Mors alder ved fødsler - evig bekymring

Psykologiprofessor Ståle Einarsen høstet storm i mediene da han nylig anbefalte kvinner å få barn tidlig i 20-årene.

Publisert Publisert

Av Hanne Marie Johansen er førsteamanuensis ved Senter for kvinne— og kjønnsforskning ved UiB, og Therese Marie Andrews er postdoktorstipendiat ved Sosiologisk institutt, UiB

Ståle Einarsen ville ta et oppgjør med det han kaller en kulturell sannhet i vår tid: at det er en fordel å vente med familieetablering til utdanningen er fullført. Einarsens bekymring er at kvinner i dag får for mange belastninger på én gang. De får barn samtidig som de skal etablere seg i yrkeslivet, gjøre karriere og ta seg av gamle foreldre.

Å etablere familie et stykke ut i voksenlivet er ikke et nytt fenomen i vårt land. Statistikk over giftermålsalder i Norge som går tilbake til 1840-årene, viser at helt frem til annen verdenskrig holdt giftermålsalderen seg stabilt høy med rundt 26 år for kvinner og 28-29 år for menn. Siden det var vanlig å få barn samme år som bryllupet, eller et år eller to etter, betyr det at de fleste kvinner fikk sitt første barn når de var 26-27 år, mens menn var et par år eldre.

Det samme mønsteret ser vi også i århundret før. Beregninger som er foretatt på grunnlag av kirkebøker viser at menn på 1700-tallet giftet seg når de nærmet seg 30 år. Dette gjaldt i alle sosiale lag. Alminnelig giftermålsalder for kvinner varierte derimot med sosial bakgrunn. Jo høyere sosialgruppe en kvinne tilhørte, jo tidligere ble hun gift. Embetsfamilier og storborgerskapet, som bare utgjorde en liten andel av befolkningen, giftet bort døtrene sine når de rundet 20-årsalderen. Gårdbrukerdøtrene var som oftest godt opp i 20-årene før de ble hustruer og mødre, mens døtre av husmenn og arbeidsfolk, som sto lavest på den sosiale rangstigen, giftet seg først når de var omkring 30. Den høye alderen ved giftermål og første barns fødsel gikk igjen i nesten hele Vest-Europa, og på bakgrunn av disse funnene lanserte demografen John Hajnal i 1965 sin nå klassiske teori om det vesteuropeiske giftermålsmønsteret. Det eksisterte vest for en tenkt linje trukket fra St. Petersburg i nord til Trieste i sør, og var trolig etablert så tidlig som på 1500-tallet, og ble visket ut først etter 1900. Hajnal satte mønsteret i sammenheng med gjeldende normer for levebrødsorganisering og familieideal. Familieetablering måtte utsettes til et levebrød var ledig slik at paret kunne sette opp eget hushold, kjernefamilie (bare foreldre og barn). Nesten overalt ellers i verden giftet kvinnene seg ved kjønnsmodningen og unge ektepar flyttet inn med den eldre generasjonen og dannet storfamilier.

Først i etterkrigstiden skjedde det en endring av det gamle giftermålssystemet i Norge (og i andre vestlige land) ved at alderen ved inngåelse av ekteskap for kvinner gikk gradvis ned til et gjennomsnitt på rundt 23 år i 1960 og 1970-årene, mens den for menn sank til 25-26 år. Det ble også vanlig at alle barna ble født mens foreldrene var i 20-årene. Gjennomsnittstallene skjuler stor aldersspredning. Blant annet ser vi en betydelig økning i antall tenåringsekteskap og antall tenåringsmødre i tiårene etter annen verdenskrig.

Fra 1970-årene snudde utviklingen igjen mot det tradisjonelle mønsteret. Det vil si at kvinner utsatte både familieetablering (ekteskap og etter hvert samboerskap) og barnefødslene. I 1967 var gjennomsnittsalderen for første fødsel 22,6 år, mot 28,0 år i 2004. I dag er det langt mellom hver tenåringsmor. Det er også sjelden at kvinner i begynnelsen av 20-årene får barn.

Valg av tidspunkt for barnefødsler vakte bekymring også i tidligere tider. Mens enkelte fagfolk i dag peker på ulemper ved at kvinner setter barn til verden i godt voksen alder eller etter at de har etablert seg i yrkeslivet, ble nettopp en slik praksis hilst svært velkommen for noen generasjoner siden. Det var god bruk for ugifte, unge voksne i samfunnet som tjenere. Den husholdsbaserte økonomien i byene, og ikke minst på landsbygden, var avhengig av tjenerinstitusjonen som sørget for fleksibel arbeidskraft. I dansketiden var det påbudt ved lov at allmuens barn skulle ut å tjene. Bestemmelsen gjaldt både by og land, og gårdbrukerbarn så vel som husmannsbarn. De unge av begge kjønn rakk dermed å gjennomføre den tidens utdannelse som skjedde gjennom opplæring i praksis. De ble lært opp av fremmede som ofte kunne utøve strengere tukt og disiplin enn foreldrene.

Å være tjener innebar også å lære seg folkeskikk og frihet under ansvar. Som tjenere oppnådde både unge kvinner og menn stor grad av personlig og økonomisk selvstendighet i forhold til foreldrene og andre foresatte. Blant annet ble foreldrenes kontroll over valg av ekteskapspartner svekket. Enkelte historikere hevder at det vesteuropeiske giftermålssystemet fremmet individualisme og andre moderne holdninger.

Høy ekteskapsalder betydde også færre munner å mette. Flertallet av kvinnene rakk bare å få fire til seks barn i gjennomsnitt. Det var kvinnene i den sosiale eliten som fødte 10-12 eller flere barn, ikke fattigfolk. Sene ekteskap bidro med andre ord til å bremse befolkningstilveksten og hindre fattigdom og nød. Fordelen ved dette ble særlig påpekt av den første norske sosiologen, Eilert Sundt, på midten av 1800-tallet.

I Sundts samtid var imidlertid bekymringer knyttet til barnefødsler rettet mot at barn kom for tidlig, det vil si før paret formelt hadde stiftet bo. Økningen i antallet uekte fødte barn ble tolket som resultat av usedelig og uansvarlig oppførsel. Sundt, derimot, forsvarte allmuen og mente at folk flest på bygdene ventet med å gifte seg så lenge som mulig fordi det var «rift om brødet», proletarisering og sosial nød som følge av stort befolkningspress. Folk flest innrettet sitt liv hensiktsmessig, men fordi mange måtte vente lenge, gikk det noen ganger «galt», ifølge Sundt.

Etterkrigstidens praksis med tidlige barnefødsler har heller ikke vært uten bekymring. Men bekymringen gjaldt ikke den synkende ekteskapsalder i sin alminnelighet. Velstandsøkningen i det brede lag av befolkningen hadde bidratt til at også de unge voksne hadde fått mer å rutte med og råd til å sette bo tidligere enn det generasjonene før dem kunne gjøre. Det økende antallet tenåringsekteskap og tenåringsforeldre vakte derimot bekymring.

Skilsmissestatistikken viste med all mulig tydelighet at disse ekteskapene var mye mer ustabile enn ekteskap inngått i høyere alder. Bekymringen over at meget unge mennesker giftet seg og/eller fikk barn, bunnet kanskje ikke bare i omsorg for de involverte, fordi skolegangen ble avbrutt og ungdomstiden forkortet, men kanskje også i moralsk indignasjon. Sosiologiske undersøkelser som ble gjennomført i 1960-årene, viste nedgang i seksuell debutalder nettopp på den tiden tenåringsbrudene trådte frem på arenaen.

Mors alder ved første barns fødsel har altså gått i bølger. Men i alle historiske perioder har enslige førstegangsfødende vært yngre i gjennomsnitt enn de gifte førstegangsfødende. Den ugifte moren er med andre ord i norsk historie den unge og uetablerte, mens den gifte som oftest har vært godt voksen og vel etablert. Mors alder og posisjon ved første fødsel har også vært gjenstand for bekymringer, varierende fra en periode til en annen.

Hensiktsmessig tidspunkt for barnefødsler har vært sett i sammenheng med foreldres ressurser, samfunnets behov, og moralske aspekter. I dagens debatt har bekymringen vært rettet mot mors psykiske helse, eller fare for at hun blir utbrent i 40-årsalderen. Men om det er potensiell helsefare som skaper bekymring, er det grunn til å merke seg at for snevre rammer for rett og galt også har en meget ugunstig effekt.

Det vil være både fordeler og ulemper ved barnefødsler i alle aldre både for foreldre og for samfunnet. Forskere bør derfor være forsiktig med å råde folk flest til å leve sitt liv på en bestemt måte.

I DAG PEKER enkelte fagfolk på ulemper ved at kvinner føder i godt voksen alder eller etter at de har etablert seg i yrkeslivet. Nettopp en slik praksis ble hilst svært velkommen for noen generasjoner siden.<br/> ARKIVFOTO: RETNA LTD./EWING REESON Foto: Arkiv

Publisert
BT anbefaler

Etter ni år helt uten venner, tok Steinar grep. Hans metode for å få nye kamerater er blitt kopiert av mange.

Steinar Halleland (52) har endelig den trygge vennegjengen han drømte om. Emina og Younes håper å finne det samme.

Sakene flest leser nå

  1. 46 nye smittede siste døgn

  2. Her er dommen etter Branns festkamp

  3. Aksjonistar vil ha elsparkesyklane vekk frå fortaua. Politiet åtvarar mot løysinga deira.

  4. Dordi likte ikke det hun fikk høre på butikken

  5. Ingebrigtsen kunne glise for Branns sjeldne bragd

  6. – Ferie pleide å handle om å ikke gjøre noe