Ikke straff brukerne

KRONIKK: Kommunens beslutning om å legge ned Ambulant Brukerstyrt Team (ABT) vitner om en maktesløshet, der brukerne og pårørende må bære byrden.

DEM DET GJELDER: Dette er brukere med mangeårig belastninger, mange fra barndommen av. Flere har alvorlige diagnostiske tilstander. ABT har gitt dem økt livskvalitet, skriver artikkelforfatterne. ILLUSTRASJONSFOTO: ODD MEHUS

  • Metodeutvikler
  • Prosjekt-
  • Klinikksjef Stiftelsen Beregnsklinikkenetherese Dahl
  • Eva Karin Løvaas

I BT 23.09 avviser byråd Dag Inge Ulstein (KrF) at ordningen Ambulant Brukerstyrt Team (ABT) nå er historie og sier følgende: «Vi legger ikke ned tilbudet, vi sprer det og implementerer metodikken på flere steder. Dette skal da gjøres gjennom å flytte to av de kommunalt ansatte til hver sin bydel.» Den presenterte modellen mener vi ikke har verken implementering— eller vekstgrunnlag. ABT er en krevende tilnærming å jobbe etter og ingen vil klare å jobbe slik uavhengig av et større fagteam der de ansatte er daglig i kontakt med hverandre.

Et samarbeid

Det som også glemmes er at ABT er (var) et samhandlingstiltak med tre aktører, nemlig brukerne selv, kommunen og spesialisthelsetjenesten. Bergen kommune bruker her nærmest Stiftelsen Bergensklinikkene som alibi for at løsningen de presenteres er faglig forsvarlig, og at vi skal samarbeide om å lære bort metodikken. Så lenge ABT vurderes som hensiktsmessig for enkelte brukere vil vi alltid bidra på individnivå. På systemnivå har kommunen allerede tatt en avgjørelse om å oppløse ABT som team. Dermed har også grunnlaget for samarbeid på systemnivå falt bort.

Med mindre de ikke tar kontakt med Stiftelsen Bergensklinikkene for et nytt samarbeid på systemnivå. Det har de imidlertid ikke gjort så langt. Vårt bidrag vil ha langt større betydning dersom den delen av ABT som utøves fra kommunens side organiseres i team, enten i hver bydel eller på tvers av de ulike kontorene slik som tidligere tenkt.

Kontroll over egne mål

Dag Inge Ulstein sier også til BT at «brukerne skal ikke lenger være med på å bestemme hvor mye Nav penger de får utbetalt» . Med denne uttalelsen lurer vi på om han har forstått hva ABT går ut på, og hva som ligger i brukerstyringsbegrepet. Det er på ingen måte slik at man i ABT lar brukerne diktere hvor mye penger de skal få, eller til hvilket formål. Som det understrekes i alle rapporter som er skrevet om ABT, og boken «Brukeren som veileder», betyr ikke brukerstyring at brukeren skal ha kontroll over alle beslutninger som tas, men skal oppleve å ha kontroll over egne mål, hvilke livsområder det skal skapes endring på, hvem de skal samarbeide med for å komme dit, og i hvilke rekkefølge innsatsene skal komme.

Brukerne skal ikke, og har ikke, i ABT hatt beslutningsrett i forhold til hva de skal få av økonomiske ytelser eller hvor mye de skal få. Derimot var brukerne med å bestemme hvilke tiltak som fungerte for dem. De etablerte selv et eierforhold til de tiltak som ble iverksatt fremfor å måtte ta imot det de ikke ønsket og selv ikke hadde tro på. Dette var hva de beskrev som tidligere erfaringer. Nav har imidlertid mye penger å hente gjennom å bli mer treffsikre i sine tilbud. ABT var en slik treffsikker metodikk. Ulstein påpeker at metodikken er bra, men at de misfornøyde tilbakemeldingene handler om at kommunen mister kontrollen over det økonomiske. Hvis kommunens kontrolltap løses ved å legge ned et tilbud som fungerer vitner det om maktesløshet der brukerne og pårørende må bære byrden.

Ufint av etaten

Vi vil rose de kommunalt ansatte i ABT. De har gjort en formidabel jobb i endringsarbeidet med de enkelte brukerne. Som det fremkommer av rapportene som er skrevet om ABT så beskriver brukerne også samarbeidet med de kommunalt ansatte som livreddende. Ingen av brukerne vektlegger at de opplever noe endring i hvor mye de har fått av økonomiske ytelser. Derimot er oppfølgingen de har fått, samarbeidet med de kommunalt ansatte det som vektlegges i positive ordelag. De kommunalt ansatte har også fått overført brukere til seg, som ikke på noen måte har vært i målgruppen til ABT, men som den ordinære tjenesten ikke har «håndtert».

Da blir det ufint av etaten at de i sitt interne fagnotat skriver at de ikke har den nødvendige kompetansen i forhold til saksbehandling. Det påpekes at de har vært ansatt i stillingene sine i mange år, den ene av dem i syv år. Dersom noe skulle mangle i forhold til kompetanse er det arbeidsgiver sitt ansvar å sørge for kompetansehevende tiltak.

Kampen mot Nav

Med de endringer som kommunen nå har påbegynt beskriver brukerne allerede store negative endringer der de ikke lenger føler seg trygge, og der de mister tillit til at de vil få riktig hjelp. Behandlere i Stiftelsen Bergensklinikkene merker allerede en dreining fra samtaler med terapeutisk fokus på ulike diagnostiske tilstander og konstruktive rehabiliteringsprosesser, til fokus på kampen mot Nav. Dette minner veldig om før opprettelse av prosjekt K og så siden ABT. Der foreligger nå klare eksempler på at foretatte endringer er langt fra det ABT representerer.

Hvilke former for rettferdighetstenkning og likefordeling er det som ligger til grunn for Ulsteins uttalelse?

Ulstein sier videre at endringene ikke handler om å spare penger, men å ha en ansvarlig fordeling av penger. Vi vil påstå at det er forsvarlig å fordele etter behov. I spesialisthelsetjenesten er det noen lidelser som er mer kostnadskrevende enn andre. Ingen ville finne på å stoppe en behandling som fungerte med bakgrunn i at andre, som ikke var vurdert til å trenge den behandlingen, fikk mindre kostnadskrevende behandling. Det er ikke tilfeldig hvem som har vært vurdert å ha nytte av ABT. Dette er brukere med mangeårig belastninger, mange fra barndommen av. Flere har alvorlige diagnostiske tilstander. De fleste har vært i hjelpeapparatet i en årrekke. Mye har vært prøvd uten å lykkes. ABT har fremmet konstruktive endringer og gitt økt livskvalitet. Hvilke former for rettferdighetstenkning og likefordeling er det som ligger til grunn for Ulsteins uttalelse?

Dersom der er flere som trenger ABT, så bør de vurderes for slik oppfølging. På lang sikt vil det være en klok faglig og økonomisk investering. Stiftelsen Bergensklinikkene er uenig i de avgjørelser som er fattet i denne saken, og anbefaler at ABT organiseres på hensiktsmessig måte for å unngå at den kommunale delen tilnærmingen smuldrer bort.