Terrorhandlingenes fundament

Anders Behring Breiviks handlinger springer ut fra den anti-islamske bevegelsens virkelighetsforståelse.

Denne artikkelen er over 11 år gammel

Foreløpig indikerer politiet at morderen og terroristen Anders Behring Breivik handlet alene da han utførte sine terrorhandlinger som kostet 76 mennesker livet, mange av dem barn. Selv dette skulle være tilfellet så bygger hans verdenssyn i stor grad på et anti-islamsk perspektiv som han deler med mange andre i Norge og den vestlige verden for øvrig. Handlingene hans kan ikke sees som direkte adskilt fra den virkelighetsforståelsen som i økende grad har preget europeisk politikk de siste årene.

Selv har jeg skrevet min mastergradsavhandling om den politiske motstanden mot Islam, muslimsk kultur og innvandring til Norge. Jeg intervjuet ledere for organisasjoner og grupper som har gjort seg bemerket med sine islamkritiske utsagn. Dette analyserte jeg blant annet i lys av holdningsundersøkelser, mediedekningen de siste ti årene og den politiske utviklingen i Europa.

Anti-islamsk bevegelse

I løpet av de siste ti årene har det vært en stor vekst i den delvis organiserte motstanden mot islam, muslimsk kultur og innvandring til Norge og Europa. Dette har forekommet parallelt med det økte fokuset på muslimer og terrorhandlinger begått av islamistiske organisasjoner og den tiltagende innvandringen fra muslimske land. Motstanden deler i all hovedsak de samme inspirasjonskildene, målene og tar i bruk de samme retoriske virkemidlene for å vinne folk over på sin side. Mine funn tilsier at denne motstanden til sammen utgjør en anti-islamsk bevegelse.

Den norske anti-islamske bevegelsen består av et nokså begrenset antall organiserte grupper av varierende størrelse. Det er snakk om flere blogger og nettsteder, samt et utall enkeltmennesker som frekventerer disse og andre nettsteder. De norske aktørene er også en del av et større fellesskap som spenner om Vest-Europa og USA. Disse aktørene forholder seg til hverandre og samhandler først og fremst gjennom e-post, blogger og nettaviser.

De anti-islamske aktørene benytter seg av sentrale verdier og historiske hendelser som strekker seg gjennom århundrer med kristendommen som bindeverk. De fremstiller seg selv som forsvarere av demokratiet, likestilling, ytringsfrihet, homofiles rettigheter og kristendommen. Slik bygger de opp et overbevisende rammeverk som ligger tett opptil verdier som er viktige for et flertall av den norske befolkningen. Motsatsen til alt dette blir så islam. Mange setter likhetstrekk mellom islam, fascismen og kommunismen som like grufulle og totalitære ideologier.

Slik fremstiller de seg selv som frihetskjempere på lik linje med dem som kjempet mot nazistene under 2. verdenskrig. Enkelte tegner et fremtidsbilde hvor Europa erstattes av Eurabia og våre samfunn underlegges islamske styresett. Dette virkelighetsbildet gjennomsyrer også Behring Breiviks manifest og innlegg på nettsiden Document.no.

Hovedfiender

Den anti-islamske bevegelsen opererer med en klar virkelighetsforståelse som er forankret rundt et dobbelt fiendebilde. På den ene siden har man islam, muslimsk kultur og innvandring. På den andre siden har man anti-rasistiske organisasjoner, media, akademia og partier på venstresiden. Denne såkalte «eliten» blir sett på som tilretteleggere for en økende grad av islamisering av Norge og Europa. Ettersom muslimer som gruppe har relativt liten politisk makt er det denne «eliten» som utgjør den anti-islamske bevegelsens hovedmotstandere. Dette preget også Behring Breiviks handlinger, og fremstår som motivasjonen for å ramme Arbeiderpartiet og AUF.

Det er dette verdensbildet som utgjør konfliktens kjerne. Man kan altså ikke si at dette avviker i stor grad fra Behring Breiviks holdninger. Det er viktig å presisere at potensialet for vold ligger i alle former for identiteter som bygger på et aktivt skille mellom «oss» og «de andre». Paradoksalt nok er dette skillet også en nødvendighet for enhver kollektiv identitet. Dette betyr at vi aldri kan utelukke det iboende voldelige potensialet i samfunnet.

Vold som virkemiddel

I motsetning til Anders Behring Breivik har alle de jeg intervjuet vektlagt at de er motstandere av voldsbruk. Det er nettopp voldsbruk de assosierer med «islam som ideologi». Foruten at han tilsynelatende tar avstand fra demokratiet, finner man kanskje det viktigste skillet mellom Behring Breivik og den større «mainstream» anti-islamske bevegelsen i hans anvendelse av fysisk vold for å oppnå sine mål. Enkelte taler likevel om at de frykter borgerkrig, og at de vil forsvare det de har kjært med sine liv. Ifølge Behring Breivik har denne borgerkrigen pågått siden 1999. Mange personer innenfor den anti-islamske bevegelsen kjemper nå hardt for å distansere seg fra Behring Breiviks handlinger. Koblingen mellom deres ståsted og hans eget undergraves blant annet gjennom å anvende begrep som «gal» og «sinnssyk». Som menneske er han selv ansvarlig for de grufulle handlingene han begikk mot uskyldige mennesker, men det er nettopp den virkelighetsforståelsen som de anti-islamske gruppene har forfektet som utgjør byggverket for hans rasjonalitet.

Inkludering

Ett av aspektene som de anti-islamske aktørene trekker frem er en opplevelse av å bli ignorert, stemplet og ekskludert. Dette er noe som også kommer frem i Behring Breiviks manifest. Man kan ikke gi dem skylden for terrorhandlingene han begikk. Men man må anerkjenne at hans tankesett er gjennomgående likt og overlappende med de synspunktene de anti-islamske aktørene fremmer. Å se vekk fra deres tankesett og fornekte deres virkelighetsforståelse og motiver vil bare kunne bidra til å forsterke den oppfattede ekskluderingen og fremmedgjøringen. Dette må tas på alvor. De bør derfor møtes med åpenhet og kritisk dialog – ikke hets og total avvisning.

Det er bare en åpen diskusjon forankret innenfor demokratiske kanaler som vil kunne minimere muligheten for ytterligere voldsbruk. Så lenge en motstander blir vurdert som en eksistensiell trussel fremstår den eneste løsningen som eksklusjon og tilintetgjørelse. Dette kan bare forhindres gjennom å opprettholde og skape åpne, politiske arenaer hvor seier og nederlag ikke er endelig.

Diskuter saken under: