**Psykolog Sverre Asmervik** [skrev en kronikk i BT 26.9. om en sakkyndig utredning](http://www.bt.no/meninger/kronikk/Hva-er-det-med-noen-sakkyndige-3446993.html) han hadde støtt på da han var medlem av fylkesnemnden for barnevern. I denne utredningen beskrives «Kai», en gutt som nærmer seg tre år, og foreldrene hans. Den anonyme utrederen har vært på hjemmebesøk en ettermiddag før jul og notert hva som skjedde. Det er lek og oppdragelse, og dette kan tolkes som helt normalt - slik som Asmervik gjør, eller som et signal om at foreldrene er psykisk utviklingshemmet - slik det kan tyde på at den sakkyndige gjør.

Ole Mikalsen

Asmervik påpeker flere viktige funn i rapporten som stemmer med det jeg selv fant da jeg skrev om sakkyndige utredninger i 2013. Det er forsket lite på sakkyndige rapporter i Norge. Han har gått gjennom en rapport, jeg gikk selv gjennom ti, så det er ikke grunnlag for å kalle dette representativt. Selv om funnene våre ligner, så trekker jeg imidlertid andre konklusjoner enn det Asmervik gjør. Som et ledd i sakkyndige utredninger av barnevernssaker skal det alltid gjøres observasjoner. Den sakkyndige gjør et eller flere hjemmebesøk og ser hva som foregår. Han kommer ikke uforberedt: Utredningen har et mandat og vanligvis har han lest sakspapirene også. Disse kan være omfattende og gjengi testing fra BUP og PPT, tidligere meldinger i andre barnevernssaker osv. Som psykolog skal han være velkjent med attribusjonsfeil, altså at det man vet om en sak påvirker holdningene og gjør at vi kan se eller tolke det som skjer på en annen måte enn om vi kom uten forkunnskaper.

Den familien som får en sakkyndig psykolog på besøk og som vet at hva han skriver vil avgjøre fremtiden for familien, blir kanskje redd og preget av alvoret, slik som Asmervik skriver. Dette vil uvilkårlig påvirke hvordan de oppfører seg. Familien har også en anledning til å iscenesette hva som møter den sakkyndige. Det foregår for eksempel en del servering under slike hjemmebesøk, jeg har lest en rapport der mor var midt i kakebaksten da psykologen kom. Boligselgere bruker for øvrig samme triks, det skal lukte godt i huset når kjøperen kommer.

Les også:

Det burde være en selvfølge, men er noe mange kanskje ikke tenker over: Rapportene fra hjemmebesøk er skrevet etterpå. Den sakkyndige refererer sine observasjoner og opplevelser i ettertankens lys. Under besøket foregår det svært mye hvert eneste øyeblikk når fire personer møtes, og den sakkyndige både må og skal plukke ut det som er vesentlig, både det som skjer typisk i familien og det som skiller seg ut fra hva man skulle vente. Det trivielle er det ikke nødvendig å gjengi.

Det er som vi skjønner ingen enkel sak å gjøre gode observasjoner og gjengi disse på saklig og etterrettelig vis. Oppgaven til den sakkyndige er heller ikke over med dette. Han skal gi en vurdering eller tolkning av resultatene og ofte lage en prognose om fremtiden også. Dette er ikke lett å gjøre riktig for noen. Barnesakkyndig kommisjon har laget en veileder for dette. Barnevernet i Bergen og mange andre steder i landet bruker et kartleggingsverktøy utviklet av Øyvind Kvello som i hvert fall sikrer at prosedyrene blir ensartet.

Det er blitt brukt sakkyndige i lang tid i norsk rett. Ingrid Lundeberg skriver at «en mektig figur ble introdusert for rettsapparatet» med straffeloven av 1887. Den sakkyndige bringer vitenskapen inn i domstolen og skal låne legitimitet til avgjørelsene. Den sakkyndige blir også lyttet til: I en nyere undersøkelse av Grøndal, Stridbeck og Grønnerød vurderer et utvalg sakkyndige innen strafferetten sin egen innflytelse gjennomsnittlig til 5,7 på en skala der 1 er lavest og 7 høyest.

Også når barnevernssaker skal avgjøres regner man med at den sakkyndige blir lyttet til. Om lag i hver tredje sak blir det laget en sakkyndig utredning. Asmervik skriver at den sakkyndige er skråsikker på grensen til det naturvitenskapelige. Det er på mange måter oppgaven til den sakkyndige — når det skal tas vanskelige avgjørelser er det godt at noen uavhengige kan levere sikkerhet.

Les også:

En viktig begrunnelse for sakkyndige utredninger er at dette øker legitimiteten til avgjørelsene. I de senere årene er det blitt stilt spørsmål ved om det virkelig er slik. Det er bare 150— 200 godkjente psykologer innen barnevernfeltet. Sett i et perspektiv over noen ganske få år blir disse brukt både som veiledere til barnevernet, uavhengige utredere, og fagmedlemmer av fylkesnemnd og domstoler, kanskje også i tillegg til å være terapeuter. Noen frykter at dette fører til uheldige bindinger. Psykologene får feie for sin egen dør, men hvis det er slik at de ikke lenger blir regnet som garantister for gode avgjørelser, så er kanskje tiden inne for å revurdere deres rolle.

Toril Havik gjorde en undersøkelse på slutten av nittitallet om hva de barnevernsansatte mente om de sakkyndige. Hun finner at mer enn halvparten av saksbehandlerne mener at de sakkyndige i svært liten eller liten grad får frem ny informasjon i barnevernssaken, og at de i nesten ni av ti tilfeller har sammenfallende syn med barneverntjenesten.

Mange barnevernskritikere mener at det er dramatisk at de sakkyndige er så enige med barnevernet. Asmervik frykter for eksempel justismord. Jeg er ikke enig i dette. Her støtter jeg meg på filosofen William av Ockham som sier at vi skal søke etter den enklest mulige forklaringen. Den kommunale barneverntjenesten gjør en grundig jobb med å undersøke saker. De gjennomfører gjentatte samtaler med barn og foreldre, observasjoner og innhenter informasjon fra f.eks. barnehage, skole og ulike helseinstanser. I noen saker har man fulgt utviklingen over år.

Sakene blir ikke nødvendigvis bedre utredet av at de blir gått gjennom tre ganger

Hvis den sakkyndige er enig med barnevernet, så er den enkleste forklaringen at de vurderer saken likt. Barnevernet får vanligvis medhold i fylkesnemnden og tingretten også. Jeg mener at vi skal se etter den enkleste forklaringen også her: Når tre instanser vanligvis er enige, så er det fordi at metodikken er holdbar og lover og retningslinjer blir fulgt.

Jeg vil derfor påstå er at de sakkyndige i en del tilfeller vil være unødvendig og fordyrende for barnevernssakene. Sakene blir ikke nødvendigvis bedre utredet av at de blir gått gjennom tre ganger: Av barneverntjenesten, en sakkyndig og fylkesnemnden for barnevern. Dette kan for øvrig bli fire eller flere ganger dersom saken blir anket og det eventuelt blir engasjert nye sakkyndige.