Da Spanskesyken kom til Bergen

Bergensere anno 1918 var vant med epidemiske sykdommer, men sommeren 1918 var det Den Store Krigen Bergens Tidendes lesere var opptatt av.

Denne artikkelen er over 16 år gammel

Cecilie Bredrup

lege

Norske skip gikk ned, og det var dyrtid og jobbetid i Norge, matrasjonering og forbudstid. I Russland hadde det vært revolusjon, og tsarens skjebne var godt stoff. I Bergen var man i gang med bygging av Brann Stadium, og snart skulle Fløibanen åpne.

Den 26.6-1918 meldte BT at det var brutt ut influensa blant de tyske tropper på Vestfronten. Sykdommen spredte seg raskt til Norge og feide over landet i fire bølger. De første tilfellene kom til Bergen i begynnelsen av juli, og det store sykefraværet førte til problemer for mange bedrifter. I perioden som fulgte kom helsemyndighetene ofte med beroligende uttalelser, men avisen fortalte lite om sykdommens herjinger i Bergen.

Høsten 1918 fulgte BT sykdommens herjinger da den nærmet seg byen for annen gang: i Trondhjem var det mangel på likkister, i Kristiansund slapp butikkene opp for liksvøp. Mot slutten av september kom den hit. Tross rask spredning og mange dødsfall var det sjelden førstesidestoff. Ikke fikk det krigsoverskrifter heller, tross 59 døde bergensere på én uke (20.-27. oktober) og spaltevis med dødsannonser. Innimellom kan man likevel ane at stemningen blant folk her i byen ikke var like rolig. Sundhetsvesenenet så det som nødvendig å anmode folk om ikke å få panikk.

I løpet av årsskiftet 1918-1919 grep sykdommen om seg igjen. I Bergensområdet var det Loddefjord som ble hardest rammet. Det var fortvilte sykehusforhold og avisen advarte om at man kunne «komme til at maatte negte at motta epidemisk syke ved sine Sykehus».

Den siste og fjerde bølgen ble kjennetegnet av spredte tilfeller. Den ble aldri et samfunnsproblem, tross mange personlige tragedier: «Snil, vakker gut ønskes bortsatt grundet morens død».

Helsevesenet sto overfor en sykdom man ikke helt visste hva var og ikke kunne verken forhindre eller behandle. Bergens Tidende kom med råd fra tidens ledende eksperter. De anbefalte god personlig hygiene, samt å unngå store menneskemengder. Melkekøene og køer foran rasjoneringskontorene ble regnet som «slemme smittesteder», biografteatre «hermetisk lukkede pesthuler». At telefonrøret kunne formidle smitte var også en teori.

Det var Forbudstid, og alkoholdebatten kom raskt inn i bildet. Frontene sto sterkt mot hverandre. Enkelte hevdet at den høye dødeligheten delvis skyldtes «den overdrevne alkoholbehandlingen». Andre lurte på: «Skal all medisin minne om malurt og galle?» De understreket hvor viktig det var å gi pasientene et legemiddel de hadde tro på. Dr. Falkenberg skrev ut 8895 konjakkresepter og ble stilt for retten. Han ble frikjent etter «en munter vidneavhøring.»

Mye ble prøvd, med varierende suksess og med ulik begrunnelse. Kvikksølvsalve innsmurt i neseborene skulle ha en desinfiserende effekt som hindret smitte og lungebetennelse. Andre anbefalte tjære: «Ta en kop tjære og stik en glødende gjenstand, en strikkepind eller noget lignende, ned i koppen. Der opstaar da en sterk røk, og denne skal man indaande.»

Noen steder i Europa ble alle samlingsplasser stengt, til og med kirkene, mens helsemyndighetene i Bergen mente at Spanskesyken var umulig å forebygge. De fryktet at man med slike tiltak kunne forskyve sykdommen til en kaldere årstid med større risiko for komplikasjoner og død. Stengning ble også sett på som et farlig samfunnsmessig prinsipp. Man fryktet panikk og at folk «avstænger sig fra hverandre i brutal egoisme.» At skolene likevel ble lukket i perioder skyldtes høyt sykefravær blant lærerne.

De satset istedenfor på skjerpet renhold på skolene, i restauranter, skip og andre lokaler. Til kinematografen lagde man en film om personlig hygiene, og lysbilder om smittefaren. På trikken skulle egne kontrollører og plakater bekjempe spytting: «Den, som spytter overalt, staar paa samme stadium som hunden, som farer bortom hver væg.»

I 1918 mente mange fagfolk at influensa ble forårsaket av Pfeiffers bakterie (i dag kalt Haemophilus influenzae). Det skapte stor forvirring da man ikke fant denne bakterien hos alle syke. Til slutt måtte man konkludere med at bakterien «maa ofres som en falsk profet». Årsaken til Spanskesyken forble ukjent.

Teoriene var mange. Dr. C. Engelbreth mente sykdommen smittet via insekter. «Og det er ikke vanskelig aa peke paa det insekt som det her kan være tale om — det kan bare være lopperne.» Loppestikk skulle føre smitten rett inn i blodbanen og slik forårsake det galopperende sykdomsbilde hos enkelte.

Sykdommen ble av noen satt i forbindelse med Den Store Krigen, som den første av en rekke krigsepidemier. Andre hevdet at rester av krigsgasser nedsatte lungenes motstandsdyktighet. En liter krigsgass besto av «30.000.000.000.0000.000.000.000 molekyler - Er luften om os forgiftet av krigens gasarter?»

Læge Birger Øverland mente det ikke kunne være tvil om at sykdommen skyldtes bakterier. Han fortvilte over hvordan folketro mange steder førte til en behandling av syke som stod i skarp kontrast til medisinske anbefalinger. Friske og syke delte både matkar og seng. Rystet fortalte han: «Selv i epidemiens sidste maaneder blev jeg ikke én gang men ret ofte spurt om denne sygdom egentlig var smitsom.»

Men om folketroen ikke kom til målet, gjorde legevitenskapen det heller ikke. Pasteur-instituttet i Paris fremstilte en vaksine sammensatt av bakteriene man fant hos de syke. Resultatet var nedslående: «Mens dødsprosenten blandt de syke uvakcinerte er ca. 6 %, saa var den blandt de syke vakcinerte bare ca. 4 %.»

Bergenserne anno 1918 var vant med smittsomme og dødelige sykdommer. Det er betegnende at Bergens Tidende ikke nevnte Spanskesyken i årskavalkadene verken for 1918 eller 1919. «Den alvorlig tid vi nu har gjennemgaat burde lære os at vi er slet rustet til at møte epidemier av enhver art», kan vi lese i avisen fra 1918. I midten av forrige århundre trodde man likevel at man var på vei til å vinne kampen mot infeksjonssykdommer. Oppdagelsene sto i kø: antibiotika, gode vaksiner og ny kunnskap, som erkjennelsen av at influensa skyldes virus, ikke en bakterie.

I virkeligheten er infeksjonssykdommer fortsatt et problem, særlig i utviklingsland. Årlig dør 6 millioner mennesker bare av malaria, tuberkulose og AIDS. Men også vi i den rike del av verden må forberede oss på å igjen kunne bli rammet.

Fra fugleinfluensa H5N1 første gang ble vist å kunne gi alvorlig sykdom hos mennesker (Hongkong 1997) har i overkant av 100 mennesker dødd etter å ha blitt smittet av nærkontakt med fjærkre. Trusselen om at viruset skal utvikle seg til å kunne smitte mellom mennesker, slik at vi får en ny pandemi, er reell. I påvente av at dette eventuelt skal skje fores vi om alder og bosted på dem som dør, smittestatus på døde fugler og vaksineringen av Pingrid Alexandra. Kontrasten til mediedekningen i 1918 er stor. For vi vet ikke når neste pandemi kommer, hvilket virus det blir, og hvilken sykelighet og dødelighet som blir resultatet. Vi vet kun at det ikke er mulig å beskytte seg helt.

Kronikken er basert på en medisinsk særoppgave ved UiB. Takk til professor Lars R. Haaheim (Influensasenteret) for veiledning.