Psykososial kriseberedskap

I 1985 skrev jeg i Tidsskrift for Norsk Psykologforening om betydningen av å etablere krisehjelpteam for mennesker som opplevde plutselig dramatiske hendelser. Tiden var absolutt ikke moden og mitt forslag ble stoppet av psykiatrien som mente forholdene var bra nok som de var, skriver psykolog, dr. philos Atle Dyregrov.

Atle Dyregrov

Siden den gang er krisepsykologisk tenkning blitt en del av den mer humane måten som mange mennesker i krise blir møtt med, enten de er elever ved en skole eller passasjer i en ulykkesbil. Barns deltakelse i ritualer, retur til et hendelsessted for å få mer grep om det som skjedde, mulighet til å sette ord på det en har opplevd, hurtig gjenopptakelse av daglige rutiner med tilbakevending til arbeid, støtte fra ledelse og kollegastøtte, avspeiler delvis den kunnskap som er etablert og nedfelt i dagens omsorg for mennesker som opplever dramatiske situasjoner. Fra ingen kriseteam overhodet, har forståelsen for kriseberedskap øket og det er etter hvert etablert kommunale kriseteam og kriseberedskap i et flertall av norske kommuner for å ivareta psykososiale behov hos dem som rammes av kriser. Det er faktisk blitt lovpålagt å ha kriseberedskap. Kriseteamene er noe ulikt sammensatt oftest med kommunelege, prest og psykiatrisk sykepleier. Etter tsunamien har en opprettet et nasjonalt kriseteam, uten at dets funksjon på det psykososiale området helt er avklart. I tillegg har mange sykehus (helseforetak) psykososiale team som kan bistå ved større hendelser.

Krisesituasjoner er svært ulike både i omfang og virkning. De fleste situasjoner rammer enkeltpersoner og enkeltfamilier og stiller således mindre omfattende krav til organisering og kriseledelse slik tilfelle er ved større katastrofer hvor store grupper har behov for informasjon og ivaretakelse. Samtidig er de psykososiale virkningene og behovene hos dem som rammes i «enkelthendelsene» tilsvarende de som finnes i større situasjoner. Det er kravene til organisasjon og ledelse som er større ved katastrofer.

Det som er utfordringen for vårt samfunn er å bruke ressurser på å utvikle en psykososial beredskap som best mulig ivaretar befolkningen i de krisesituasjoner som rammer de fleste i løpet av et år, og balansere bruken av ressurser til det apparat som bare trer i kraft ved hendelser som er svært sjeldne.

Det er verdt å tenke på at hvert eneste år dør det rundt et halvt tusen mennesker i selvmord, og nærmere to tusen i ulykker, mange ganger det antall norske som omkom under tsunamien. Dette betyr ikke at vi ikke skal ha et apparat som ivaretar de mange som rammes av en slik stor katastrofe, men at det må brukes større ressurser på ivaretagelsen av hverdagens mange plutselige dødsfall som gir like mye personlig lidelse. Det er et paradoks at det er mye lettere å få utløst ressurser ved større katastrofer på grunn av den politiske presset som skapes når krisehåndteringen kommer under press, enn det er å få på plass et apparat som fungerer etter hverdagens ulykker og personlige katastrofer.

De store katastrofene krever gode systemer for informasjonsformidling til og fra rammede personer, pårørende, og samarbeidende instanser på hjelpesiden m.m. Samtidig blir politiske ledere symbolpersoner som videreformidler samfunnets omsorg og omtanke for de rammede. Viktigheten av det symbolske lederskapet avspeiler den betydning vi tillegger enkeltmenneskets lidelse. Gjennom ledernes symbolhandlinger og opptreden i situasjonen strekker samfunnet seg ut mot de mange som er rammet. Den omsorg som vises avspeiler og bekrefter den betydning vi opplever å ha i det moderne samfunn, og blir viktig ikke bare for dem som er rammet men for oss alle. Denne overordnede betydning som den politiske kriseledelsen har gir storulykkene og katastrofene en betydning utover hendelsenes omfang. Forskning viser også at den omsorg som storsamfunnet viser har en dempende virkning på de problemer rammede opplever i ettertid. For dem som opplever kriser enkeltvis er det i mindre grad mulig å oppleve at samfunnet tar kollektivt ansvar for en, og omgivelsenes støtte blir mindre enhetlig og mer sporadisk. Desto viktigere at kriseoppfølgingen er lett tilgjengelig og ikke noe de rammede må kjempe seg til.

Innen moderne kriseoppfølging er det betydelig faglig uenighet om hvordan den psykososiale kriseoppfølging skal ivaretas. Det vi kan kalle en psykiatrisk tilnærming er at en i liten grad skal gjøre faglige intervensjoner i den første fasen bortsett fra å gi rammede praktisk hjelp, omsorg og enkel informasjon om vanlige reaksjoner. I denne tilnærmingen legger en vekt på å skille ut eller screene de som tilfredsstiller for psykiatriske diagnoser etter ca. en måned og hjelpe disse. En mer proaktiv holdning, som bl.a. vårt fagmiljø forfekter, er mer i pakt med de ønsker som kriserammede selv har om et utstrekkende, oppsøkende tilbud. Her vektlegges tidlig intervensjon med muligheten for kollektive samlinger hvor overlevende som har opplevd samme hendelse kan få grep om hendelsen sammen, tidlig individuell intervensjon med vekt på å utstyre rammede med selvhjelpsmetoder som bla. kan nyttes mot påtrengende minnebilder, rådgivning i forhold til hvordan voksne kan hjelpe barn, m.m.

Om det er diskusjon om den helt første innsatsen er det stor faglig enighet om at de som har overlevd alvorlige krisesituasjoner og som sliter ut over den første tiden bør få spesifikk hjelp som retter seg mot de problemer de sliter med. Dette er vanligvis problemer som påtrengende minnebilder og tanker fra det de har opplevd, unngåelse av alt som minner om det som hendte, og en urolig kropp. I denne hjelpen er det ikke nok å få noen å snakke med, da må de samtale med fagfolk som besitter spesifikk fagkunnskap. Det betyr for eksempel at svært mange av de eksisterende kriseteam ikke vil ha den nødvendige fagkunnskap. For etterlatte er situasjonen ofte tilsvarende, de som opplever normal sorg trenger vanligvis ikke profesjonell hjelp, men fordi mange av de plutselige dødsfallene også medføre et traume, vil mange trenge spesifikk hjelp for ikke å unødig streve med komplisert sorg over tid. For etterlatte familier kommer også vanskene med å kommunisere om dødsfallet inn som en ekstra dimensjon, hvor tidlige familiesamtaler med kvalifisert personell kan legge grunnlaget for en åpen og direkte kommunikasjon.

Gjennom det siste tiåret har vi etablert mye mer presis kunnskap om hva mennesker ønsker i krisesituasjoner, spesielt de som mister en av sine kjære plutselig. De ønsker tidlig hjelp, hjelp som strekker seg ut mot dem med repeterte tilbud, kompetanse og kvalitet i hjelpen, hjelp som er fleksibel og individuelt tilpasset, informasjon om vanlige reaksjoner og veiledning i viktige spørsmål (for eksempel i forhold til besøk på hendelsesplass og syning av døde), mulighet til å møte andre i samme situasjon, god hjelp til barn som rammes, og de ønsker hjelp som strekker seg ut over tid. Svært mange steder er det nå strukturer på plass som sikrer at hjelpen tilsvarer de behov som kriserammede har. Det er en god begynnelse at strukturene er på plass men det sikrer ikke nødvendigvis at kvaliteten på hjelpen er god nok. Spesielt på oppfølgingssiden har vi tunge løft å ta for å sikre at de som sliter over tid får den spesifikke hjelpen som i dag er faglig tilgjengelig.