Markspist fiskeriforvaltning

Tette bånd mellom næringsaktører og forvaltning gjør at de naturskapte verdiene fra fisk havner i stadig færre, private lommer.

Publisert Publisert

SPESIELT: Nåværende sjef for Fiskeridirektoratet, Liv Holmefjord, er en betydelig eier av et fiskeoppdrettsanlegg som både i 2010 og nå i januar har hatt store lakserømminger på grunn av mangler. Det setter myndighetenes politikk om nulltoleranse mot lakserømming i et spesielt lys, skriver kronikkforfatterne. Foto: Ogne Øyehaug

  • Peter Ørebech
  • Torbjørn Trondsen
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

**Offentlig tildelte** konsesjoner er knapphetsgoder av stor verdi. Innen fiske og fiskeoppdrett reguleres tilgangen for å tilpasse kapasiteten til ressursenes biologiske bæreevne. Fiske tilhører ifølge havressurslovens det norske folk i fellesskap. Sjøarealet hvor det drives fiskeoppdrett, tilhører også fellesskapet i og med at privat eiendomsrett kun strekker seg til to meter havdyp fra land.

Til forskjell fra private som eier verdifulle tomter, har staten i hovedsak overlatt denne fellesskapsverdien til utvalgte private nærmest gratis. Ved de siste tildelingsrundene har staten krevd en mindre godtgjørelse for oppdrettskonsesjonene. Store formuer med tilhørende økonomiske interesser akkumuleres hos de private aktørene som har fått kontrollen med oppdrett og fisket.

I 2013 disponerte gjennomsnittet av totalt 134 fiskeoppdrettere 7,6 konsesjoner, som ga et overskudd til eieren på 90 millioner kroner. John Fredriksen tok alene ut 8,3 milliarder kroner fra sitt eierskap i Marine Harvest. Om lag to tredjedeler av overskuddet kan ses som ren grunnrente om produksjon hadde skjedd på privat grunn, men som staten stiller til disposisjon nærmest gratis. Legges oljefondets avkastningskrav på fire prosent til grunn, representerer dette grunnkapitalverdier på samlet 230 milliarder kroner for alle oppdretterne.

Les også

Alarm under vann

For et gjennomsnittsrederi med eksklusive rettigheter til å fiske sild og makrell kan grunnrenten anslås til ni millioner kroner i 2013, eller knapt 600 millioner kroner for hele flåten på 66 fartøy. Dette representerer en samlet grunnrentekapital på 16 milliarder kroner. Forskjellen mellom oppdrett og fiske, er at innen oppdrett akkumuleres alle disse supergevinstene hos eierne, mens i fiske fordeles ressursrenten jevnere mellom aktive fiskere og redere. Tilsvarende verdier finnes også i resten av fiskeflåten. Men det er også forskjell mellom flåtegruppene. Innenfor kystfiske blir mesteparten av den faktiske og potensielle ressursrenten fordelt blant aktive fiskerne, mens rederne som eiere innen den havgående ringnot— og trålerflåten tar en betydelig større andel.

Årsaken til at staten ikke krever inn leie av oppdretts- og fiskekvoter, som i oljesektoren, kan vi finne i den korporativisme som finnes i fiskerisektoren, og den store påvirkningsmakt som kvotebaroner og sterke næringsinteresser har i byråkratiet.

Fiskeripolitikken og havbrukspolitikken er i stor grad styrt gjennom tre fullmaktslover: Havressursloven, deltakerloven og akvakulturloven. De detaljerte reguleringene av næringsvirksomheten er overlatt til Nærings- og fiskeridepartementet, som igjen støtter seg på Havforskningsinstituttets og Fiskeridirektoratets faglige rådgivning og praktiske gjennomføring av reguleringene. Men fiskeriforvaltningen er komplisert for akademikere med begrensede kunnskaper om næringens utøvelse. Det har derfor over tid utviklet seg til et meget tett samarbeid med næringens organisasjoner, som bidrar med praktisk næringsinnsikt.

Les også

Straffer 15 nye oppdrettsanlegg

Antall fiskere i Norge falt fra 100.000 i 1950 til 11.000 i 2013. Antall betalende medlemmer i Norges Fiskarlag er nå nede i 2000 og Norges Kystfiskarlag 800. Havfiskeorganisasjonene Fiskebåt og Pelagisk forening har til sammen 200 redere som medlemmer. Sammen med de 134 oppdretterne er det disse som i stor grad er de dominerende premissgivere for fiskerimyndighetenes forvaltning av den marine grunnrenteformuen.

På personnivå har det også over tid etablert seg tette koblinger mellom forvaltere og sentrale næringsaktører som i stor grad sikrer at grunnkapitalverdiene forblir hos de etablerte aktørene. I tidligere tider var det vanlig at fiskere som ble sjøsyke fikk seg jobb som lærere. Nå for tiden sender redere og oppdrettere mange av sine etterkommere til fiskeriforvaltningen, slik at varige samhandlingsnettverk etableres.

Det er mange eksempel på dette: Tidligere fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen var selv en stor eier i et oppdrettsselskap, og kom direkte til statsrådsstolen fra styrebordet i landets største trålerselskap, Aker Seafood. Ekspedisjonssjefen i departementets ressursavdeling er rekruttert fra advokatpraksis for fiskebåtrederne. Den vanlige karriereveien er fra byråkratjobb til privat virksomhet. Saksbehandleren i departementet av det nylig vedtatte regelverket som tillater at havfiskeflåtens kvoteandel kan økes med 30 prosent pr. havfiskefartøy, var niesen til en av rederne (tidligere fiskeridirektør) som vil kunne dra fordel av å laste opp mer kvoter. Den nåværende statssekretæren for saken i Nærings— og fiskeridepartementet er sønn til en sentralt ansatt medarbeider i et ringnotrederi som også er i posisjon til å skaffe seg mer kvoter etter regelendringen. Statsministerens søster er for øvrig direktør i landets største oppdrettsselskap.

Innen oppdrett er det også kjent at den nåværende sjefen for Fiskeridirektoratet, Liv Holmefjord, er en betydelig eier av et fiskeoppdrettsanlegg som både i 2010 og nå i januar har hatt store lakserømminger på grunn av mangler. Det setter myndighetenes politikk om nulltoleranse mot lakserømming i et spesielt lys. Ut fra oppdrettsselskapets regnskaper tjener fiskeridirektøren minst like mye på lakseoppdrettet som på sin offentlige stilling som hun utøver på vegne av fellesskapet. Den tidligere fiskeriministeren tjente også betydelig mer i aksjeutbytte fra oppdrettsvirksomheten enn som statsråd. Egne økonomiske interesser blandes således sammen med fellesskapets interesser.

Ut fra oppdrettsselskapets regnskaper tjener fiskeridirektøren minst like mye på lakseoppdrettet som på sin offentlige stilling som hun utøver på vegne av fellesskapet.

Vi vil derfor hevde at norsk fiskeriforvaltning står overfor store problemer. Norsk havforskning har gjort en stor faglig innsats for ressursforvaltningen som har gitt meget gode resultater for den biologiske avkastningen. Men samtidig er det utviklet en markspist fiskeriforvaltning som gjennom tette band med næringsaktører har sikret at grunnrenten fra denne virksomheten kanaliseres inn i stadig færre private lommer.

Denne utviklingen har skjedd på tross av regjeringens farge. Men under Erna Solberg og Elisabeth Aspakers ledelse synes denne prosessen å skyte fart. Formuesverdier på kanskje 300 milliarder kroner som naturlig tilhører kystbefolkningen som stiller sine marine ressurser til rådighet, tappes og kystsamfunn utarmes. Er det å undres at mesteparten av verdiskapningen i Norge havner i Oslo og ut av landet hvor kapitalmakten er konsentrert.

Publisert