Skiftende norske verdier

Hva som kan defineres som «norsk identitet» avhenger av hva summen av innbyggerne i landet identifiserer seg med til enhver tid.

Kronikk

Sæbjørg Walaker Nordeide,

Senter for Middelalderstudier, UiB Mange innspill i media i den senere tid omtaler islamisering som en negativ trend, sågar «snik-islamisering», ofte med henvisning til at dette truer norske verdier. Men hva er egentlig «norske verdier» mht. religion, og hva skiller hensikter og metoder for misjonærer for eksempel innen kristendom og islam? Det er en stor fare for å kaste stein i glasshus i denne saken, og det kan være grunn til å dvele litt ved vår religiøse historie.

Flyttet etter isen

Det norske folk nedstammer fra innvandrere som vandret inn da isen trakk seg tilbake. Hva de første nordmenn trodde på vet vi ikke så mye om. Men i vikingtiden hadde folk et religiøst liv med tradisjoner som strakte seg århundrer tilbake, og hver bygd hadde sin måte å praktisere sin tro på. I yngre jernalder i Romsdalen, for eksempel, hadde hver bygd ritualer som var forskjellig fra nabobygden. Den lokale leder var trolig både verdslig og religiøs leder i vikingtid, og viktige ritualer kunne finne sted i hans bolig. Sannsynligvis var den norrøne religionen tett sammenvevd med alle deler av samfunnslivet, enda mer enn den kristne er det i dag. Da den norrøne religionen ble skiftet ut med kristendommen for ca. 1000 år siden, fikk dette derfor stor innvirkning på dagliglivet til den enkelte.

Et brått skifte

I Romsdal finnes de hittil eldste spor etter kristne i Norge: på Veøy er det funnet en kristen gravplass fra vikingtid. Men religionsskiftet i vikingtid/tidlig middelalder ser ikke ut til å ha foregått på demokratisk vis. Selv om vi ofte er blitt fortalt at kristendommen ble innført av Hellig-Olav ved slaget på Stiklestad i 1030 med referanse til sagaene, har det ikke vært fullt så enkelt, og fullt så enkelt er det nok heller ikke fremstilt i sagaene. Men det ser ut til at religionsskiftet skjedde brått, for den norrøne kulten opphørte innenfor et kort tidsrom, om enn til ulik tid i ulike bygder: Mens en i noen bygder ikke finner spor etter norrøn religionsutøvelse etter midten av 900-tallet, fortsatte andre bygder å gravlegge sine døde på norrønt vis i det minste til henimot 1100. Kristendom og norrøn religion har også vært praktisert parallelt i noen bygder.

Strategisk plassering

Hvis vi skal tro de skriftlige kildene var det kongemakten som bestemte at en ny religion skulle innføres, og kongen grunnla de fleste av middelalderens byer. Byene ligger også på strategisk, utvalgte steder i landskapet og bebyggelsen bærer preg av å kunne være planlagt av en autoritet som kongen. De eldste, kristne spor er funnet på samme sted som, og omtrent samtidig med de eldste byene. Dette tyder på at kongen innførte kristendommen i samband med at han grunnla de eldste byene.

Ved å grunnlegge kristne sentra på strategiske steder fikk kongen godt fordelte baser hvorfra han kunne spre kristendommen, og med den ideen om én leder; monarkiet. Kristendommen var derfor viktig for dannelsen av Norge som et kongedømme. Men kongen var avhengig av god forbindelse til distriktene og et gunstig styrkeforhold mellom seg selv og den lokale leder. Det er derfor ikke så rart at den norrøne religionen er blitt praktisert lengst i Agder, hvor kongens innflytelse og urbaniseringen var omtrent fraværende i store deler av middelalderen.

Forbudt å spise katt

Kongen fikk raskt utarbeidet lover som sikret levekår kun for kristendommen: «det er dinest at kvar ein mann skal vera kristen i dette kongeveldet», står det i Frostatingsloven, mens «heiden mann» skulle forlate landet fortest mulig. Det ble forbudt å gravlegge i haug; de døde skulle begraves på en kirkegård. Det ble også forbudt å spise hest, hund og katt, og folk ble pålagt i lovs form å følge de kristne helligdags­bestemmelsene. De fleste spor etter norrøn kult forsvant i løpet av 1000-tallet, så lovene ble raskt effektive i norrøne distrikt. Blant de samiske folkegruppene tok det lengre tid før kristendommen vant frem.

«Unorske» religioner

Det kommer tre store religioner fra det samme geografiske området, Midtøsten, som alle gjennom historien har hatt relativt stor oppslutning på verdensbasis, også i Europa. Disse tre religionene deler også noe av det samme, historiske grunnlaget, som for eksempel en rekke av profetene, men de skiller seg i synet på profetenes rolle i historien. Dette gjelder også synet på de senere skikkelsene, som f.eks. Jesus.

I kronologisk rekkefølge er disse religionene jødedom, kristendom og islam. Alle de tre religionene har eksistert i ulike former og omfang i Norge i lengre tid. Men jødedom, kristendom og islam er alle like lite «norske», selv om kristendommen på alle måter har dominert dette landet gjennom nesten tusen år. I forhold til vår egen, norske identitet kan det også være verd å minne om at et av de mest «norske» elementene, poteten, kommer fra Amerika.

Enhver hendelse må vurderes ut fra sin historiske kontekst. Selv om det nok var uhyre smertefullt for vikingtidens mennesker å avstå fra de norrøne, hellige handlinger, var samfunnet i vikingtid og middelalder annerledes enn vårt. De ble ikke oppdradd med sosialdemokrati, likestillingsidealer og trosfrihet, og de så ikke på utøvelse av makt på samme måte som oss. Det gagner oss lite i dag å dømme de kristne for maktovergrep og udemokratisk oppførsel i fortiden. Ikke desto mindre kan historien sette vår egen tid inn i et større perspektiv.

Troen har vekslet

Norge i 2009 er et demokratisk samfunn med en internasjonal, konkurranseutsatt økonomi og et uttalt ønske om ytterlige internasjonalisering. Demokratiet har lovbestemt at folk må bestemme selv om de vil tro og hva de vil tro på. Det vi kan lære fra historien er bl.a. at troen har vekslet til alle tider i dette landet, og at det ikke finnes noen grunn til å tro annet enn at den fortsatt vil gjøre nettopp det. Norge vil, bl.a. via teknologi, handel, utenrikspolitikk og misjonærer, påvirke omverdenen, liksom omverdenen vil prøve å påvirke oss. Hva som videre kan defineres som «norsk identitet» avhenger av hva summen av innbyggere i dette landet identifiserer seg med til enhver tid.

Diskuter kronikken her.