Barnehjemsgranskning - til hvilken pris?

På oppdrag av Barne— og familiedepartementet har Senter for Krisepsykologi undersøkt hvordan det var for tidligere barnehjemsbarn å møte for granskningsutvalget som undersøkte påstandene om graverende forhold ved barnehjem på 50-, 60 og 70-tallet.

Granskningen konkluderte med at det hadde vært alvorlige mangler ved den praktiske og følelsesmessige omsorgen, og at flere barn hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, noen av svært alvorlig, dyptgripende og meget krenkende karakter, skriver psykolog, dr. philos, Senter for Krisepsykologi, Bergen og psykolog Unni Heltne.

Av Atle Dyregrov og Unni Heltne

Vi undersøkte hvordan granskningen ble opplevd både via spørreskjema og grundige intervjuer. Som ved andre undersøkelser i grupper som har opplevd vanskelige situasjoner, var svarprosenten lav (55 %).

Blant dem som besvarte spørreskjema var det et flertall som opplevde det som positivt at granskningen ble gjennomført. De fremhever det som viktig at de ble hørt, tatt på alvor, at de ble opplevd å bli trodd på. Under selve intervjuet ble de møtt med forståelse og respekt.

Til tross for at møtet med granskningsutvalget var positivt, var det for et stort flertall av dem som deltok i vår undersøkelse som opplevde granskningen som en følelsesmessig vond situasjon. Den rippet opp i gamle, smertefulle minner. Ikke bare skjedde dette under møtet for granskningsutvalget, men de opplevde at denne virkningen vedvarte i ettertid, slik at de fikk igangsatt tanker og følelser som de ikke lenger hadde kontroll med. Denne reaktiveringen av gamle minner er den største faren ved å igangsette slike granskninger, og blant de vi intervjuet fortalte nesten alle at de hadde opplevd at granskningsintervjuet satte i gang eller forsterket ubehagelige minner, tankekjør og mareritt, og flere opplevde at de begynte å huske minner som de tidligere ikke visste de hadde.

Mange opplevde at de forut for granskningen hadde kontroll på minnene som, selv om det for mange har medført betydelige plager, likevel hadde vært forenlig med et relativt høyt funksjonsnivå. Granskning og mediefokusering gjorde at disse minnene ble aktivert og har vært vanskelig å få kontroll med igjen. For dem som har deltatt i granskningen synes det ikke enkelt å gjenopprette de mestringsmekanismer som tross alt fungerte forut for granskningen – minnene er for en del kommet «ut av kontroll».

Det er altså knyttet betydelige belastninger for den enkelte til å møte for et slikt granskningsutvalg. Selv om det ikke var mange som fikk utløst tanker om at livet ikke er verdt å leve lenger (mindre enn 20 %), er det kjent at tre personer tok sitt liv i perioden rundt granskningen, uten at en vet om dette skyldes fokuseringen på barnehjemssaken eller andre forhold. At rundt halvparten ikke har svart på spørreskjema kan også innebære at det reelle antall som sliter med selvmordstanker er høyere enn våre tall reflekterer. Dette betyr at «sikkerhetsnettet» av tiltak som ivaretar mennesker i forbindelse med en slik granskning må være finmasket slik at det raskt kan påkalles hjelp.

Uansett den belastning de var utsatt for var det et stort flertall som ikke angret på at de møtte for utvalget og et klart flertall som ville anbefale andre å møte til en slik samtale. Over 80 % krysset også av for at det alt i alt var bra at granskningen ble foretatt.

Kunne noe vært gjort annerledes? Det var nærmere 80 % som ikke orket eller ville fortelle alt til utvalget. Et klart flertall vurderte selve samtalesituasjonen positivt, slik at det er usikkert om endringer i selve prosedyren kunne ha hjulpet dem til å fortelle mer enn de gjorde. Noen få påpekte imidlertid at de opplevde at samtalen kunne ha karakter av forhør eller at den kjentes fornedrende. Basert på det våre informanter fortalte oss og en vurdering av resultatene i vår undersøkelse vil vi anbefale at følgende forhold vektlegges ved eventuelle granskninger andre steder i Norge:

klargjøre og gjenta at granskningen utføres uavhengig av «ansvarlig» kommune la de som har opplevd overgrep få ekstra god tid, eventuelt få møte flere ganger tillate en personlig valgt støtteperson å være til stede om det ønskes skape en ramme for at de kan fortelle om det verste og ta dette mot slutten av intervjuet sette sammen utvalget slik at det alltid er kvinner til stede i møtene tillate notater fra ikke-ledende terapeutiske intervju å bli lagt til den enkeltes «forklaring» sikre umiddelbar oppfølging fra dertil egnet helsepersonell lage en enkel informasjonsfolder om vanlige reaksjoner i etterkant av intervju – med kontaktinformasjon, eventuelle selvhjelpsråd og råd om hvordan ens familie/sosiale nettverk kan informeres Anbefaling: Når barn som kanskje også før de kom til barnehjemmet har vært utsatt for belastninger, så blir utsatt for alvorlige overgrep på barnehjemmet eller eksponert for «omsorgspersoner» som spredte frykt i stedet for trygghet i dagliglivet, har vi et stort offentlig ansvar for å erkjenne denne svikten og gi dem synlige bevis for at vi gjør det. Dette er først og fremst et moralsk tema, men det gir også grunnlag for psykologiske refleksjoner. Det psykologiske spørsmål som vi har belyst i vår rapport, er om en nasjonal granskning kan gjøre vondt verre. Når mange forteller at granskningen og mediefokuseringen har brakt minnemateriale tilbake med full tyngde, avspeiler det at de mekanismer som regulerer emosjoner er sårbare. Gjennom en ny granskning kan vi rive ned grunnen under de mestringsmåter de har funnet en «trygghet i», og har kunnet leve med, og vi risikerer å svikte dem for tredje gang. Det samme risikerer vi imidlertid å gjøre, dersom vi stilt overfor disse reelle betenkelighetene på individnivå, velger å unnlate å erkjenne vår kollektiv skyld og anerkjenne deres opplevelse av et rettmessig krav på oppreisning.

I vår undersøkelse går det klart frem at et flertall mener det har vært positivt og viktig med et oppgjør med denne uverdige fortiden. Det positive ved dette har likevel ikke fungert som en terapeutisk gevinst som har kunnet veie opp de negative ettervirkningene vi også finner og som vi ikke kan overskue varigheten av. Vår vurdering er at en granskning kan finne sted dersom det planlegges en omfattende oppfølging av dem som deltar i denne. Vår anbefaling er imidlertid at man så langt som mulig søker løsninger som i størst mulig grad innebærer individuell psykologisk hjelp til tidligere barnehjemsbarn og en oppreisning som gjør at de ikke blir eksponert for en granskning som kan gi nye påkjenninger til personer hvorav mange er spesielt sårbare på grunn av sin bakgrunn. Med tanke på at mange av dem som kanskje opplevde den største påkjenningen under granskningen ikke inngår i vår undersøkelse, vil vi sterkt anbefale at det ses på muligheter for å unngå en slik belastning. Dersom det er mulig å dokumentere faktiske forhold på bakgrunn av tilsynsrapporter (eller mangel på sådanne) og annet arkivmateriale fra den aktuelle tidsperiode, og det utvikles en kompensasjonsnøkkel som kan benyttes på landsbasis, slik at tidligere barnehjemsbarn ikke må «rippe opp i» det som skjedde under oppholdet, vil det spare mange for store påkjenninger.

Samtidig er det klart at for mange betyr en granskning og dokumentasjon av eventuelle uholdbare forhold ved det sted der de tilbrakte deler av sin barndom, at de blir trodd, sett og tatt på alvor. Ut fra de personer som har svart på spørreskjema og de vi har intervjuet vil vi konkludere med at det kan forsvares å gjennomføre tilsvarende granskninger andre steder. Dette forutsetter imidlertid at ivaretakelsen av dem som skal møte for et granskningsutvalg er god, at de er godt forberedt på hva som møter dem, at de tas godt vare på under intervjuet, og ikke minst, at det finnes mulighet for psykologisk oppfølging i etterkant. De anbefalinger vi nevnte som muligheter for å forbedre prosedyren som ble fulgt under granskningen i Bergen bør også inkorporeres.

Flertallet av dem som vi intervjuet anbefaler at det settes i gang liknende granskninger andre steder i landet, men understreker at det er viktig med oppfølging til dem som deltar, gjerne rett etter et eventuelt intervju og gjerne som en «obligatorisk» del av å delta i granskningen. Flere anbefaler også at det blir gitt informasjon om vanlige reaksjoner som kan komme når en henter frem og går igjennom tidligere smertefulle barndomsopplevelser.