I 2014 foretok nordmenn ifølge Statistisk sentralbyrå 15,5 millioner innenlandsreiser og 9,2 millioner utenlandsreiser. Storøyde farter vi rundt i verden som turister, etter at «oljå» gjorde nasjonen rik.

«Norwegian» betegner i dag ikke bare en nasjonalitet, men også et av Europas største flyselskaper. Reiselyst og utferdstrang fyller bildestrømmene på sosiale medier — meldinger hjem fra det ekstraordinære. De umiddelbart tilgjengelige bildene har forlengst utkonkurrert postkortets beskrivelser med sitt løfte: Her er jeg nå, og slik er det her!

Men fanger vi hva det vil si å reise gjennom og kringkaste bilder fra stedene vi besøker?

Årets festspilldikter, Øyvind Rimbereids dikt, springer ofte ut fra reiser. Debutdiktsamlingens lengste dikt tar leseren med til Borhaug på halvøya Lista i Vest-Agder, et sted diktets «jeg» «lenge bare har hørt om». Diktsamlingen «Trådreiser» besøker Thera i Hellas, St. Petersburg, Roma - for ikke å glemme Portugal og Skottland. «Herbarium» rommer på sin side reisenedtegnelser fra Praha.

«Jeg. Er. Her. Nå.» Den danske kritikeren og poeten Poul Borum brukte en gang disse fire ordene som en minimumsformel for et dikt. Også Rimbereid lar oss ta del i et annet menneskes nærvær på bestemte steder i verden, men Borums formel må snart utvides, for Rimbereid er ikke kun til stede i øyeblikket. Her ankommer man og ser seg om - ja, men den umiddelbare erfaringen utdypes av drømmer, erfaringer, kunnskap og spekulerende tankerekker.

Omgivelsene sanses årvåkent og med ydmyk bevissthet om at opplevelsen av stedet formes av hva vi møter det med - ikke minst bildene som allerede sirkulerer i kulturen. Når de tilreisende innventer solnedgangen nordvest på Thera, lever den opp til forventningene: «Nøyaktig vakkert,/ liksom på framsidå/ av det ferdigskrevne kortet eg bere/ i mi venstre brystlomme.»

Poesien er her altså like mye et medium for ettertanke. Kritiker Preben Jordal beskrev i sin anmeldelse av samlingen «Trådreiser» hvordan møtet med det fremmede hos Rimbereid kan gi «et elegisk klarsyn på omgivelsene». Diktene forflytter seg både geografisk og i det Rimbereids poetkollega Inger Elisabeth Hansen har kalt «tidas skitne fylde». De målbærer en sterk historisk bevissthet, som ofte foldes ut over flerfoldige sider, for eksempel i det mektige diktet «St. Petersburg-vatn», som gjør punktnedslag i Peter den stores opplysningsprosjekt:

Med lange skritt

steig tsar Peter Aleksejevitsj i 1697

inn i den europeiske tanken, slapp seg

inkognito ner

i den nye videnskaben, teknologien

for der å vandra fritt

på bunnen av skibsdokken

og i laboratoriets og anatomi-

teatrets kjellar.

I «SOLARIS korrigert» tar Rimbereid oss med på en reise til fremtiden. Året er 2480, og vår følgesvenn er en røringeniør fra «Stavgersand», som på karakteristisk Rimbereid-vis undrer seg over utviklingen. Melankolsk forteller han om «siddy min» som er lagt øde og som «midt i flowen af so mang/ cells, organics, konnects, pow og del-lover» er blitt en «nearli emti place». Like fullt, «‚beauti‚ dei seis her er,/ midt millom sand og fjellr. [...] Ja, ovfr all dei kempar/ om orden ‚beauti‚».

Hvem «dei» er synes kafkaesk uklart, røringeniøren overskuer ikke samfunnet på avstand, analyserer det ikke. Men flommer av turister får ham til å stoppe opp og stille spørsmål - kritikeren Morten Wintervold har telt antallet spørsmålstegn i boken til 120. Det som var Norge er blitt et populært reisemål: «life i WILD-BEAUTI-PARK-NORWG!» tilbys tilreisende fra «Asi og Russi» som vil «BETALEN for at deirs kropp og breyn an ein wirklig place/ haf verat!»

Verden er blitt som mange ulike resorter, selv dyrene er «seifat i zoo». Resortlivet - et fiks ferdig produkt av våre ønsker og forventninger? Her stilles vi overfor resultatene av menneskenes trang å legge under seg naturen, forme den etter sine behov, temme alle dyr, genmanipulere planter og bedrive geoengineering. Menneskets omforming av sine omgivelser - vår historieskapende evne - er Rimbereids gjennomgående tema.

I de nå tomme oljebrønnene under Nordsjøen er et storstilt boprosjekt på gang, en gigantisk hall på havets bunn som får navnet SOLARIS:

I «Seifa botten» mrs. Chan

haft seifa seg option i Ecco-brunn II

for heila 14.6. HU skrib til uss, extatic:

«DEN er den nyast og best mirror-

vorld, den nyast og most healthy af all!»

MIRROR-VORLD:

big topografics vid grass,

staerk konstructet sol, fresh air.

OG vid gigant veggar, vid dukar,

som reflcts og co-ensembls

vorld uppe i dagen,

nearli all vorlden samla, i detalj.

Om mrs. Chan er en statlig øvrighetsperson eller «ein sort firm», er uvisst. Men hun kommanderer etter hvert innbyggerne til å flytte til den nye og sikrere konstruksjonen under vann. Av frykt for at kunnskapen om verdenen på overflaten skal gå tapt, scannes hjernen til vår mann i Stavgersand, tilsynelatende også de andre innbyggernes «breyns»: «AF all wi hugsr og nearli hugsr,/ dei snart ein modell kan skapa,/ dept inn i machin BK2884.»

Der nede i dypet vil det bli bygget en virtuell modell basert på menneskenes minner. Men er det mulig å lage erstatningserfaringer av det hele - glede, smerte, sult, sorg? Røringeniøren spør: «FOR aig veit existen af vorld./ VER kommen den novledg fra?» Ja, hvorfra stammer kunnskapen vår om det å være menneske? «DEN kommen fra oren skinn» - fra sansene.

Ennå finnes ingen bedre teknologi for å ta vare på og føre videre denne erkjennelsen enn litteraturen.