Asylbarnsaken har vært heftig debattert og er en glovarm politisk potet. I kjølvannet av dette er det viktig ikke å glemme at det også er andre grupper som kommer skjevt ut under dagens utlendingsregelverk.

Se for deg følgende situasjon: Du er en godt utdannet og lykkesøkende pakistansk kvinne. Tradisjon tro møter du en mann gjennom familierelasjoner, og dere gifter dere. Din ektemann har britisk statsborgerskap og er dermed EØS-borger. Med sikte på godt betalt arbeid og gode levekår, flytter dere til Norge. Din ektemann er EØS-borger med fast arbeid, og det er derfor ikke problematisk å få oppholdstillatelse for deg gjennom såkalt familieinnvandring.

Lykken blir imidlertid kortvarig. Langt borte fra familien i Pakistan og uten sosialt nettverk i Norge, slukner gnisten i ekteskapet raskt. Du kunne tenke deg å få en jobb for å bidra til egen selvstendighet, men din ektefelle nekter deg dette. Han forteller deg at din jobb, i tråd med tradisjonelle pakistanske kjønnsrollemønstre, er å stelle hjemme. Din ektemanns ord blir håndhevet med vold som gradvis eskalerer.

Loven tar ikke høyde for situasjoner der den psykiske og fysiske volden i et ekteskap er årsaken til manglende forsørgelsesevne.

I frykten for din ektemanns voldsregime, ser du ingen annen utvei enn å gjøre som din mann sier. Du er ikke klar over at de seksuelle overgrepene han utsetter deg for, er å betrakte som voldtekter i norsk kultur.

Etter voldsepisodene blir du fortalt at dersom du går til legen, eller vil ha skilsmisse, vil du bli deportert. I tillegg blir du lovet alvorlige represalier fra både din ektemanns og din egen familie ved en eventuell skilsmisse og retur til Pakistan, slik tradisjonen er i ditt hjemland.

Frykten for utsendelse gjør at han beholder makten over deg. Du føler deg fanget i en umulig situasjon hvor du blir tvunget til å velge mellom to onder: Et voldelig ekteskap på den ene siden, og sosial utfrysning og skam ved en eventuell hjemreise på den andre siden.

Scenarioet over kan virke søkt, men som saksbehandler hos Jussformidlingen ser jeg slike saker. Den umiddelbare rettsfølelsen er at denne personen ikke bør miste sitt oppholdsgrunnlag ved å gå ut av ekteskapet. Ingen skal måtte lide en slik skjebne. Overraskelsen er stor når vi finner ut at vi ikke har regler som sikrer vedkommendes rett til videre oppholdstillatelse i Norge i slike tilfeller.

Selv om dagens utlendingsregelverk gjør et forsøk på å verne dem som blir utsatt for vold, stilles det flere vilkår for å få opphold: Det er en forutsetning at en kan forsørge seg selv, eller at et familiemedlem kan forsørge deg. En må altså ha en jobb eller økonomiske midler til å kunne leve av.

Loven tar ikke høyde for situasjoner der den psykiske og fysiske volden i et ekteskap er årsaken til manglende forsørgelsesevne. Eneste mulighet for opphold når forsørgelsesvilkåret ikke er oppfylt, er den klassiske unntaksregelen som sier at man får opphold dersom «sterke menneskelige hensyn» tilsier det, eller hvis man har en «særlig tilknytning til riket».

Vurderingen etter unntaksregelen går ikke på hva man har opplevd av elendighet, men hvilken elendighet som potensielt står en i vente ved retur til hjemlandet. Med andre ord er det i utgangspunktet irrelevant hvorvidt man har blitt utsatt for vold i ekteskapet en er på vei ut av. Det sentrale er om «sterke menneskelige» hensyn taler for at en ikke sendes tilbake til sitt hjemland. Dette er en snever unntaksregel som kun brukes der konsekvensene ved hjemreise for eksempel vil medføre krenking av ens menneskerettigheter.

I pakistansk kultur kan en kvinne fort få skylden for skilsmissen. Ifølge en rapport utarbeidet av Eli Ferrari de Carli for Institutt for samfunnsforskning i 2008, risikerer slike kvinner å bli sosialt isolert, og hun bringer med skilsmissen skam over både seg selv og familien. I enkelte tilfeller hender det at noen foreldre faktisk foretrekker at deres datter forblir i et ulykkelig ekteskap, kanskje med mishandling, heller enn at det kommer til skilsmisse. Slik er det også i andre land med konservativ islamsk tro, slik at problemet ikke bare knytter seg til pakistanske kvinner.

Selv med denne kunnskapen, er det langt fra sikkert at en vil få medhold i at det foreligger «sterke menneskelige hensyn» for videre opphold i Norge i en slik situasjon. En starter i motbakke ved å havne i samme kategori som dem som risikerer alvorlige menneskerettighetsbrudd ved utsendelse.

Frykten for utsendelse gjør at han beholder makten over deg.

Praksis fra Utenriksdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE), viser at terskelen for å få opphold etter denne regelen er skyhøy. Asylbarn-saken er et godt eksempel på dette.

Som saksbehandler i Jussformidlingen erfarer jeg at det er vanskelig å overbevise UDI og UNE om konsekvensene ved en eventuell retur. Det betyr at dersom en kommer ut av et voldelig ekteskap, slik som i situasjonen over, og man blir trodd på at en har blitt utsatt for vold og overgrep i ekteskapet, vil det fortsatt være svært vanskelig å få oppholdstillatelse.

Hvilke formål rettferdiggjør dagens rettstilstand? Hvilke hensyn kan være såpass tungtveiende at personer som i eksempelet over ikke skal få videre opphold? Det er vanskelig å se for seg hvordan det å gi oppholdstillatelse i slike sitasjoner kan føre til et smutthull i reglene.

Antall søknader på dette grunnlaget vil utvilsomt øke. Det vil også føre til økte utgifter for staten og en økt byrde på trygdesystemet, nettopp fordi vilkåret om selvforsørgelse ikke er oppfylt. Det økonomiske bakteppet bak dagens vilkår er lett å se, men veier dette hensynet tyngre enn hensynet til dem som rammes av voldelige ekteskap og sosial utfrysning i hjemlandet?

Lovgivningen må forebygge voldelige ekteskap, ikke gjøre det motsatte. Den voldelige ektefellens makt over den andre er uholdbar. Voldsutøveren trenger «bare» å sørge for at den andre ikke tar seg arbeid gjennom psykisk eller fysisk vold. Med litt innsikt i regelverket vet den voldelige ektefellen at volden er nøkkelen til makt over sin ektefelle.

Dette er selvsagt en svært uheldig rettstilstand. Det er på høy tid at lovgiver kommer på banen og bedrer rettsstillingen til de ektefellene som lever i voldsregimer, og som står i fare for å bli kastet ut dersom de ønsker å komme ut av det.