke kommet lenger enn til «mestringskurs». Det finnes fortsatt ikke somatiske behandlingsopplegg innenfor det offentlige helsevesen. Private legekontorer bruker behandlings og -prøveresultater pasientene selv har betalt for til å forske ut nye behandlingsmetoder. Det er etisk problematisk at pasientene finansierer forskning det offentlige skulle ha stått for. Vi kan ikke leve lenge med situasjonen. Når får vi en uavhengig, systematisk gjennomgang av internasjonal biomedisinsk forskning på ME?

Mennesker som guder

Kommende forskning vil antagelig vise oss at det vi i dag kaller «ME» kan ende opp med et sykdomspanorama med ulike underdiagnoser. Noen vil kanskje ha effekt av kognitiv terapi og andre immunmodulerende behandling, kan hende antivirale midler eller antibiotika. Noen vil vi kanskje ikke kunne helbredes på lang tid — om noen gang. For guder er vi ikke. Vi er mennesker med en begrenset kunnskap om menneskekroppen.

Til tross for at kunnskapen stadig endres og økes, er jeg ikke overbevist om at vi en gang kommer til å vite alt som er å vite. Vi vil alltid være i en situasjon der vi må forholde oss til det usikre, ukontrollerbare og det vi ikke kan helbrede.

Den mislykkede legen

Pasienter vet mye om hva som feiler dem og hva de trenger hjelp til for å få det bedre. Det tar tid å lytte. En «kroniker» er en «kroniker» fordi det ikke finnes behandling som gjør frisk. Vårt ønske om å helbrede blir utfordret i møte med denne pasientgruppen. Vi har ikke et behandlingsapparat bak oss. Pasientene vil ha helbredelse, og det kan vi ikke gi dem. Helbrederen fremstår dermed som «mislykket» og føler seg avkledd og kunnskapsløs. Pasienten forblir i sin limbotilstand i lang tid. Vår usikkerhet blandes med pasientens. Situasjonen blir utrygg og kan tilspisses. Når vi blir usikre, kan vi velge ulike måter å handle og tenke på. Det letteste er å bli irritert, psykologisere og definere pasienten.

Den brysomme pasienten

Disse pasientene, «kronikerne», de med «diffuse lidelser»; de vi sender til den ene spesialisten etter den andre, uten å få dem friske, blir de brysomme for oss? Å møte og forholde seg til langtidssyke kan av noen oppleves som om det blir satt kjepper i det velsmurte, akuttmedisinske hjulet. Helsevesenet er i dag i stor grad bygget opp med en ikke spesielt god plass til langtidssyke. Helsevesenet satser store summer og det bygges opp rammer der de akuttsyke, de som kan plastres, gis en tablett eller annen enkelt, konktretbehandling favoriseres. Å kunne gi en rask helbredelse gir en umiddelbar tilfredsstillelse til behandlersystemet om at jobben er gjort.

Mangler helhetstenkning

Pasienter med langvarige plager blir ofte kasteballer mellom legene. Fastlegen henviser til spesialist. Å komme inn til en spesialist kan ta måneder og år. I mellomtiden blir pasienten sykere, taper tilfriskningskompetanse og er på god vei inn i et hjørne. Et hjørne der det er vanskelig å komme tilbake til arbeidet igjen. Fastlegen kan få beskjed fra spesialistens om at «dette er ikke mitt bord». Pasienten blir så sendt til en ny spesialist. Dermed er runddansen i gang. Tiden går og ingen har nytte av den. Vi mangler helhetstenkning der pasienten er i sentrum.

Historie å lære av

Det er en styrke å vite og erkjenne at medisinske sannheter ikke er evige. Dersom vi som helsearbeidere skal ta innover oss at psyke påvirker soma, bør vi bruke denne viten i hvordan vi møter våre pasienter. Mange langtidssyke blir dessverre ytterligere traumatisert i møte med helsevesenet. Lær av den medisinske historien: Tro på pasientene! Pasientene har ofte rett og vet intuitivt mye om egen kropp. De vet ofte når en tilstand de kjenner i kroppen har noe å gjøre med at de har det vondt i sjelen, og når det har noe å gjøre med at kroppen er i ubalanse.

Ingen bedre av at helsearbeideren tenker «bare psykisk». Å tro og tenke at pasientene agerer syke, at de ikke ønsker å bli friske, er en myte, men den lever likevel godt. Det er en feilslutning å avfeie en pasient med at «det sitter i hodet» når de diagnostiske hjelpemidlene ikke viser svar. Når ble det slik at vi endret på terrenget når kartet ikke stemmer?

Kommentarer? Vennligst bruk feltet under!