Tapt anrop fra virkeligheten

Opposisjonen har ikke bare gjort seg til politi og dommer, de forholder seg heller ikke til hva Stortinget har vedtatt.

Publisert Publisert
  • Erik Skutle
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Denne uken ble den berømmelige Vimpelcom-saken debattert i Stortinget for andre og trolig siste gang. Saken og den tilhørende debatten bør bli en vekker for Stortinget, som så langt har opptrådt helt på tvers av de lover og regler de selv har vedtatt.

Jeg skal komme tilbake til hvordan Stortingets kontroll— og konstitusjonskomité (som jeg er medlem av) har havnet på ville veier i saken, men først en liten oppsummering av hva saken dreide seg om før Stortinget fikk ferten av den.

På starten av 1990-tallet var Europa et særdeles spennende sted. Muren hadde falt, demokratiet var på fremmarsj, og statsmonopoler sto for fall, også i etablerte demokratier som Norge. Også Televerket ville være med på reisen og ble delprivatisert, gikk på børs, startet effektiviseringsprogrammer og skiftet navn til Telenor.

Telenor ville ekspandere inn i nye markeder, og Russland ble sett på som attraktivt. De kjøpte seg derfor inn i det unge russiske selskapet Vimpelcom med en minoritetspost, som de senere ønsket å utvide til hele selskapet. Telenor ville hjelpe det nylig frigjorte russiske folket med å ta i bruk mobiltelefon, og samtidig tjene penger. «Være en del av løsningen», som er blitt norske selskaper i utlandet sitt uoffisielle slagord.

UiB-forsker Kristine Sævold:

Les også

Skurkestreker er vanlig business

Det fungerte aldri særlig bra. I stedet for at Telenor klarte å kjøpe seg opp i selskapet og innføre en nøktern skandinavisk bedriftskultur, ble de sittende i mindretall sammen med russiske oligarker. Telenor ble etter hvert lei, og har den siste tiden ønsket å kvitte seg med sin eierandel, men har så langt ikke funnet en passende kjøper.

Så til selve korrupsjonsskandalen. På 2000-tallet ønsket Vimpelcom å gå inn på det usbekiske telemarkedet, og trengte statlige lisenser for å komme i gang. Løsningen ble å leie inn diktatordatterens bestevenninne som konsulent for nesten en milliard kroner. Du får selvsagt mange kvalifiserte råd for en milliard kroner, så etter kort tid fikk Vimpelcom de etterlengtede 4G-lisensene. Etter hvert fattet imidlertid internasjonale politimyndigheter mistanke, og det hele endte med at Vimpelcom innrømmet korrupsjon og godtok en bot på seks milliarder kroner.

Det skal imidlertid sies at lite tyder på at disse bestikkelsene var en toppstyrt beslutning. Etterforskningen peker på at ansatte ganske langt nede i systemet systematisk har manipulert dokumenter slik at det ble svært vanskelig å finne feil. Ingenting tyder på at ledelsen i Vimpelcom kjente til noe, langt mindre ledelsen i Telenor. Rett skal være rett.

  • Har du meninger? Send innlegg tildebatt@bt.noog Følg oss påFacebook!

Hva har så dette å gjøre med Stortingets kontroll— og konstitusjonskomité å gjøre? Det ideelle svaret burde være «ingenting» eller «svært lite». Men alle med en viss interesse for politikk og nyheter har fått med seg at komiteen med Martin Kolberg, Abid Raja og Per Olaf Lundteigen i spissen har kjørt hardt på for å komme til bunns i saken. Det åpenbare problemet er selvsagt at dette er en sak for politiet, påtalemyndigheten og domstolene, definitivt ikke for Stortinget.

Norge har en av verdens eldste grunnlover som fortsatt er i bruk. Grunnen til det er at den er enkel og forståelig, og har blitt fulgt opp i praksis. I alle fall frem til nå. De neste linjene blir kanskje litt nerdete, men de er veldig viktige: Grunnloven bygger på læren om maktfordeling, altså at vi skal ha en lovgivende, dømmende og utøvende makt som opererer uavhengig av hverandre. Altså at vi skal ha et Storting, uavhengige domstoler og en regjering.

Grunnloven slår også ettertrykkelig fast at ingen skal dømmes hvis de ikke har brutt loven, og at ingen skal straffes før de er dømt av en uavhengig domstol. Alle har rett til et forsvar, og alle er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det kan høres som fancy ord som er hentet fra «Law & Order», men det er faktisk et av de viktigste fundamentene vi har bygget landet på.

Hva er så Stortingets oppgave i dette? Det er å lage lover, bevilge penger og kontrollere at regjeringen gjør det Stortinget har bedt dem om. Den siste delen er delegert til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det betyr at komiteens oppgave er å sjekke om næringsminister Monica Mæland har fulgt opp prinsippene i eierskapsmeldingen som Stortinget har vedtatt, og om hun ellers har gjort det som normalt kan forventes av en næringsminister. Verken mer eller mindre.

Sparebanken Vest-direktøren:

Les også

På ville vegar

Staten har en eierandel i Telenor, men næringsministeren er selvsagt ikke ansvarlig for alt som skjer i Telenor. Langt mindre i hva som skjer i selskaper der Telenor har en mindretallsaksjepost. Mælands oppgave er å nominere styremedlemmer, fremme forslag på generalforsamlingen, og ha en løpende dialog med selskapet. Dette står i eierskapsmeldingen som Stortinget selv har vedtatt. Staten har som eier heller ikke krav på særbehandling fremfor de andre aksjonærene, det står i aksjeloven som Stortinget selv har vedtatt.

Når Høyre har påpekt disse enkle fakta, er vi blitt møtt med at «det handler om å bekjempe korrupsjon», eller at «det handler om det er folkemakten eller pengemakten som skal bestemme», eller at «næringslivet og kapitalen gjemmer seg bak juridiske snurrepiperier».

Hvis en ønsker å bekjempe korrupsjon, kan det være lurt å la politiet få gjøre jobben sin i fred. Når Riksadvokaten må sende brev til Stortinget og be oss holde fingrene av fatet av hensyn til etterforskningen, har de ikke fått fred. Dersom en ønsker at folkemakten heller enn pengemakten skal bestemme, kan det være lurt å forholde seg til hva folkemakten faktisk har bestemt i aksjelov og eierskapsmelding. Som for øvrig er de «juridiske snurrepiperier» Martin Kolberg hevder at noen skjuler seg bak.

Mathilde Fasting om korrupsjon:

Les også

Fristelser i paradis

Monica Mæland går fri for kritikk fra opposisjonen, det er bra og riktig. En rekke næringslivsledere får imidlertid skarp kritikk, til tross for at de ikke er ansvarlig overfor Stortinget. Ikke bare gjør opposisjonen i Stortinget seg til politi og dommer, men de forholder seg heller ikke til hva Stortinget faktisk har vedtatt. Det er legitimt å mene at staten bør ha mye større kontroll over næringslivet, og at næringslivsledere må svare for Stortinget, men slik er faktisk ikke lovene og reglene.

Når en kaster maktfordelingsprinsippet på båten, og i tillegg anklager folk for å ha brutt lover som ikke eksisterer, da demonterer en den liberale rettsstaten. En hard og brutal påstand, men sørgelig sann. Det går ikke, og de som har vært mest aktiv, bør bruke Stortingets sommerpause på å gå i seg selv.

Publisert