Norges første kvinnelige matematiker

Forskningsrådets internasjonale evaluering slo i høst fast at norske matematikkmiljøer holder et høyt internasjonalt nivå. Men bare syv prosent av de fast ansatte er kvinner. — La oss i hvert fall fortelle at matematikk passer for kvinner og har gjort det helt siden kvinner fikk adgang til utdannelse, skriver Kari Hag, professor i matematikk ved Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk ved NTNU.

Publisert: Publisert:

Mary Ann Elizabeth (Betzy) Stephansen ble født 10. mars 1872 i Bergen som den eldste av de i alt 7 barna til Anton Stephansen og Gerche Jahn. Faren hadde som 14-åring blitt «anbragt» i konsul Jebsens manufakturforretning, og åpnet i 1870 sin egen butikk i Strandgaten. Senere flyttet familien til Espeland der Stephansen startet sitt firma A.S. Stephansen A/S eller «Janusfabrikken» som bedriften snart ble hetende etter sitt mest populære varemerke. På morsiden var Betzy en Reimers, og Karoline Bjørnson var Gerches kusine.

Betzy vokste opp i en ressurssterk familie, og det virker som om barndommen hennes var en sorgfri og lykkelig tid. Ble hun spurt om hvordan hun hadde det, svarte hun gjerne «Mary Ann Elizabeth Stephansen, kongelig undersått, har det alltid godt». I 1887, fem år etter at Norge hadde fått sin første kvinnelige student, fikk Bergen Katedralskole tre kvinnelige elever på

gymnaset, og en av disse var Elizabeth Stephansen.» ... jeg kan ikke si at vi merket det som noe egentlig oppsiktsvekkende at vi har pikeelever ved denne gutteskole», skriver hun senere til skolens rektor. «Fra skolens side ble det ikke gjort noen som helst ekstra foranstaltninger for vår skyld eller innrettet noe særlig for oss.»

Elizabeth Stephansen tok sin artium i 1891, og hun var en ung dame som visste hva hun ville. Med familiens støtte og morfars økonomiske hjelp når stipendene ikke strakk til, dro hun til Zürich for å studere ved Eidgenössische Polytechnikum (senere ETH), ved avdeling for utdannelse av faglærere i matematisk retning. Blant Karoline Bjørnsons etterlatte brev finnes et brev fra Gerche Stephansen som utdyper situasjonen: «Betzy, vor eldste datter, tok som du kanske vet i sommer realartium med laud. Hendes anlæg og lyst er for mathematik. Skulde hun have studeret realfag ved vort universitet, havde det taget 6 aar, og da maatte hun ha lært mange andre fag, som hun ikke vil, da vort universitet jo mere er en uddannelse til embedsmænd, end en uddannelse i fag. Hun fik derfor reise til polyteknikum i Zürich, hvor hun meldtes ind i den mathematiske afdeling, og bestod optagelsesprøven meget godt, en meget vanskelig prøve, hun var for exempel den eneste norske som bestod den, og over hundrede strøg i det hele, af alleslags nationer naturligvis. Zürich og Paris var de eneste steder hvor hun som kvinde kunde blive antaget, vi valgte Zürich da polyteknikummet der er meget anbefalet, og vi troede der var billigere end i Paris. Men nu til sagen...». Det den driftige Gerche ønsker er at Bjørnstjerne Bjørnson skal legge inn et godt ord for Betzy når hun nå søker Dronning Josefines legat! Betzy fikk stipend fra legatet.

Etter avsluttet studieopphold i Zürich dro Betzy hjem til Bergen for å undervise. Selv om kvinner nettopp i 1896 fikk rett til ansettelse i den høyere skolen, gikk det 10 år før den første kvinne ble ansatt. Elizabeth Stephansen ble da også vikar og timelærer ved Katedralskolen, og deretter assistent ved Bergen tekniske skole i ett år. Hvordan de unge ingeniørspirene reagerte på å få en kvinnelig lærer i matematikk og fysikk, får vi et inntrykk av i et brev fra studentene i Bergen til sine kolleger ved Trondhjems tekniske læreanstalt i 1899, der det heter: «Som en kuriositet kan vi berette at der i år er antatt en ung, snytvakker frøken som assistent i fysikk og matematikk for annen klasse, da denne klasse i vår ble så stor at den måtte deles i to parallellavdelinger. Hvorvidt lærerrådet har handlet lettsindig ved at anta et så ungt individ av det smukke kjønn til lærerinne, får tiden vise. Til en begynnelse er der nok flere som finner at dette med lærerinne for voksne teknikere, er vel moderne, mens andre igjen i den grad taper fatningen når de i eksaminasjonene stilles ansikt til ansikt med frøknen, at de glemmer enda de simpleste regler for god tone, for ikke at tale om de matematiske setninger og hva dermed har forbindelse...»

I tillegg til å undervise skrev Elizabeth Stephansen på en avhandling om partielle differensialligninger som ble utgitt i «Archiv for Mathematik og Naturvidenskab» i 1902. Samme år hadde hun sendt avhandlingen til universitetet i Zürich for vurdering til filosofisk doktorgrad. Ordinarius gikk inn for at Stephansen skulle tildeles doktorgraden in absentia, og høsten 1902 (altså for nøyaktig 100 år siden) kunne hun titulere seg dr.philos.

Vintersemesteret 1903 oppholder Stephansen seg i Göttingen med støtte på 700 kroner fra «Statens stipendier for videnskabsmænds reiser i utlandet». Her følger hun forelesningene til to av tidens største matematikere, Hilbert og Klein. I et brev fra Gerche Stephansen til Karoline Bjørnson hører vi at Betzy ofte blir invitert til professor Hilbert. Hilbert har nemlig vært i Kristiania under Abeljubileet i 1902, og da besøkt Karolines sønn Bjørn som hørte til Hilberts bekjentskapskrets. Hele Bjørnson-familien var ellers sterkt engasjert i den kulturelle begivenheten som hundreårsfesten for Abel var. Inspirert av Hilberts forelesninger skrev Stephansen en artikkel om dynamiske systemer, et emne som er en del av moderne kaosteori. Hun er muligens den første som behandler temaet i tre dimensjoner. I så fall er hun virkelig en matematisk pioner!

Ved hjemkomsten til Norge fortsetter Betzy arbeidet i skolen. Ved siden av undervisningen skriver hun ytterligere to arbeider før hun i 1906 blir ansatt som assistent i fysikk og matematikk ved Norges Landbrukshøgskole på Ås. Denne stillingen hadde hun i 15 år til hun ble utnevnt i det nye dosenturet i matematikk ved Landbrukshøgskolen. Hun var dosent til hun i 1937, ved kongelig resolusjon, fikk avskjed i henhold til aldersgrenseloven.

Da Elizabeth Stephansen kom til Ås, var projeksjonstegning et emne med mange undervisningstimer. For det strevsomme arbeid å få sine elever til å forstå trasens, sporets, funksjon kalte elevene henne «Trasa». «Med sitt bergenske språk og lynne og som eneste dame i lærerkollegiet, var det vel ellers rimelig at hun ble påskjønnet med et utnavn — et utnavn som jeg tror hun var litt stolt av, for det knyttet henne kanskje nærmere til Høgskolen. Og Høgskolens fremgang var hun levende interessert i», skriver en student fra Stephansens første tid på Ås. Attestene fra studentene er ellers ganske entydige. Alle forteller om en faglig sterk og pedagogisk dyktig kvinne. Så lenge Stephansen var ved Høgskolen bearbeidet hun de meteorologiske målingene og skrev avsnittet «Været på Ås og temperaturmålingene i jorden» i skolens årsberetninger. For øvrig gikk hun helt opp i sitt undervisningsarbeide, det ble ingen tid til å dyrke vitenskapelige interesser.

Betzy giftet seg aldri , men ifølge hennes niese var hun forlovet hele tre ganger! Hun var svært familiekjær. Ved alle familiehøytider var hun til stede, og hun tilbrakte sommerferiene sine på Espeland. Da hun gikk av med pensjon, flyttet hun til sin yngste søster hvor hun tilbrakte resten av sitt liv som slektens kjære og hjelpsomme tante Betzy. Under den 2. verdenskrig gjorde hun, med sin flytende tysk, mye for de norske fangene på Espeland. For sin innsats ble hun etter krigen tildelt Kongens fortjenstmedalje. I et takkebrev skriver hun om hjelpen til fangene at det bare var menneskelig hjelpsomhet hun viste, kanskje med en viss risiko, men det gikk bra. «Jeg synes det er godt å ha medaljen som et bevis for god nasjonal holdning», skriver hun.

Elizabeth Stephansen døde 23. februar 1961, nær 89 år gammel. Et bevis på at hun ikke var glemt av sine kolleger og elever finner vi i nekrologene i avisene noen dager senere.

Publisert: