Et ustabilt, utrygt liv

Det er politikernes jobb å lage et barnevern som faktisk sørger for at barn som trenger hjelp av barnevernet får en god barndom og like muligheter som andre til å leve et fullverdig voksenliv. Det skjer ikke i dag. Barnevernsbarnas behov tas ikke på alvor.

  • P.t. Berkeley
  • Uib
  • Helse
  • Inst. For Utdanning
  • Barnevernforsker
  • Marit Skivenes
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

Barn som er plassert utenfor hjemmet av barnevernet er ikke sikret en trygg familiebase. Dette er ekstra ille når vi vet at disse barn er i en sårbar situasjon og ofte har behov for ekstra støtte og hjelp. I stedet for en trygg og permanent omsorgssituasjon er det flyttinger mellom biologisk foreldrehjem og fosterhjem, og mellom ulike fosterhjem og institusjoner. Dette er påvist av blant andre forsker Torill Havik ved UiB, som viser at hvert fjerde fosterbarn har flyttet fem ganger, og det er barn som har flyttet 30 ganger, har vi nylig sett i NRKs Brennpunkt (20.09.2009). Jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i hvordan stadige flyttinger, nye «foreldre», nye venner, ny skole, osv., oppleves for barna det gjelder og hva det gjør med dem.

Ustabilitet og usikkerhet

Internasjonal forskning på hvordan barna opplever det viser at de blir usikre og føler seg mindre verd. For eksempel forteller barna i fosterhjem at de ofte lurer på når de blir kastet ut av fosterforeldrene, at de ikke våger «å knytte seg til nye personer», og at det er tungt og vanskelig å etablere seg i nye omgivelser gang på gang. Når barnevernsbarn opplever en høy grad av ustabilitet og usikkerhet omkring sin omsorgssituasjon, så er det ikke forenlig med å gi barna en god oppvekst.

Heller ikke lar det seg forene med å bidra til at barn som har opplevd omsorgssvikt og trenger hjelp av samfunnet, skal få like muligheter som andre barn til å lykkes med sine livsprosjekter. Det er derfor ikke overraskende at forskningsinstituttet NOVA påviser at barnevernsbarn klarer seg langt dårligere enn andre barn når de blir voksne.

Behovene tas ikke på alvor

En stor del av problemet er at barns behov for stabile og permanente omsorgsgivere ikke tas på alvor. Barn trenger å være i relasjoner som har evigheten for øye. Utviklingspsykologien har lenge vært opptatt av viktigheten av at barn som ikke kan vokse opp med biologiske foreldre, får mulighet til å knytte seg til nye omsorgspersoner.

Det handler om individets grunnleggende behov for å bli elsket og anerkjent. Tankegodset er naturlig nok ikke fremmed i norsk barnevern, men sammenligner vi Norge med England og USA, ser vi at betydningen av stabilitet og langsiktighet for barnevernsbarn er uavklart både i lovverk og praksis.

Les også

Hensyn til barna er ikke fulgt opp

Vi har noe å lære

En viktig grunn til at plasserte barnevernsbarn fortsatt har uforutsigbare liv med mange flyttinger og brutte relasjoner er at politikerne ikke tar stilling til hvor langt (og lenge) det biologiske prinsipp skal rekke. Det biologiske prinsipp sier at barn først og fremst skal vokse opp med sine biologiske foreldre. Samtidig er det også sentralt i barnevernet at barn har behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgssituasjonen, også omtalt som stabilitetsprinsippet.

Når barnet bor med biologiske foreldre så forenes disse to prinsippene, men når barnet plasseres utenfor hjemmet så oppstår det en spenning for barnevernet. På den ene siden å arbeide for å holde familier sammen. På den andre siden barnets behov for en ny, trygg og varig omsorgssituasjon. Så langt har ønsket om å bevare den naturlige familiekonstellasjonen i samfunnet vunnet frem. Spørsmålet som reises er om en bedre balanse mellom prinsippene kan etableres, og jeg mener vi har noe å lære av USA og England på dette punkt.

Permanent omsorg

I norsk barnevern er det et overordnet mål at foreldre har omsorg for sine barn, og de skal bistå slik at barn og foreldre får et familieliv sammen. Dette er ikke unikt for Norge; det er en gjennomgående ambisjon i vestlige lands barnevernssystemer.

Det er imidlertid forskjeller på hvordan barn som ikke bor hjemme blir behandlet. I USA og England er det lagt til grunn at barnevernet på samme tid skal jobbe mot to mål: å sikre barnet en stabil omsorgssituasjon og å få til en tilbakeføring til biologiske foreldre.

Det kan omtales som en «twin-track planning», og innebærer at både gjenforening og langvarig fosterhjemsplassering/adopsjon er målsettinger for arbeidet. Det høres umiddelbart ut som uforenlige mål, men det handler om to strategier for å nå det overordnede målet om en permanent, god omsorgssituasjon for barnet.

Varig omsorg

Trass i store forskjeller mellom amerikanske og norske forhold, gir USAs policy overfor plasserte barn viktig kunnskap om hvordan barna kan sikres en varig omsorgssituasjon. Policyendringen som kom under Clinton-administrasjonen var en reaksjon på de ustabile og utilfredsstillende forhold amerikanske barnevernbarn levde under. Det ble politisk bestemt at det skulle være tidsfrister for hvor lenge det skal arbeides for gjenforening, og når barnevernet skulle arbeide for en permanent plassering av barnet. Det ble gitt klare signaler om at adopsjon i langt større utstrekning skulle benyttes, fordi adopsjon ble ansett som nest beste alternativ etter gjenforening med biologiske foreldre.

Amerikansk tidsfrist

Konkret er det i USA en tidsfrist som går ut på at hvis et barn har vært plassert utenfor hjemmet 15 måneder av de siste 22 månedene, skal adopsjon være overordnet målsetting. I denne tidsperioden har biologiske foreldre krav på å motta hjelp som skal gjøre dem i stand til å gjenforenes med barnet. I Norge er det ikke gitt tidsrammer for hvor lenge foreldre kan kreve tilbakeføring eller at barnevernet skal arbeide for gjenforening, noe som trolig er medvirkende til at barn kan være plassert utenfor hjemmet hele oppveksten uten at adopsjon blir vurdert.

Når prinsipper kolliderer

Norsk barnevern trenger en ny standard for hva det betyr å ivareta barns interesser. Da må politikerne på banen og ta stilling til hva som skal gjøres når prinsipper kolliderer. Jeg mener at målet må være å sikre barnet et godt og trygt hjem på permanent basis, enten det er hos biologiske foreldre eller hos nye omsorgsgivere. For å realisere denne målsettingen for barn som ikke bor hjemme, så trengs det en komplementær strategi som både jobber for å få barnet gjenforent med biologiske foreldre i en gitt periode, samtidig som det arbeides med en alternativ permanent plassering. På denne måten blir barnets behov og interesse ledestjerne for arbeidet, og ventetiden for barnet blir gjort så kort som mulig.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. Hensyn til barna er ikke fulgt opp

BT anbefaler

Her kommer en ny «bydel». – Blir slik man typisk ser i Oslo.

– Vi er overlykkelige, sier utviklingsdirektør Jørgen Madsen i Bonava.

LES SAKEN