Gå i dialog med Russland

Vår iver etter å innføre Vestens demokratiforståelse i andre land, har vært dyrekjøpt. Resultatene imponerer ikke.

Publisert Publisert

MOTSETNINGER: På det politiske plan kan selvgodheten føre til væpnet konflikt, til undertrykkelse av folkegrupper og uverdig behandling av minoriteter. Ofte er handlingene motivert av egen offeropplevelse. Foto: BAZ RATNER

  • Eivind Meland

Etter at jernteppet falt, opplevde vi en kortvarig periode hvor fiendebilder var lite fremtredende. Dialog og fredelig sameksistens synes mulig. Det siste tiåret er preget av en økende konflikt, tydeligere fiendebilder og tydeligere ideologiske motsetninger. De vestlige demokratiene har igjen tatt i bruk en markert retorikk om frihet og demokrati, hvor vi etablerer tydelig ideologisk avstand til kollektivistiske og autoritære kulturer. Vi kan forstå tyranniet

Vi ønsker å markere egen identitet med kjennetegn som liberalitet, menneskeretter, demokrati og frihet. I motsetning til kulturer som er forankret i tradisjon, religiøsitet, kollektivistiske plikter og respekt for institusjoner, som familie, styrende institusjoner og fedreland.

Fiendene befinner seg både i den arabiske verden og i den tidligere østblokken. De er lett å identifisere og mediene er med få unntak med på å sementere et svart-hvitt bilde av virkeligheten.

Samtidig lever vi med et ubehag det er vanskelig å feie under teppet: våre bestrebelser på å eksportere vår demokratiforståelse har krevd store ofre, og resultatene av våre intervensjoner har ofte ført fra vondt til verre. Den arabiske våren ble raskt til vinter. Ukraina balanserer på randen av borgerkrig.

Er vi medskyldige? Kan erfaringene fra det siste tiåret brukes til å gjenopprette dialog i stedet for konflikt og sabelrasling?

Demokratiet trenger dialog

Dialog blandes sammen med harmoni og kompromissvilje. Det er viktig å understreke at en slik forståelse er mangelfull. Dialog forutsetter forskjellighet. Demokrati med respekt for flertallsavgjørelser er et stort fremskritt sammenlignet med despotisk maktmisbruk. Demokratiet er ikke en fullendt styringsform, men kan videreutvikles ved å inkorporere dialogisk forståelse.

Det er i en likeverdig diskurs mellom mennesker og ledere med ulikt syn og perspektiv, at dialogen kan representere en nyvinning. Ved å interessere oss for hverandres grunner og intensjoner kan dialogen frembringe løsninger som vi ikke hadde sett i utgangspunktet. Hvis demokratiet blir skjevutviklet til en praksis hvor vi bare leter etter støttespillere, kan det forvitre til en destruktiv kamp mot skiftende minoriteter.

Det er forskjell på å gi etter for politisk ideologi og praksis vi ikke liker, og å interessere oss for hvilke grunner og intensjoner motparten har. Er det mulig å forstå hvordan russiske ledere tenker hvis de ser vestlige forsøk på å innlemme randstater i Nato og EU som en mulig trussel? Det er ikke sikkert at alle ser på dette som garantier for demokrati, men heller som forsøk på å innlemme stadig flere land i en økonomisk tvangstrøye, som gjør de fattige fattigere og de rike rikere, slik Hellas og Spania har opplevd.

Forsøke å forstå

Kollektivistiske kulturer med respekt for tradisjoner og tro kan se på den liberale frihetsideologien som grenseløs og respektløs ved at den ikke ivaretar menneskets avhengighet av naturens og livets begrensninger. Kanskje har de noe til felles også med vestlige kulturkritikere som mener at vesten må forvalte frihet sammen med tilhørighet til kollektivet på en mer bærekraftig måte. Etniske russere i tidligere østblokkland som fratas statsborgerlige og kulturelle menneskeretter, har kanskje grunn til bekymring.

Det er gjennom å vise interesse for våre medmenneskers grunner og intensjoner vi kan bli i stand til å forstå. Det betyr ikke det samme som å akseptere handlingene som motiveres av slike grunner. Vi må være tydelige hvis vi ser uakseptabelt maktmisbruk og undertrykkelse. Men vi må også være villige til å diskutere alternative handlinger med utgangspunkt i felles målsettinger og humane intensjoner. Alternativet er selvgodhet, selvopptatthet, selvkretsende arroganse og aggresjon.

Selvopptatthet er synd

Det er interessant å merke seg at Martin Luther oppfattet slik selvopptatthet som kjernen i syndsbegrepet. Synden, slik Luther oppfattet det, var ikke først og fremst knyttet til et sett av menneskelige handlinger, men den selvopptatthet som motiverte slike handlinger.

På det personlige plan handler selvkretsingen om selvdestruktiv offerforherligelse og aggressive handlinger i nære relasjoner. Vi blir mer verdt enn de andre, som vi demoniserer.

Les også

«Med ren fornuft kan Russland ikke fattes»

På det politiske plan kan selvgodheten føre til væpnet konflikt, til undertrykkelse av folkegrupper og uverdig behandling av minoriteter. Ofte er handlingene motivert av egen offeropplevelse. Angrepet på World Trade Center i 2001 var en bestialsk handling, men kan det rettferdiggjøre dronekrig over hele verden? Er vi medskyldige i en spiral av gjensidig destruktivitet, som gjør dialog og gjensidig respekt vanskeligere?

Dialogisk forståelse er ingen tradisjonell ytring i vår verden. Men slik erkjennelse og praksis er i ferd med å bryte gjennom i medisinen og i helsefagene. Vi snakker om å gjøre medmennesker ansvarlige i gjensidige dialoger hvor vi blir deltakere istedenfor mottakere av medisinsk teknologi og velferdsytelser.

De tradisjonelle metodene for å yte hjelp i helsevesenet, ser ut til å øke helseplager ved å forsterke offeropplevelse og ytre avhengighet. Et økende mindretall i samfunnet settes på sidelinjen med de beste intensjoner fra hjelperne. De dialogiske metodene har derfor økende popularitet i rehabiliteringsmedisinen, i psykiatrien og i allmennmedisinen.

Mekling vinner innflytelse

I rettspleien er mekling i ferd med å vinne innflytelse, som et alternativ til en forståelse bygget på skyld og straff. Deltakerne i den dialogiske meglingen har ansvar for, og nytte av, å finne frem til løsninger som er til gjensidig fordel. Ikke minst i barnefordelings— og familierettslige saker kan slik praksis være nyttig.

Jeg merker meg også at vår nye statsminister ser på dialogisk forståelse som en rettesnor for politisk handling. Hun tok avstand fra å boikotte Sotsji-OL med russisk homofiendtlighet som begrunnelse. Hun oppfordret alle parter i Ukraina-konflikten om å besinne seg.

Pietistisk retorikk er ikke god salgsvare i vår sekulære samtid, men pietistene kan ha rett i at «syndens sold er døden». I luthersk perspektiv kan det oversettes til: Selvopptatthet og selvgodhet fører til depresjon, aggresjon, konflikt og krig. Derfor er vi avhengig av å gi plass for våre medmenneskers perspektiv og bidra til konfliktløsning i skapende og ansvarlige dialoger.

Publisert

Les mer om dette temaet