Barna er tjent med likestilte foreldre

Dersom den nye Barneloven kunne gitt klare rettslige bestemmelser, ikke unntaksregler, ville vi sluppet mange rettstvister.

TVIST MELLOM FORELDRE: Selv om vi har fått en ny Barnelov, vil dommerne fremdeles måtte kåre en vinner og en taper i barnefordelingssaker. ILLUSTRASJON: COLOURBOX.COM

  • Peter Meidell (rettshjelper) F2f (foreningen 2 Foreldre)
  • Marie Sølverud (advokat)

BARNELOVEN

Målsettingen med den nye Barneloven er at foreldre skal være likestilte ved samlivsbrudd. Men den nye loven sørger for at det fortsatt vil være en taper og en vinner i barnefordelingssaker.

Den rød-grønne regjeringen ga i 2007 Barnelovutvalget mandat til «å vurdere endringer av barneloven i et perspektiv der begge foreldre anses å være like viktige for barnet og der en søker å støtte opp under en samfunnsutvikling der begge foreldres tid, ansvar, omsorg og medbestemmelse over vesentlige sider ved barnets liv står sentralt.» Utvalget skulle særlig se på problemstillingene felles foreldreansvar, delt bosted og en ny normering av begrepet «vanlig samvær». Utvalget foreslo flere endringer i loven i tråd med mandatet. Innstillingen ble sendt på høring i mai 2008 til ca. 220 ulike instanser.

Det er oppsiktsvekkende hvor stor avstanden er mellom utvalgets innstilling og lovendringene som ble vedtatt i år.

Varslingsfristen er for kort

Flertallet i utvalget foreslo at retten til å flytte skulle legges inn under felles foreldreansvar, jf. barnelovens § 30. I praksis ville dette ha medført at den av foreldrene som har omsorgen ikke lenger kunne flytte til en ny adresse uten samtykke fra den andre parten med foreldreansvar. Begge foreldre måtte ifølge forslaget være enige om at flyttingen var til barnets beste. Utvalget ligger med forslaget på linje med gjeldende svensk rett.

Som prosessfullmektig og rådgiver i disse sakene ser vi at det er svært konfliktskapende at den som har den daglige omsorgen kan flytte uten samtykke.

Men den nye loven krever bare at mor eller far som har daglig omsorg skal varsle seks uker før flytting. Problemet er at det ikke får noen rettslige konsekvenser dersom den som skal flytte ikke er lojal og varsler.

Videre er en varslingsplikt på seks uker for kort til at man kan regne med noen avgjørelse i rettsapparatet innen fristens utløp. Vi har erfart at det i praksis tar minimum tre måneder fra man sender inn en stevning til man får berammet et saksforberedende møte. I realiteten er det intet man kan stille opp med som far eller mor med samværsrett ved delt foreldreansvar dersom den som har daglig omsorg velger å flytte.

Hva er «særlege grunnar»?

Foreningen 2 Foreldre har som en av sine hovedmålsettinger at foreldre skal være likestilte etter samlivsbrudd. Foreningen tar både mors og fars ønske om å være likeverdige i barnas liv på alvor. «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bo fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunner, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge. (Den nye Barnelovens § 36 1. ledd).

Forslaget er en klar forbedring, og ved første øyekast virker det som de alternative omsorgsordninger er rettslig likestilte. Dette er ikke tilfelle. Etter forslaget vil retten bare kunne avgjøre at barnet skal bo fast hos begge foreldre «dersom det ligg føre særlege grunnar». Endringsforslaget avviker som vi ser svært lite fra den gjeldende konfliktskapende bestemmelsen i Barnelovens § 36, 2. ledd: «Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei».

Hvor rettspraksis vil komme til å legge listen «særlege grunnar», blir viktig. Polariseringen mellom partene ville antagelig blitt mindre dersom dette var et reelt alternativ. Om det viser seg at retten oppfatter bestemmelsen som en snever unntaksregel, vil dommerne fremdeles måtte kåre en vinner og en taper i barnefordelingssaker.

Ikke lett å få delt bosted

I dagens rettssystem ser man ofte at partene skal samarbeide svært godt for å få til delt bosted. Dersom delt bosted var et rettslig utgangspunkt, og ikke en unntaksregel, ville man antagelig sluppet mange rettstvister. Det ville også signalisert at omsorgen for barnet er et fellesprosjekt. Løsningen er mest praktisk når to ressurssterke foreldre holder til i samme skolekrets. Ved rus, vold eller lange avstander er ikke en slik løsning tilrådelig.

Vi opplever at mødre og fedre har et like godt utgangspunkt for å vinne frem i barnefordelingssaker. Det er «barnets beste» som avgjør hvor barnet blir boende. Dette er en samlet vurdering hvor en legger vekt på tilknytning mellom barnet og foreldrene, samarbeidsvilje, personlige egenskaper, barnets ønske og hvem som har best evne til å stimulere barnet til en best mulig utvikling.

Beskjeden samværsrett

Frem til nå har «vanlig samvær» vært definert som annenhver helg fra fredag til søndag, en ettermiddag i uken, fjorten dager i sommerferien og annenhver jul og påske (Barneloven § 43).

Et flertall i utvalget foreslo å beholde normen «vanlig samvær», men foreslo en utvidelse av definisjonen. Det ble foreslått at vanlig samvær strekkes fra henting etter skole/barnehage på fredag til levering på skole/barnehage mandag morgen. I tillegg foreslo man en overnatting i løpet av den uken man ikke har samvær samt en utvidelse av feriesamværet.

Bortsett fra samvær under feriene ligger lovendringen forslag til utvidelse av «vanlig samvær» på et beskjedent nivå. Utvalgets forslag om at samvær kan avtales slik at barnet bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene er fullstendig utelatt.

Barna trenger to foreldre

Forutsatt normale forhold på begge sider, trenger barna begge sine foreldre. Å ikke få lov til å anerkjenne og ha kontakt med far eller mor i lojalitet til den barnet bor hos, skaper vanskeligheter for et barn. Barn som står i en lojalitetsskvis over tid kan utvikle avvikende adferd og er sårbare og mer disponert for psykiske plager enn andre barn.

Dessverre belønner dagens bidragsordninger lite samvær. Dette er et uheldig utgangspunkt for mange samværsforeldre. I ekstremtilfellene snakker man om PAS-syndrom (Parents Alienating Syndrome). Syndromet er nevnt første gang i Norge i en høyesterettsdom i 2005. Man forholder seg aktivt til diagnosen i det amerikanske rettssystemet. Den arter seg ved at den barnet bor hos fremmedgjør barnet for den som har samværsrett gjennom å manipulere og indoktrinere barnet.

Slipper unna med sabotasje

Motivene kan være vanskelige følelser for den andre part, økonomi eller ønske om å skape en ny tilværelse hvor moren eller faren som har samværsrett ikke har en naturlig plass.

Neste gang Barneloven skal revideres håper vi at regjeringen tør å gjøre endringer som fører til likestilte foreldre, og slik bidra til barnets beste.

Si din mening i kommentarfeltet under!