**Gjennom hele** livet mitt har jeg ventet på at ting skulle «bli bedre». Oppleve at alle som trøstende har sagt til meg at «det ordner seg for deg også, bare vent», skulle få rett.

Jeg trodde lenge at toppen av lykke måtte være å vinne svære pengesummer. Jeg trodde lenge at for å være sosial, måtte jeg være full.

Jeg trodde ikke at jeg noensinne ville kunne lære meg å akseptere måten jeg ser ut på uten å gjøre drastiske, kosmetiske inngrep.

Og jeg trodde ikke at jeg ville kunne bli glad i meg selv, eller i livet, så lenge jeg er meg. Nå vet jeg bedre.

Les også:

Jeg er lastebilsjåfør, og jeg elsker jobben min.

Jeg liker å tro at min historie kan gi andre håp, for tro meg; jeg vet hvordan bunnen ser ut. Jeg er 28 år gammel, og jeg har for første gang fått meg en fulltidsjobb.

Jeg er nå faktisk på vei ut i verden som en voksen person med ansvar for eget liv, og ikke minst; for egen inntekt.

Etter mange år bak meg med mobbing, selvskading, sosialangst, alkoholmisbruk og dårlige relasjoner, begynte jeg endelig å ane lys i enden av tunnelen for snart halvannet år siden.

Jeg sluttet å drikke alkohol, og jeg har ikke rørt en dråpe siden.

På denne måten har jeg hatt en viss kontroll over selvskadingen, og jeg har blitt nødt å lære meg å være sosial uten å skjule meg i en hinsides rus som senere likevel bare ble til skamfulle, hullete minner jeg helst ville glemme.

Det har ikke vært noe lett å slite mentalt, og måtte gå på Nav når man tilsynelatende for omverdenen ser frisk ut.

Les også:

Men etter noen år med målrettet tearpi, fikk jeg stablet meg såpass på bena at jeg i fjor i mai fikk lov å begynne på skolen for å ta lastebilsertifikatet. En drøm jeg har hatt siden jeg var liten.

Det var råtøffe måneder, men jeg oppnådde to viktige ting: Jeg fikk sertifikatet mitt, og jeg lærte meg at å gå på skole ikke måtte være synonymt med Helvete. Jeg fikk meg faktisk venner.

Etter at skolen var over kom imidlertid en ny smell, og jeg greide ikke å hoppe ut i arbeidslivet med en gang, slik avtalen var. Smellen dominerte hele høsten, og store deler av vinteren, og jeg begynte å lure på å bare gi opp.

«Som om noen vil ha meg uansett, liksom...»

I et overmodig øyeblikk i januar ringte jeg og søkte på en stilling jeg fikk tips om. Jeg fikk både intervju og prøvekjøring, men jeg hadde likevel ikke noen særlig tro på at de ville ha meg.

Jeg følte ikke akkurat at jeg stilte veldig sterkt, med min noe krevende fortid, og med veldig lite jobberfaring.

Men innerst inne hadde jeg en gnist, og denne gnisten ble til ordene: «om dere satser på meg, tror jeg ikke dere kommer til å angre».

En fredagskveld fikk jeg telefon fra sjefen. Han kunne fortelle at de hadde bestemt seg for å gi meg en sjanse. Det var en lykke og en stolthet hinsides alt. Jeg, som «aldri får til noe», hadde nettopp greid å lande en jobb som yrkessjåfør.

Les også:

Jeg begynte like over påske, og det var fullt kjør fra dag én. Jeg har fått ansvaret for en lekker gammel Actros på nesten 14 tonn, og jeg har blitt veldig glad i den. Jeg har hatt mange av mine beste dager i hele mitt liv i den. Tiden på jobb har vært et eventyr som har gitt meg en mening med livet. En følelse av at alle årene bak meg med kjemping har vært verdt det.

Anleggs— og transportbransjen har ikke akkurat verdens beste omdømme, men jeg har veldig lyst å trekke frem positive ting her, for det er en av de viktigste yrkesgruppene vi har.

Når jeg har vært på mitt verste, har jeg fått være med en venn på lastebilturer. I tillegg til bare det at jeg faktisk har måttet bevege meg utenfor døren, har jeg faktisk fått utrolig mye konstruktiv hjelp gjennom årene. En trygg atmosfære, lastebilterapi.

Da jeg begynte å jobbe, var det mye jeg var redd for. For å ødelegge bilen, for å gjøre ting feil, for å ikke passe inn,

Min far har vært yrkessjåfør hele mitt liv, og han er selvsagt verdens kuleste mann. Det er derfra drømmen min om å bli lastebilsjåfør ble sådd.

Da jeg begynte å jobbe, var det mye jeg var redd for. For å ødelegge bilen, for å ødelegge ting, for å glemme ting, for å gjøre ting feil, for å ikke passe inn, for å virke dum, for å være for svak, for å ikke få ting til, for telefonsamtaler, for kjøring på smale veier, for rygging, for ansvar. For alt.

Men alt jeg har opplevd har knust frykten i småbiter, og bare bevist meg om igjen og om igjen at jeg bekymrer meg unødvendig mye.

Blant dem jeg har møtt rundt omkring, både av kollegaer i samme firma, kollegaer i andre firma, av anleggsmennesker og av kunder, har jeg med svært få unntak bare truffet på snille, hjelpsomme mennesker.

De har vært tålmodige med meg, selv om de har måttet forklare meg samme tingen hundre ganger. De har vært tålmodige selv om jeg har kjørt feil om igjen og om igjen. De har villig vist meg hvordan jeg skal behandle kjøretøyet, hvilket vedlikehold som kreves, hvilke tegn som blir brukt som kommunikasjon mellom maskiner og lastebiler.

De ler ikke selv om jeg rygger skeivt. De går heller ut, stiller seg opp og leder meg på plass. Lærer meg små triks.

Men det aller, aller beste? De inkluderer meg! Fra dag én, har jeg følt meg som en likeverdig.Jeg innrømmer jeg var litt nervøs for å gå inn i dette som jente, men jeg oppdaget fort at så lenge jeg er lærevillig, jeg smiler, og jeg faktisk gjør mitt beste, så er jeg velkommen.

Angsten min for å prate i telefon er helt forduftet, nå kan jeg uten problem sitte i timelange telefonsamtaler, og det er helt rørende hvor mange som faktisk inkluderer meg.

Les også:

Jeg smiler nesten hele tiden mens jeg er på jobb, og vet du hva? Når jeg sitter smilende inni bilen min, får jeg utrolig mange smil tilbake fra andre, både fra sjåfører og fra fotgjengere.

Jeg har rett og slett blitt en lykkeligere person, en person jeg liker å identifisere meg med.

Alt som ligger bak meg er nå blitt til verdifull erfaring, og ikke bare bitre minner.

Når jeg starter bilen bestemmer jeg meg for å være glad, og jeg behøver sjelden egentlig å anstrenge meg. Det faller seg naturlig med all mestringen jeg opplever og alle utfordringer og alle venner jeg får og bare ganske enkelt ved å innse at jeg faktisk lever drømmen.

Jeg elsker det jeg gjør så høyt at jeg ikke tenker på det som en jobb. Jeg er heldig, og jeg vet det. Alt som ligger bak meg er nå blitt til verdifull erfaring, og ikke bare bitre minner.

Livet er her og nå, og det skal endelig leves!

Adelheid R. Greve har skrevet flere kronikker for BT om hverdagen som psykisk syk og veien frem til å bli frisk. Les de tre første her: