Hekser, hedninger og hysteri

Uvitenheten omkring paganisme er sørgelig stor her til lands. Hvor stor var jeg ikke klar over før for kort tid siden, da en kvinne fra Bergen ble innkalt til møte hos Barnevernet, med følgende be-grunnelse: De hadde mottatt en anonym melding om at hun var heks.

Publisert:

Therese Krzywinski

Begreper som okkultisme, esoterisme, satanist, paganist, magi, mystikk, heks, hedning, nazist m.fl. synes å flakse rundt i folks hoder som høns under et reveangrep. Særlig avisene går i fellen gang på gang og plasserer den organiserte hedendommen i samme bås som satanisme og nazisme. Med den religionsopplæringen som finnes i den norske skolen i dag, kan det likevel langt på vei forstås hvordan den jevne befolkning kan være skeptisk og uvitende, men offentlige instanser burde være ansvarlige nok til å skaffe seg den nødvendige informasjon for å kunne utføre kompetent og juridisk forsvarlig arbeid.

Vi nærmer oss utgangen av 2004. De kristne feirer Jesu fødsel, og paganister verden over feirer julen; vintersolvervet. Paganisme er ikke lenger et marginalt fenomen; det er i dag en av de raskest voksende religiøse bevegelser i verden med flere hundre tusen tilhengere på verdensbasis. I England alene teller vi rundt 150 000 mennesker som bekjenner seg til paganismen; vi registrerer den årlige internasjonale Pagan Pride Day, samt organisasjonen Pagan Federation som har eksistert siden 1971 med flere tusen medlemmer. Et søk på Google gir 2 930 000 treff på «pagan» og 2 040 000 treff på «wicca». Et søk på norske sider gir henholdsvis 8 740 og 15 200 treff på de samme søkeord.

I Norge teller vi i overkant av 400 organiserte paganister og et ukjent hundretalls uorganiserte. Norge har to offentlig godkjente hedenske trossamfunn; Åsatrufellesskapet Bifrost og Foreningen Forn Sed, som begge hedrer de gamle norrøne gudinnene og gudene. Begge har de vigselsrett, og har utført til sammen 7 vielser i løpet av de siste 5 årene. Vi har foreningen Gudinne 2000, og vi har paraplyorganisasjonen Nordisk Paganistforbund, som har eksistert siden 1992. I den kommersielle, ikke-spirituelle enden har vi endog Harry Potter og W.I.T.C.H, for ikke å snakke om The Craft, Charmed og Buffy! Underholdning og pengeindustri, ja vel, og definitivt ikke en del av den seriøse paganismen, men like fullt en industri som både tar pulsen på og former kulturelle strømninger og uttrykk. Paganisme , noen ganger også kalt ny-paganisme , er en fellesbetegnelse på polyteistiske og panteistiske naturorienterte religioner og spirituelle retninger med røtter i det førkristne.

Fremst av disse kan nevnes Åsatru, Druidisme, sjamanisme, heksekunst, gudinnebevegelsen, og den tallmessig største retningen av dem alle, Wicca.

Paganistiske religioner kjennetegnes ved sitt syn på naturen, innbefattet mennesket, som guddommelig. Gudinnene og gudene er til stede her og nå, og kan kontaktes og erfares direkte av og i den enkelte. Mange har et magisk verdensbilde, hvor man antar at kreftene i naturen kan beveges i ønsket retning. Paganistene organiseres gjerne i mindre grupper med høy grad av autonomi, hvor personlig erfaring og opplevelse vektlegges foran hellige tekster og ortodoksi. I Norge brukes «paganist» og «hedning» om hverandre, med samme betydning. Ulikt hva noen måtte mene, er ikke «hedning» ensbetydende med «ateist». Paganister og hedninger forholder seg i høyeste grad til guddommelige krefter; i det jordiske, i menneskene, i livskraften og i det kosmiske.

Wicca er en moderne innviende mysteriereligion som oppsto i England på 1940-tallet. Dens utøvere innvies til prester, prestinner og hekser ý uavhengig av kjønn. Innenfor Wicca feirer man naturens syklus i form av åtte store årstidsfeiringer, samt 13 mindre fullmånesamlinger. Magi er en sentral praksis. Man forholder seg til en gudinne og hennes gemal, den hornede guden. I tidligere tider var horn et symbol på guddommelighet, et symbol som også fantes i kristendommens første århundrer. Religionen har, naturlig nok, lite til felles med eventyrbøkenes og Disneys fremstillinger av heksekunst. Den har også lite til felles med populærkulturens fremstillinger via de nevnte eksempler som Harry Potter, Charmed, etc. Enda mindre har den til felles med satanismen, som er en hedonistisk retning utledet av kristendommen.

Fra å være en lukket undergrunnsbevegelse de første tiårene har Wicca spredd seg som ild i tørt gress, og navnet betegner ikke lenger utelukkende den innviende tradisjonen. Tusenvis av mennesker velger å følge religionen uten innvielse. Bortsett fra noen få unntakstilfeller i USA, har ikke Wicca-utøverne valgt å registrere sin religion som offisielt trossamfunn. Dette vanskeliggjør tallfestelsen av tilhengere. Flere forskere anslår likevel tallene til å ligge rundt 10 000 innvidde i England og 150 000 uinnvidde. I lille Norge teller vi rundt 80 innvidde og et langt høyere antall eklektiske hekser. Forskere som Jone Salomonsen, Asbjørn Dyrendal, Ingvild Gilhus, Rune Blix Hagen, Hilde Hauglid og Karl Milton Hartveit har både skrevet bøker og uttalt seg på tv, radio og i aviser om moderne heksereligion. Wicca-utøvere selv har gjort flere tv-opptredener og avisintervjuer over de siste 10-15 årene, og like fullt bærer holdningene de moderne heksene møter preg av mangel på kjennskap og kunnskap.

Som følge av denne ignoransen blir seriøst praktiserende religiøse mennesker rapportert, den dag i dag, til politi og barnevern. Wiccamiljøet melder om at det ikke er første gang barnevernet har stilt seg kritisk og uforstående til at foreldre er hekser. Politiet har også dukket opp ved flere anledninger i forbindelse med paganistisk religionsutøvelse. Det er tydelig at offentlige instanser mangler informasjon om hva som rører seg i det religionspluralistiske samfunnet Norge, og direktiver for hvordan de skal forholde seg til dette. Å måtte sitte halvannen time i et avhørsliknende intervju om ens religiøse anliggender hos barnevernet, i 2004, er ikke bare grovt krenkende og sørgelig ignorant og pinlig, men grenser mot religiøs diskriminering — særlig om hovedbekymringen ligger i hvorvidt en oppdrar sitt barn til å bli kristenfiendtlig eller ei. La oss ta et blikk på FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 18: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.» Det yrkesetiske grunnlagsdokumentet for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere pkt. 2.2, ýLikeverd og ikke-diskrimineringý, gjenspeiler også dette.

Den norske paganismen eksisterer, i høyst levende, ikke-satanistisk form. At mange ikke har fått det med seg tyder på at noe er sviktende ved undervisningssystemet generelt eller KRL-faget spesielt - eller muligens den etter hvert mye omtalte verdiformidlingen i skolen, som ikke oppfordrer til åpenhet for andre måter å være religiøs på enn det som er gjengs. Først og fremst tyder det likevel på at noe svikter i etterutdannelsen i det offentlige. For mennesker som har med andre mennesker å gjøre på en slik måte som politi og barnevern har det, burde det være pålagt med kulturell oppdatering. Samfunnet er i stadig endring, og dette er noe slike instanser burde være forpliktet til å følge med i.

Jeg lar dette være en oppfordring, både til de hedenske organisasjoner om å lage informasjonsfoldere som kan sendes ut til politi, barnevern og skoler, og til de offentlige instanser om å oppdatere seg i forhold til samfunnsutvikling og den jobben de skal utføre. Menneskerettighetene burde være allmennkunnskap, toleranse en grunnverdi, og den undersøkende ånd godt integrert. Det finnes litteratur i den nærmeste bokhandelen, og det finnes kompetente fagpersoner som er mer enn villige til å bistå med informasjon.