Gribber på Haukeland

Det må da være mulig å innpasse og bruke denne romslige og enkle bygningen i et nyanlegg? Det burde være en utfordring for en skapende arkitekt.

Publisert Publisert

Kronikk — Per Jahn Lavik

tidligere førsteantikvar ved Hordaland fylkeskommunes kulturavdeling

BT for søndag 9. november har som hovedoppslag en omtale av landsverneplanen for helsevesenet, under tittelen «Villa står i veien for nytt sykehus». Her er blant annet et intervju med teknisk sjef i Helse Bergen, som er optimist og regner med å få rive den hvite «villaen».

Det er jo ellers positivt at Helsevesenet nå følger opp det landsomfattende programmet for etatsvise arkitekturverneplaner. Denne etaten har ellers ingen ærerik historie å se tilbake på når det gjelder kulturminnevern. Helsevesenet har kunnet operere innenfor en allmenn aksept som garantist for liv og helse for oss alle. Påståtte og myke særinteresser som kulturminner eller «gamle rønner» har dermed stått lettvint til for hogg.

En brutal rasering

På grunn av en kanskje uheldig og lite fremsynt beslutning om å gjøre det gamle Haukeland sykehus til utgangspunkt for utbyggingen av det store nye universitetssykehuset har det sjeldne kulturlandskapet på og rundt Haukeland/Årstad skrittvis vært gjenstand for en brutal rasering:

I 1960-årene måtte det tradisjonsrike tunet på Haukeland gård med våningshus og portnerbolig vike til fordel for den nye sentralblokken. Bygningene skulle flyttes til Hordamuseet, der materialene råtnet opp. Som en trøst hadde vi enda oppe under Ulriken en intakt husmannsplass - Markusplassen eller Øvre Haukelandstræet - med bygninger som kan ha gått tilbake til 1600-tallet. Særlig markant i landskapet var en stor, hvitkalket murt løebygning med et mektig rødt mansardtak - det hele omkranset av en skålformet grønn eng. Her satte skam å si et gjennomgripende forfall inn under fylkeskommunens eierskap. Dødsdommen ble i realiteten underskrevet da løetaket ble revet, fordi man ikke kunne avse midler til reparasjon.

Dømt til å mislykkes

Terrenget nedenfor ble rasert ved anlegg av en parkeringsplass. Da det så i 1990-årene skulle skaffes plass til det nye Bygg for biologiske basalfag (B.B.B.), var kulturminnevernets forsøk på forsvar dømt til å mislykkes, og man måtte akseptere et forslag til flytting. Det ble da også investert en hel del i å arrondere en ny tomt for anlegget lenger oppe i bakken - senere foreslått brukt til helikopterlandingsplass.

I mellomtiden ble det skiftet entreprenør, og man «glemte» å ta vare på rivningsmaterialene.

En skandale! En ren kopi her ville ha vært meningsløs. Statsbygg erkjente sitt ansvar og tilbød seg å stille til disposisjon et betydelig beløp til et alternativt kulturminnetiltak i området etter forslag fra fylkeskommunen. Forskjellige objekter var vurdert - bl.a. skomakernes barkemølle på Møllendal - og nettopp det staselige senempirehuset som striden nå står om.

Totalt nedbygget

Bl.a. på grunn av byråkratiske hindringer i fylkeskommunen trakk saken ut - og Helse Bergen fikk trumfet seg til pengene - som eiere av bygningene de hadde revet! Deres objekt var den røde tårnvillaen som nå kjøres frem igjen. I og for seg et kvalifisert objekt, med fine interiører, men miljøet ødelagt av Sandes nye leilighetsbygg. I mellomtiden er den karakteristiske landskapsformen Småulriken blitt totalt nedbygget av eldreboliger, svevebane og sykehusanlegg.

På Årstadsiden har vi Haraldsplass, der det kan sies mye godt om dette sykehusets ivaretakelse av hovedhus og særlig lysthuset på den gamle Mohnegården, mens løen er revet til fordel for nybygg. Også deler av den sjeldne buegangs-alleen er bevart. Ellers er anlegget, med Per Griegs fine hospitalsbygning fra 1930-årene, nedtynget av en høyblokk mot Ulriken og en nokså følelsesløs tilpasningsbygning. Og mer skal komme. Også her begynte det med et parkeringsanlegg, skåret inn i den fine grønne vollen mot den også mishandlede Møllendalselven.

Et følelsesløst nybygg

Enda et sykehus hadde vi på Kalfarsiden: Betanien. I 1960-årene fant alle det rimelig at dette måtte få ekspandere, selv om det skulle skje på bekostning av 1700-tallsanlegget Hans Tanks Minde (Nå er det selve skolen til denne mesenen som står for tur). Et drøyt tiår senere fant sykehuset det påkrevet å flytte til Fyllingsdalen. Som BT. profetisk skrev ved innvielsen av nybygget: «Kanskje skal en gang også dets nekrolog skrives».

Like innenfor Stadsporten måtte i 1970-årene det gamle Enkers Aldershjem vike for et følelsesløst nybygg med tilhørende høyblokk mot fjellfoten. I samme periode ble resten av stadskonduktør Høeghs Gamle sykehus på Engen fra 1840-årene revet for å rydde plass til et særdeles arealkrevende nyanlegg, som aldri ble realisert etter planene.

«Usosialt og reaksjonært»

Felles for alle disse planene har vært at det ble oppfattet som - og delvis følt som - usosialt og reaksjonært å motarbeide planer av sosial og helsemessig betydning. Samtidig har det vel vokst frem en økende erkjennelse av at estetiske og identitetsskapende kvaliteter i vårt felles miljø har stor betydning for hele befolkningens helse og trivsel.

Så til den aktuelle saken: Det såkalte Hvite hus på Haukeland. Det omtales av BT villedende som en villa. Villaer har vi jo rikelig av på Kalfarsiden. Mange av dem er verneverdige - men en fra eller til kan vel ikke være så farlig? Dette er et lyststed fra senempiren, med innslag av sveitserstil, i likhet med Pleiestiftelsen for spedalske, og trolig som den fra 1850-årene. Det er i likhet med Mohnegården ett av de mindre lyststedene som skjøt opp på de store gamle lystgårdenes grunn etter hvert som veiforbindelsene bedret seg. Fasadeutformingen kan tyde på at byggherren har kastet misunnelige blikk bort på det mer monumentale Kronstad. Huset må bevares med sin lille grønne park - en oase i et presset miljø, til fordel for sinnets helse!

Det må da vær mulig å innpasse og bruke denne romslige og enkle bygningen i et nyanlegg.

En utfordring for en skapende arkitekt.

Ensidig gjengitt

Riksantikvarens informasjonsleder er nok noe ensidig gjengitt når hun sier at «Det er først og fremst det utvendige som skal tas vare på». Ofte kan interiørene være vel så verdifulle, og vi har bevart altfor få interiører (jf. Hotel Terminus, som nå er under fredning). Men eksteriørene har størst betydning for vårt felles miljø og kan oppleves av alle alltid.

Foto: PAUL SIGVE AMUNDSEN ( ARKIV)

Publisert