Sjekk kjøleskapet, hundedagene er her!

Hundedagene. De fleste har hørt om dem, mange har opplevd dem. Men eksisterer de? Spør Toril Torlei, folklorist fra UiB.

INGEN GARANTI: Alt som kan mugne ellerråtne gjør det, og gjør det fort. I hundedagene gir kjøleskapet ingen garanti.<p/>ARKIVFOTO: HELGE SUNDE

Publisert:

TORIL TORLEI

Hundedagene varer fra 23. juli til 23. august og utgjør tidsmessig samme periode som stjernetegnet Løven. Løven ligger i dyrekretsen, det beltet rundt himmelkulen som sol, måne og planeter ser ut til å forflytte seg igjennom året.

Perioden heter hundedagene og ikke løvedagene fordi det er Store Hund, det oppadstigende stjernebilde, som dominerer himmelen.

Hundedagene som begrep oppsto i det gamle Egypt. Den gang sto stjernene annerledes enn i dag, og tilfeldigheter ville at solen gikk inn i Løvens tegn samtidig som Hundestjernen ble synlig på himmelen og regntiden begynte.

Hundestjernen, Sirius, er den mest lyssterke stjernen i vårt solsystem. Den har størrelse 1,4 og utgjør et markant punkt på himmelen. Hos oss er Sirius synlig fra desember til april. I det gamle Egypt kom den altså over horisonten rundt slutten av juli.

Sirius kalles Hundestjernen fordi den er den største stjernen i Store Hund. Store Hund ligger i forlengelsen av Orions belte. De er begge deler av stjernebildet Orion som, med litt fantasi, viser kjempen omgitt av sine hunder: Først og fremst Store Hund, men også Procyon. Procyon betegnet tidligere hele stjernebildet Lille Hund, men brukes i dag bare om den klareste stjernen.

«Pro cyon» betyr før hunden, og Procyon er både et tegn og et varsel; den varsler den egentlige hundestjernens komme.

Et varsel var betimelig. Når Hundestjernen kom opp og hundedagene begynte, gikk Egypt inn i regntiden.

Nilen fløt over sine bredder og oversvømte alt. Materielle ødeleggelser og menneskelige tragedier florerte, og skjønt flommen var nødvendig for avling og vekst, var den først og fremst forbundet med frykt.

Fordi regntiden falt sammen med hundestjernens ankomst, syntes det logisk å anta at der var en sammenheng. Med hundestjernen fulgte dermed katastrofealarm. I Hellas beskrev Homér Sirius som «et ondt varsel som påfører en allerede lidende menneskehet uutholdelig smerte».

Hundestjerne, regn, katastrofe og perioden mellom 23. juli og 23. august ble altså koblet sammen. Med tiden ble begrepet hundedager overført til Europa, og ikke minst i Tyskland fikk det stor betydning. Der ble det oversatt til «Rode» som var datidens mest brukte ord for hund, og da Norge etter hvert arvet begrepet, var overgangen fra rode til råte ikke lang. På deler av Østlandet kalles perioden fortsatt røtmåneden.

I Norge utgjorde hundedagene en kritisk periode for årets avling. Med mye regn kunne kornet råtne på rot, og i bondesamfunnets marginale husholdning var dette et være eller ikke være. Slik ble Hundedagene, som en kombinasjon av tid, regn og råte, et ord på den frykt som lå latent.

Over tid ble meningsområdet utvidet. Hundedagene ble en akseptert omskrivning for ulike former for frykt. Mesteparten var knyttet til overlevelse, men også mer arketypiske former smøg seg inn.

Den mest etablerte og vedvarende norske myte(?) er at alle ting råtner, mugner og surner fortere i hundedagene.

Senest i fjor gjorde jeg en privat spørreundersøkelse, og av åtte spurte vestlendinger mellom tretti og femti år kunne fem fortelle at melkeprodukter surnet nesten øyeblikkelig. Alle hadde opplevd det selv. Det samme gjaldt annen mat. Alt som kan mugne eller råtne gjør det, og gjør det fort. I hundedagene gir kjøleskap ingen garanti.

Hunder blir en trussel i hundedagene. Denne ideen stammer opprinnelig fra ordsammenhengen, og forklaringen er kommet i etterkant: I hundedagene rår farlige krefter og gifter. De truer alle, og hunder er naturligvis mest utsatt. Uansett hvor snill hunden er, i hundedagene kan den bli gal og farlig for folk. Derfor skal man aldri klappe en hund i hundedagene. Den kan bite, og da blir man selv smittet av hundegalskap.

Gift og råttenskap hører sammen. I hundedagene samler de farligste giftene seg i vann. I noen grad i regnvann, i langt større grad i stående vann.

Derfor skal man helst ikke bade i hundedagene, verken i vann eller sjø. I kyststrøk bekreftes det av brennmaneten. Den vokser seg urimelig stor i hundedagene og blir langt giftigere. Man skal også være forsiktig med å drikke vann. Særlig gjelder dette stillestående vann, som for hver dag samler opp større mengder med gift. Når giftmengden blir stor nok, kan vann være farlig også til utvortes bruk. Et lite sår er nok. Finnes der en vei, vil giften trenge inn i kroppen. Her får den kjøttet til å råtne, og de mest uskyldige sår kan bli til byller og betennelser. Slikt blir man aldri frisk fra.

Er ulykken først ute, kan også kroppsvæsker være utsatt. De trekker til seg hundedagenes gift, og når vi svetter mer i denne perioden, er det fordi kroppen forsøker å kvitte seg med råttenskapen. Dette er bra, for svette er en fornybar ressurs. Blodmengden, derimot, er begrenset. Derfor er det viktig ikke å miste blod i hundedagene: Jo mindre vi har, jo mindre å fordele giften på. Fornuftig nok hadde Gudbrandsdalen totalforbud mot årelating i hundedagene. Der kunne man dokumentere både tungsinn, selvmord og ren galskap som resultat av brudd på forbudet.

Noe positivt er det likevel. Saltvann, havet, surner og råtner ikke bare, det tykner og presser mot land. Slik slipper det fri dem det har tatt ý de som er forsvunnet på sjøen flyter opp i hundedagene, og liket føres hjem.

Hundedagene er ikke avmerket på norske primstaver, men har åpenbart vært en viktig periode. Først og fremst fordi de er kritiske for avlingen, men også fordi de varsler været for resten av sommeren.

Av værtegn er alle typer representert. De pessimistiske; «inn med sol, ut med regn». De optimistiske; «inn med regn, ut med sol». De lakoniske; «som hundedagene går inn, skal de også gå ut» (Her holder det med én regnbyge i løpet av de tre første dager. Kommer den, blir det regn). Og de virkelig depressive; «blir det ikke vassråte, blir det tørråte».

I dag er det vanligste værtegn at hundedagene skal gå ut som de gikk inn, enten dette nå var med sol eller regn. Og interessant nok, ifølge min undersøkelse fra i fjor, dette er ikke noe man tror, men noe man vet: Det står i almanakken.

Også andre varianter av værtegn er levende. Noen mener at de tre første hundedager varsler været for de tre første uker. Andre at været tredje hundedag vil vare i tre uker. Eller, det været hundedagene går inn med, det skal de også gå ut med. Men imellom kommer en periode med motsatt vær.

Hvis du lurer på hva som er rett, kan du spørre den første du treffer. Som de fleste andre har han nok en mening. Bygget på hundedagenes iboende, selvbekreftende og helt private rasjonalitet.