Nok en gang har terrorister slått til i Frankrike. De angrep en liten, men omstridt satirisk avis som trykte karikaturer av profeten Muhammed. Handlingen er grusom, og den viser terroristenes manglende respekt for menneskeliv.

Fordømmelsen lot ikke vente på seg, ikke minst fra muslimer både her hjemme og internasjonalt. Det er ikke mulig å forsvare slike grusomme og forferdelige handlinger uansett hvor såret en selv er.

Jeg tror ikke ekstremistene som utførte terrorhandlingen ville latt seg stoppe, selv om avisen ikke hadde trykket karikaturene. De hadde funnet en annen grunn til å utføre sine grusomme handlinger. Det er viktig å bekjempe slike holdninger med en samlet stemme fra alle som holder ytringsfrihet og mangfoldig sameksistens høyt. Enda viktigere er det å forsterke samhold, og ikke fremmedgjøre de som vil være med i toget mot morderne.

Ytringsfrihet er en sentral verdi for moderne samfunn og skal forsvares med alle midler. Retten til å si ifra og uttale seg om samfunnets aksepterte normer er en viktig del av denne friheten.

Mange muslimer som har innvandret til europeiske land setter stor pris på denne friheten, nettopp fordi de alle fleste måtte rømme fra diktaturer og totalitære regimer som trykker ned alle motstandere. Her har vi funnet et nytt liv med mulighet til religionsfrihet uten frykt for forfølgelse. Det er da paradoksalt at muslimske innvandrere skal angripe ytringsfrihetens symbol. Det er absurd at de vil bite hånden som mater dem.

Mange lurer på hvorfor muslimer blir rasende når islams helligdommer, og spesielt profeten Muhammeds personlighet, blir fremstilt for sjikane og trakassering. Det er fordi alle profeter i islam er tildelt en høy status av Gud, og denne hellighet er ikke noe som kan tas vekk. Det medfører at muslimer har et kjærlighetsforhold til profeten som går utover det vanlige. Profeten er elsket mer enn noe annet, høyere enn familie og til og med eget liv. Det kan være vanskelig å forestille seg et slikt kjærlighetsforhold, men slik er det.

For en troende muslim er det praktisk talt umulig å tenke på noen form for sjikane mot profeten, for da blir ikke troen helt komplett. Å lovprise profeten er en av de viktigste gjerningene en muslim kan utføre. Profeten representerer en reell rollemodell som eksemplifiserer høyest oppnåelig oppførsel.

Komikere, tegnere og andre kommer til å fortsette med slike ytringer i tiden som kommer. Vi muslimer kan ikke la oss provosere til voldelig raseri hver gang dette skjer. Jeg ville reagert med toleranse og motargumenter for å forsvare det jeg holder høyest. Terrorisme og terrortrusler kan ikke forklares fra et teologisk ståsted. Men det finnes krefter som tolker religiøse tekster slik at de fremstiller en sivilisasjonskonflikt mellom muslimer og Vesten. Karikaturene og andre typer støtende ytringer mot islam brukes for å forklare konfliktteorien. Denne type tolkning er ikke ortodoks, og de fleste moderne islamske lærde tar avstand fra den.

Ytringsfriheten bør forsvares. Det er likevel like viktig å forstå at det å gjøre narr av livet til millioner av mennesker rundt om i verden kan ha konsekvenser. Ansvarlige folk vet at alle handlinger har en konsekvens, og risikovurdering er en del av hverdagen. Slik risikovurdering undertrykker på ingen måte ytringsfrihet. Det er bare naturlig å tenke på egen sikkerhet og andres opplevelse av sjikane. Når så mange mennesker med forskjellige bakgrunn utsettes for et slikt press, kan utfallet ikke predikeres. Folk har forskjellig terskel for hvor mye de kan tåle. Noen sliter allerede med psykiske stress, og det skal veldig lite til for å miste balansen.

Det er et faktum at mange innvandrere sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet, på grunn av for eksempel diskriminering. Folk i sårbare situasjoner har lavere terskel for hvor mye de kan tåle i en svært krevende situasjon. Da hjelper det lite å helle bensin på bålet. Det er derfor viktig med inkluderingspolitikk som gir enhver borger like muligheter til å være en del av samfunnet. Dette bør være mer enn et politisk slagord, det må være en del av den reelle styringspolitikken.

Muslimske borgere i Europa er en del av det moderne europeiske samfunnet. De kan spille en viktig rolle i kampen mot terrorisme som legitimeres i islams navn. Ved å trykke flere karikaturer av Profeten eller krenke religiøse tilhørighet, skyves de ut over sidelinjen i den viktige kampen. Mange står overfor et dilemma: De føler seg krenket av karikaturene samtidig som de ikke ønsker allianse med terroristene. I en slik situasjon er det fare for at de faller utenfor.

Jeg har hørt flere som vil forsvare ytringsfriheten si at det er provoserende når en innvandrer, en muslim, en som er annerledes prøve å fortelle «oss» hva vi skal gjøre eller hvordan vi skal leve «våre» liv. Jeg hører og leser utsagn som «ingen inviterte dere hit» og «hvorfor ikke bare dra?». Jeg leser en skjult trussel her. Det jeg hører er at «du er ikke en av oss og kommer aldri til å være det. Så hold kjeft!» Er det dette samfunnet ønsker seg? Det kan tolkes som ganske arrogant.

De sikter på sårbare mennesker i en vanskelig livssituasjon.

I motsetning til i 2006, der veldig få norske mediehus valgte å trykke karikaturene fra Jyllands-Posten, har det snudd nå. De fleste medier trykker de omstridte tegningene. Hensikten er selvfølgelig å støtte retten til å ytre seg — selv med svært støtende budskap. Men er det ikke nettopp det terroristene vil fremprovosere? De vil forsterke oss-mot-dem-bildet, og det ser ut som om de vinner. De sikter på sårbare mennesker i en vanskelig livssituasjon. Vi må ikke tvinge unge, naive og sårbare borgere til å velge mellom terroristene og et liv med selvsensur, isolasjon, psykisk press og sinne.

Reaksjonene fra muslimer rundt om i verden denne gangen ser ut til å være annerledes. Det er ikke demonstrasjoner å se, selv om veldig mange aviser har karikaturene på førstesiden. Medfølelse for ofrene og deres pårørende i kjølvannet av terrorangrepet er sikkert en av årsakene, men jeg håper virkelig at det er begynnelsen på ny tankegang. Vi skal stå sterkt i vår tro, men vi skal ikke la oss provosere så lett. I forsvaret av vår profet mener jeg at vi må møte slik provokasjon med tålmodighet og bedre forklaring av vår religion uten voldelig raseri. Vi må være enda mer aktive i samfunnet og kvitte oss med alle former for tilbakeholdenhet og selvsensur.

Å ty til vold og terrorisme er ikke et forsvar for Profeten, men ren blasfemi mot alt han står for.