Et hjertesukk fra en som «bare går hjemme»

At noen kunne velge å gå hjemme, var for meg en gåte. Så kommer livet og sparker meg i ræven.

Publisert:

MIDLERTIDIG: Jeg regner ikke meg selv som husmor og hjemmeværende, men velger å se på det som en midlertidig venteperiode, skriver Kari Myklebust. Foto: Leif Gullstein

Kari Myklebust

I går fikk jeg høre det igjen. «Du som bare går hjemme.» Denne kommentaren får jeg høre fra tid til annen, og jeg prøver å skyve det unna. Jeg tenker at det gjelder ikke meg, ettersom jeg kun er midlertidig hjemme med barn. Men disse bemerkningene gjelder meg, og de sårer meg. Det meste preller av, men i dag er jeg sint, frustrert og lei meg!

Vi lever i et samfunn hvor «hjemmeværende» og «husmor» nærmest er blitt skjellsord. Nåde den som velger å være hjemme med egne barn og gå mot samfunnets normer. Arbeid utenfor hjemmet og de søte små i barnehagen er slik det skal være. Man må bidra til samfunnet gjennom lønnet arbeid, og alt det arbeidet som gjøres hjemme tillegges liten verdi.

Hvor setter vi grensen for hva som er tillatt? Kan vi tillate at en forelder arbeider 50 prosent samtidig som han eller hun har full barnehagedekning? Hva med 80 prosent? Eller hva med dem som velger at den ene forelderen skal arbeide mye, mens den andre oppdrar barna hjemme? I noen tilfeller vil disse bidra like mye til statskassen som de med to inntekter. Løsningene er mange.

Les også

Å være hjemme med barna er min store drøm

Jeg er absolutt ingen forkjemper for at kvinnen skal gå hjemme med barn mens mannen tar lønnet arbeid. Det strider mot alt jeg tror på, og som idealistisk lærerstudent hadde jeg vanskelig for å forstå at enkelte kunne velge slik. Feminist javisst, det var meg. Jeg fordypet meg i kvinne— og kjønnsstudier, og tok kvinners likeverdige deltakelse i arbeidslivet som en selvfølge. At noen kunne velge å gå hjemme, var for meg en gåte.

Så kommer livet og sparker deg i ræven. Idealist javisst, det forsvinner sakte, men sikkert med livets harde realiteter. Man innser at livet ikke kan leves i svart-hvitt, og at det finnes en hel skala av grånyanser. A4-livet med to fulltidsjobber og 100 prosent barnehagedekning passer ikke alle.

I likhet med mange andre foreldre var vi svært spente når eldstemann skulle begynne i barnehage i en alder av 15 måneder. Klær var kjøpt inn og merket, nisten var smurt og sekken pakket. Mamma begynte i ny jobb, og pappen var med på de obligatoriske tilvenningsdagene. Poden var litt skeptisk i begynnelsen, men så etter hvert ut til å trives. Vi senket skuldrene, og tenkte at dette gikk bra. Inni magen lå en lillebror og ventet, og vi så lyst på fremtiden.

Prosjekt barnehage gikk ikke så bra for oss. 30 dager fikk vi benytte barnehagen det året, resten gikk med til sykdom og smerter. Det viste seg raskt at storebror hadde problem med ørene, og langvarige sykdomsforløp ble en realitet for oss. Øreplager, hyppige legevaktbesøk, operasjoner, smerteproblematikk og lite søvn ble en del av hverdagen. Prosjekt barnehage ble satt på vent en periode, og et halvt år etter prøvde vi igjen. Det gikk bare ikke. Vi hadde fått et barn som ikke hadde helse til å gå i institusjonen barnehage, og vi måtte ta en revurdering av situasjonen.

Det viste seg at også lillebror slet med ørene, og vi ble nødt til å legge alternative planer. Slik har det seg at jeg nå sitter hjemme med en toåring og en fireåring. For oss er det ikke en selvfølge at jeg som kvinne skal være hjemme med barna. Vi hadde ikke planlagt å leve på én lønning, og det faller deg naturlig at den som tjener mest arbeider ute.

Situasjonen er ikke ideell, men for oss er den midlertidig. Barna våre kommer til å vokse av seg plagene sine, og snart er vi i rute igjen. Noen barn gjør ikke det, og vi regner oss derfor som svært heldige. Pr. dags dato er det likevel slik vi har det — og ja, barna de er hjemme.

Nå har vi et barn som fungerer i lange perioder. Smilet og overskuddet er tilbake, og vi ser at trivselen øker. Vi merker likevel at eldstemann ønsker kontakt med jevnaldrende, og det stikker litt i hjertet når vi ser andre fireåringer på tur med barnehagen. Nabobarn som er kledd ut for karneval, og som hopper forventningsfullt inn i bilen. Dette går vårt barn glipp av, men det kommer. Forhåpentlig ganske snart, men inntil videre så har han det ganske så bra hjemme.

Alt dette har fått meg til å tenke. Kanskje man ikke skal sette spørsmålstegn ved andres valg, men heller prise seg lykkelig for at man har et barn som har helse til å gå i barnehagen. Det er ikke alle forunt og heller ikke en selvfølge. Mennesker lever med ulike forutsetninger, og vi må tåle en viss ulikhet i hvordan vi legger opp livene våre.

Mange ser ut til å ha en formening om at hjemmearbeidende kun ser i veggen og lar de små grå få hvile.

Jeg regner ikke meg selv som husmor og hjemmeværende, men velger å se på det som en midlertidig venteperiode. En utvidet permisjon. De rundt oss kjenner situasjonen, men jeg går likevel ikke fri for kommentarer. Sårende ord og nedlatende blikk. Hvordan får du utviklet deg faglig, «du som bare går hjemme». Hvordan kan du komme deg i form, «du som bare går hjemme».

Mange ser ut til å ha en formening om at hjemmearbeidende kun ser i veggen og lar de små grå få hvile. Vi bidrar ikke til samfunnet og kan derfor tiltales i negative termer. For min del er dette den mest krevende jobben jeg har hatt, og sofaen har ikke sittemerker. Det er hardt arbeid å være hjemme med to aktive barn under fire, men også givende. Ikke alle får muligheten til å lære sine barn så godt å kjenne.

Jeg prøver også å holde meg oppdatert på fagfeltet mitt, og har skrevet en bok om skjult mobbing. Med dette røk kvelder, helger og deler av ferie. Dette er likevel viktig for meg, og jeg ser på meg selv som en bidragsyter til samfunnet. Jeg er så veldig mye mer enn «hun som bare går hjemme»!

Publisert: