Felleskap som fungerer

KRONIKK: Hvorfor blir vi så opprørt når noen tar vekk veggene mellom kontorpultene våre?

Publisert Publisert

ÅPNE LANDSKAP: Åpne kontorløsninger er på mange måter en nokså uunngåelig del av samfunnsutviklingen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Scanpix

  • Ingebjørg Berg Holm
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

Bønder bygger fellesfjøs, bildeleringer opplever sterk vekst og borettslagsleiligheter selger godt. Folk foretrekker barnehage fremfor dagmamma, folketrygd fremfor privat helseforsikring og pakketurer fremfor «Lonely Planet». Ingen av disse løsningene er perfekte, men vi trives likevel. Så hvorfor blir vi så opprørt når noen tar vekk veggene mellom kontorpultene?

Vi nordmenn er glade i kollektive løsninger. Velstandsøkningen har gitt oss mulighet til å kjøpe oss ut av dugnad og trappevask en gang i måneden, men vi ser fortsatt fordeler ved samarbeid og stordrift. Det er ofte enklere å dele enn å eie, og i kampen mot tidsklemmen er livsforenkling et mål for mange. Til og med nordmenns nedarvede trang til eget hus og egen hage står for fall: Både barnefamilier og eldre vil heller ha bakgård, park og leilighet i byen heller enn en vedlikeholdskrevende enebolig i forstaden.

«Trist og farefull»

Det er derfor nokså snodig å legge merke til hva avisene forteller oss om åpne kontorlandskap for tiden. I følelsesladde kronikker og (nokså unøyaktige) artikler om «den nyeste forskningen på feltet», tegnes et mørkt bilde av livet i det åpne landskapet. For det er visstnok en trist og farefull tilværelse som henslepes når man ikke har vegger mellom seg selv og de andre. Folk blir syke, triste, ukonsentrerte og lite effektive. Så galt kan det gå, når fjollete arkitekter, griske bedriftsledere og naive HR-folk møtes i en felles drøm om luftige flater, lavere husleie og bedre samhandling. Eller?

La meg tone flagg med det samme. Jeg er interiørarkitekt og jeg jobber nesten utelukkende med åpne kontorlandskap. Jeg elsker ikke åpne landskap, og jeg har ikke noe personlig mål om å tegne åpne løsninger så mye som mulig. Men det er som regel det jeg gjør. Og ja, jeg sover faktisk godt om natten. Ikke fordi jeg synes det blir så pent med færre vegger, eller fordi jeg sover i en spesielt fancy seng sist sett på sidene i et interiørmagasin. Men fordi jeg faktisk tror på det jeg driver med. Jeg vet at det er mulig å lage kontorlandskaper som fungerer fint for dem som jobber i dem. Og jeg vet at overgang til åpne landskaper kan være et godt og logisk svar på moderne behov, ikke bare i arbeidslivet men også for samfunnet som helhet.

Cellekontor eller mer lønn?

Men jeg skal være ærlig. Ja, det handler (også) om penger. Det er åpenbart at besparelsene ved å gå fra cellekontorer til åpne landskap kan være veldig store for en bedrift. Cellekontor tar masse plass, og plass koster penger. Det er ikke like åpenbart at besparelsen bare kommer bedriftsledelsen til gode. Hva ville du egentlig ha foretrukket, cellekontor eller 30.000 mer i lønn?

Og det er ikke bare penger som spares. Global oppvarming, klimakrise og energiregnskap som ikke går opp er av vår tids vanskeligste og viktigste problemstillinger. Og det er ikke likegyldig for miljøet hvilken kontorløsning vi velger. Enkle regnestykker og sunn fornuft forteller at arealeffektive løsninger står for en betydningsfull energibesparelse i driften av en bygning.

Eller sagt på en annen måte: Jo mindre volum som skal varmes opp og belyses, jo mindre strøm bruker man. Og hvis hver bedrift breier seg mindre, får flere bedrifter plass i samme bygning. Bare forestill deg den haugen materialer man sparer ved å slippe å bygge nytt! Jeg forsøker ikke å si at åpne landskaper i seg selv redder miljøet. Men jeg er sikker på at arealeffektivitet er viktigere enn Miljøfyrtårnsertifisering eller å slukke lysene på «Earth Day».

Sparer plass

Å bruke mindre plass har andre fordeler også. Det gjør det nemlig mye lettere å få plass i byen. I en by som Bergen, hvor topografien setter sine absolutte grenser for sentrumsutvidelsen, er dette spesielt viktig. Byen vår har et veldig stort og underkommunisert problem: Vil sliter skikkelig med å få plass til alle folkene som vil bo og jobbe her! Gapet mellom antall boliger som trengs og hvor mange som bygges øker stadig, og det samme gjør avstanden mellom folks hjem og folks arbeid. Hvis minst en av disse ligger i sentrumsområdene, vil reiseveien som regel bli langt kortere. Men altfor mange har det ikke sånn.

Og så sitter man der, da, i bilen på vei fra jobben på Kokstad til huset på Lindås i en kø som snegler seg fremover. Du trenger ikke engang bry deg om miljøet for å la det plage deg. Det er nok å se på klokken der den tikker seg stadig nærmere halv fem og siste frist for å hente i barnehagen. Det er ikke uten grunn at stadig flere småbarnsforeldre fortrekker sentrumsnær leilighet fremfor enebolig i periferien. Hvis man har jobb og bolig plassert innenfor sentrumsradiusen, kan man spare en time eller mer i reise hver dag. Og for at flere skal få mulighet til det, er det om å gjøre å bruke plassen i byen bedre. Åpne løsninger er langt bedre til det enn cellekontorer.

Uunngåelig utvikling

Åpne kontorløsninger er på mange måter en nokså uunngåelig del av samfunnsutviklingen, og det er kanskje derfor det klages så mye i media for tiden? Mange sitter nok med en «stopp verden, jeg vil av»-følelse, når de blir presentert for planene for bedriftens nye kontorer og ser hvor skrint det er med vegger innendørs. Da er det kjekt å lese en kommentar som harselerer med åpne landskap, eller om forskning som viser at alt blir verre når veggene forsvinner. Men det er ikke nødvendigvis sant av den grunn. Forskningen på åpne kontorlandskaper er nokså mager, og gir ikke noe entydig svar. Det finnes ikke mye norsk forskning på dette, så det hentes ofte tall fra utlandet uten at man undersøker hvilke løsninger det egentlig er forsket på.

Trivelig i landskap

Åpne kontorløsninger er ikke like, og det er enorme forskjeller på dem som er godt utformet og de som ikke er det. Når man tenker på åpne landskap ser mange for seg kontorhaller hvor folk sitter på rekke og rad med titalls mennesker i samme områder, ingen skjerming og mangel på tilbaketrekningsmuligheter. Avstanden er veldig stor til et godt planlagt landskap med små grupper på fire-seks arbeidsplasser, plassert skjermet fra gangsoner og med godt tilgang på møterom og andre rom. Planløsning, belysning og kontroll av siktlinjer og støy er essensielt i kontorlandskapet. Når det ikke funker, kan åpne løsninger være fryktelige steder hvor folk blir voldsomt stresset. Men når det gjøres riktig, kan det åpne landskapet fungere minst like godt som cellekontorene gjorde. De kan faktisk være riktig trivelige arbeidsplasser.

Det kan være lurt å snakke mindre om åpne kontorlandskaper som et onde i seg selv, og i større grad se på hvordan man får dem til å fungere. For når de gjør det, kan livet i åpne landskap være godt. Det kan vise seg at livskvaliteten ikke satt i veggen likevel.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. DNB har ikke plass til alle