Nyheten om at USA og Cuba skulle åpne diplomatiske forbindelser tok store deler av verden med storm i forrige uke.

I Latin-Amerika og på Cuba jubles det, i USA er endringen omstridt. Sjelden har en annonsert ambassadeåpning hatt større betydning.

For Latin-Amerika betyr det trolig at den kalde krigen endelig begynner å ta slutt.

Etter 18 måneder med skjulte samtaler mellom partene, annonserte Cuba og USA den 17. desember at landene ville utveksle spiondømte fanger.

USA har videre lovet å ta Cuba vekk fra listen over terrorstater og lette på reise— og pengeoverføringsrestriksjoner. Cuba på sin side gir også noe, og har lovet å sette fri 53 politiske fanger og åpne for større grad av frihet på internett.

Siden handelsblokaden av Cuba består - den er beskyttet av lov - er det fremdeles små steg, men symbolikken er enorm. Det kan også konsekvensene bli.

Handelsblokaden av Cuba er et resultat av den cubanske revolusjon som seiret natt til 1. januar 1959. Det var ikke revolusjonen i seg selv, men særlig Cubas tilnærming mot Sovjetunionen (det krangles fremdeles om Castro ble dyttet av USA eller hoppet av fri vilje) og Cubas manglende vilje til å møte USAs krav om kompensasjon for ekspropriering av amerikanske selskapers eiendom som falt USA tungt for brystet.

I 1960 startet handelsblokadene, og i 1961 ble de diplomatiske forbindelsene brutt. Siden har forholdet vært kaldt og gjennom mange mindre og større kriser, de mest kjente er Grisebuktinvasjonen i 1961 og Cuba-krisen i 1962. Det offisielle målet med handelsblokadene har vært å presse frem et regimeskifte på Cuba. Her har USA mislykkes totalt. På 1960-tallet hadde USA stor støtte for sin Cuba-politikk.

Til stor misnøye for latinamerikanske regjeringer støttet Cuba revolusjonære bevegelser i hele regionen i denne perioden. I dag er det USA som er isolert, mens Cuba ønskes velkommen av sine naboer i sør.

USAs Cuba-politikk er en av de sentrale årsakene til at landet har mistet sin innflytelse i regionen som i lange tider ble definert som amerikanernes bakgård.

Bak tilnærmingen til Cuba ligger en innrømmelse fra USA om en feilslått politikk, men også et håp om at et åpnere forhold kan svekke kommunistpartiet og skape demokrati på Cuba.

Men effekten kan bli motsatt. Castro-regimet ville aldri gått med på noe som ville svekke dets posisjon på Cuba. De ser på denne åpningen som en mulighet til å styrke sin maktposisjon. Likevel innebærer det en risiko for Castro-regimet.

Vestlige medier har fokusert mest på at det vi nå ser er en viktig politisk endring i USA. Men endringen er like stor for Cuba.

Castro-regimet har lenge legitimert sin makt og forklart sine feil med blokaden og fienden i nord. Den retorikken blir nå umulig.

Det kan svekke regimet, men det har flere bein å stå på. Motstanden mot revolusjonen på Cuba er svak, og regimet kan fremdeles vise til at demokratiet har lite å vise til i Latin-Amerika.

Det er flere årsaker til at Cubas tilnærming til USA faktisk kan styrke regimet. Cuba gjennomgår i dag relativt store økonomiske reformer, men har som uttalt mål å beholde ettpartimodellen.

Liberaliseringen av pengeoverføringer fra eksilcubanere til sine familier på Cuba, kan styrke reformene som åpner for større private initiativ lokalt.

Men for å skyte fart på en skakkjørt økonomi, kreves internasjonal kapital. Å bli fjernet fra terrorlisten og få diplomatiske forbindelser med USA, kan øke og trygge internasjonale investeringer på Cuba.

Derfor kan Cubas tilnærming til USA ses på som en forlengelse av regimets økonomiske reformer. Både på grunn av handelsblokadene og landets økonomiske politikk, har Cuba alltid trengt en sponsor.

Under den kalde krigen var det Sovjetunionen, nå er det — om enn i mindre grad - oljerike Venezuela. Med Venezuela på like stø kurs som Titanic, gjør Cuba lurt i å søke en tilnærming til USA.

Les også:

I USA ble nyheten om tilnærmingen mellom de to landene fordømt av republikanere som Jeb Bush og Florida-senator Marco Rubio, mens Hillary Clinton berømmet Obama.

President Obama vil møte sterk motstand i kongressen og få problemer med å åpne ambassade og utnevne ambassadør.

Likevel viser meningsmålinger at Obama har støtte for sin politikk. 68 prosent av USA-cubanere og 60 prosent av befolkningen i Florida støtter Obamas politikk.

På nasjonalt nivå er støtten 56 prosent, og størst blant de unge. I den grad Cuba-politikken blir viktig, kan faktisk demokratene ha fått en vinnersak blant Latino-velgerne opp mot neste presidentvalg.

Det er likevel ikke av innenrikspolitiske grunner USA normaliserer forholdet til Cuba.

En normalisering av forholdet til Cuba betyr også for USA en normalisering av forholdet til Latin-Amerika. USA har lenge vært på vikende front i regionen.

Delvis fordi USA har vært opptatt andre steder, men også fordi mange land i regionen har ønsket å svekke USAs rolle. Prosessen har vært delvis venstreideologisk fundert som kritikk mot kapitalismen, men USAs politikk overfor Cuba har også stått sentralt.

I dag fremstår faktisk USA som mer isolert enn Cuba.

Mens Cuba ikke får være med i Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), så får ikke USA være med i de nye regionale organisasjonene som tar over for et svekket OAS.

Med mer normale relasjoner mellom USA og Cuba kan dette endres. Organisasjonen av Søramerikanske stater (UNASUR) har allerede uttalt at den ønsker et utvidet samarbeid med USA.

USAs Cuba-politikk var blitt en hemsko for forholdet til hele Latin-Amerika. Ved å åpne opp for Cuba, håper USA på å påvirke endringsprosessene på Cuba, men den største effekten er en normalisering av relasjonene til resten av regionen.

Selv om det er snakk om små skritt og det er veldig tidlig i en usikker prosess, kan verdien av denne endringen knapt overvurderes.

Kanskje var det tilfeldig, men kun timer etter at Obama og Castro snakket på TV til sine befolkninger annonserte FARC, den eneste gjenlevende av de tidligere Castro-støttede revolusjonsbevegelsene, en ensidig våpenhvile på ubestemt tid.

En fredsavtale i Colombia er kanskje langt unna, men nærmere enn noensinne.

En fredsavtale i Colombia er kanskje langt unna, men nærmere enn noensinne. Samtidig gleder Handelskammeret i USA seg, og cruiseselskapsaksjene stiger.

Avtalen mellom Cuba og USA ser dermed ut til å tilfredsstille væpnede revolusjonsbevegelser og dresskledde aksjespekulanter like mye.

Når selv Castro-regimet ønsker handel med imperialisten i nord må vel den kalde krigen ha tatt slutt?