Den digitale dugnaden

Vi har lange tradisjoner for frivillighet her i Norge. Men organisert, digital frivillighet er knapt nok kjent og enda mindre utbredt. Vi har mye å lære av resten av verden.

Publisert Publisert

INFORMASJONSDUGNAD: Under Ebola-epidemien var det vesentlig å kunne gjøre smittesporing. For å kunne gjennomføre dette arbeidet, var gode kart uunnværlige. Digitalt frivillige tok på seg oppgaven å tegne detaljerte kart over områdene der epidemien slo hardest til. foto: Jerome Delay

  • Per Aarvik

PER AARVIK

Uten digitalt frivillige hadde ikke Wikipedia eksistert. Det hadde heller ikke Open­StreetMap (OSM), kartverket som har fått en ledende rolle som basiskart til bruk under kriser ­verden over. Google og Bing har «monopol» på kart — det er disse vi bruker når vi skal finne frem til nærmeste restaurant på tur i Barcelona eller New York.Men Google og Bing er ikke ideelle organisasjoner som fôrer verden med gratis kart. De er kommersielle aktører som utvikler sine produkter for de deler av kloden der det er penger å tjene. Det er slett ikke alle steder. Har en bruk for kart over slike områder, kommer digital frivillighet og tjenester som OpenStreetMap inn i bildet.

Under Ebola-epidemien var det vesentlig å kunne gjøre smittesporing. Og for å kunne planlegge og gjennomføre dette arbeidet, var gode kart uunnværlige. Når pasienten oppgir sitt hjemsted, og en ikke finner det på et kart, hvordan skal en da holde rede på hvor tiltakene skal settes inn eller kunne kartlegge den smittedes bevegelser?

Gjør et søk etter Guéckédou, Guinea på Google Maps. Kartet du får opp mangler både stedsnavn og bygninger, og viser et rutenett av navnløse gater uten detaljer. Gjør så et søk etter samme by på nettkarttjenesten OpenStreetMap. Her får du et detaljert kart ned til bygningsnivå med angivelse av viktige institusjoner og offentlige steder. Dette er tegnet inn av digitalt frivillige under Ebola-epidemien i fjor. Det var i landsbyen Meliandou ikke langt unna at utbruddet startet.

Les også:

Les også

- I høst begynte vi på grav nummer 667. Nå er vi kommet over 4000.

De digitalt frivillige i Humanitarian OpenStreetMap Team (HOT OSM) tok på seg oppgaven å tegne detaljerte kart over områdene i Guinea, Sierra Leone og ­Liberia der epidemien slo hardest til. ­Tusenvis av gratis hender fra alle kontinent tegnet veier, elver, bygninger og annen infrastruktur etter oppdaterte ­satellittbilder. Frivillige og hjelpe­arbeidere i de enkelte landene bidro med stedsnavn og kontroll av kartenes riktighet. Over 11 millioner endringer ble gjort i kartene over de tre vestafrikanske landende av over 2000 digitale frivillige i løpet av 2014. Der voluntørene i HOT OSM tegnet grunnkartet over de rammede områdene, deltok andre digitale frivillige med å «befolke» kartene med oversikt over mobildekning, lokalisering av helse­institusjoner, lage bildekataloger eller kartfeste spredningen av epidemien. ­Organisasjonene som sendte mannskaper ut i felten hadde dermed åpent tilgjengelig informasjon å basere seg på.

FN sitt kontor for samordning av humanitære aktiviteter, UN OCHA, fikk dels på grunn av Ebola-epidemien fart på sin portal for deling av slik informasjon. The Humanitarian Data Exchange (HDX) er en sentral for informasjon knyttet til humanitære kriser. Åpent tilgjengelig informasjon er trenden fremfor lukkede databaser. Og det digitale, frivillige arbeidet er ­organisert. Digital Humanitarian Network (DHN)koordinerer aktivitetene. Når en vesentlig krise oppstår, kan organisasjoner eller stater be om digital assistanse hos DHN, og få respons fra grupper som tilbyr oversetting, statistisk— eller geografisk kompetanse, programmeringskunnskap eller ekspertise på informasjonsinnhenting.

Her finner en også det frivillige nettverket Standby Task Force (SBTF), grunnlagt av blant andre Patrick Meier etter jordskjelvkatastrofen på Haiti i 2010. I dag er det blitt en formell organisasjon med 1700 medlemmer fra 95 land. Under større katastrofer verden over deltar SBTF som frivillige informasjonsinnhentere for de større hjelpeorganisasjonene.

To timer etter at jordskjelvet rammet Nepal den 25. april, var både frivillige og tradisjonelle organisasjoner i dialog på Skype for å samordne og å få oversikt over katastrofen. Karttegnerne i OpenStreetMap kom til for å lage kart over rammede landsbyer i Nepal, SBTF hentet informasjon fra sosiale medier og lokale grupper etablerte sine sentre i Katmandu.

Katmandu Living Labs (KLL) er et ­eksempel på en slik gruppe. De arbeider med, og utvikler metoder for, å anvende ny webteknologi og mobildata for å styrke sivilt engasjement og bidra til samfunnsbygging i Nepal. Etter jordskjelvene i april fikk gruppen en viktig rolle i datainnsamling og informasjonsdeling for det lokale hjelpearbeidet. Deres krise­kart (quakemap.org) ble destinasjonen for informasjon fra flere digitale frivillige organisasjoner, inkludert Standby Task Force. Informasjonen ble sortert og videresendt til både formelle og ad-hoc-grupper av hjelpere.

I USA brer det seg lokale grupper som er klar til innsats når en orkan er på vei.

Om lag 150 frivillige i SBTF samarbeidet med flere hundre eksil-nepalere på nett for å hente inn og organisere informasjon. En av nepalerne, Reshma, skrev etter­på: «Du bor i utlandet når en kata­strofe som et jordskjelv rammer hjemmet ditt. Hvordan føler du deg? Hjelpeløs. Jeg ringte mine familiemedlemmer hjemme, og fikk vite at de var i sikkerhet. Facebook har spilt en vesentlig rolle under jordskjelvet, og jeg lette gjennom sidene til forskjellige hjelpetiltak for å se hva som ble gjort.

Jeg mailet en venn, og i løpet av dagen ble jeg lagt til en gruppe kalt «Standby Task Force». Til å begynne med ble jeg overveldet av datamengdene og de mange konversasjonene, men fant etter hvert ut hvordan det hang sammen. På grunn av denne gruppen var jeg i stand til å hjelpe folk i nød, inkludert min familie som hadde søkt ly i Bhaktapur, ved at jeg kunne dele informasjon med dem om hvor de kunne få tak i mat, vann og tak over hodet.»

Informasjon under kriser og katastrofer kan vandre langt, men raskt. Reshma satt trygt i USA, men knyttet seg til et globalt nettverk hvor også organisasjoner på bakken var med. Hun kunne bidra i stedet for å sitte hjelpeløs foran TV og se hendelsene utfolde seg. Fordi det har oppstått en forbindelse mellom de digitalt frivillige og dem som er fysisk til stede på bakken, blir informasjonen gjort nyttig. Men det er langt igjen før potensialet i denne type samarbeid er fullt utviklet.

UN OCHA, amerikanske og britiske Røde Kors, Leger uten grenser og andre store organisasjoner har tatt i bruk den nærmest uendelige ressursen som finnes i verdens digitalt frivillige. I USA brer det seg lokale grupper som er klar til innsats når en orkan er på vei. Norske organisasjoner og offentlig hjelpeapparat har trolig et stykke igjen for å se mulighetene.

Vi har lange tradisjoner for frivillighet her i landet. Og det hender at spontan samhandling oppstår på nett. Men organisert, digital frivillighet er knapt nok kjent og enda mindre utbredt. Vi har kanskje noe å lære av resten av verden?

Publisert