**Et påfallende trekk** ved situasjonen - selv etter den femte og siste rapporten fra FNs klimapanel - er hvordan forskningsresultater, prognoser og anbefalinger utydeliggjøres, nedtones og omskrives av politikerne. Regjeringspartiene er tydeligvis mer opptatt av å tilpasse forskningsresultater til egen politikk, enn det motsatte. Resultatet er en klimapolitikk som ikke virker, sett opp mot de utfordringer vi sammen med jordens øvrige befolkning står overfor.

Realiteten i klimautviklingen kan nå oppsummeres slik:

Verdens nasjoner makter ikke å begrense utslippene av klimagasser på en måte som kan holde den gjennomsnittlige temperaturøkningen innenfor en ramme på to grader celsius. Det går mot en temperaturstigning i slutten av dette århundre på fire grader - antagelig mer.

Togradersbanen, som har vært et internasjonalt vedtatt øvre tak for temperaturstigningen - har ingen direkte faglig begrunnelse. Nyere forskning klargjør at jordens gjennomsnittlige temperaturstigning bør holdes innenfor én grad, for å unngå store miljøødeleggelser. Kort sagt: Vi er i taket allerede!

En klimakatastrofe for våre etterkommere er med andre ord allerede langt på vei et faktum. Spørsmålet nå er i hvilken utstrekning katastrofen kan begrenses. Selv om dette er et globalt problem, krever det stor innsatsvilje, handlekraft og gjennomføringsevne hos norske myndigheter, egenskaper som synes totalt fraværende i øyeblikket. Sammen med et i klimasammenheng intetsigende budsjett — og godt hjulpet av horder av kommunikasjonsrådgivere, pluss en miljøvernminister - formidles nå denne type budskap til det norske folk:

«Vi har tilstrekkelig tid på oss til å snu utviklingen»

«Myndighetene arbeider målrettet med ulike tiltak som skal sikre at utviklingen holdes innenfor togradersbanen»

«Vi arbeider målrettet for et lavutslippssamfunn»

«Vi arbeider for å styrke klimaforliket på Stortinget»

Men realitetene i klimautviklingen lar seg ikke tildekke på denne måten. Regjeringens medlemmer, våre øvrige politikere og sentrale samfunnsaktører må finne seg i å bli identifisert med den kunnskap klimaforskningen, representert ved FNs klimapanel, gir oss. Det er man faktisk forpliktet til. Når dagens forslag til klimatiltak beskrives som tilstrekkelige og ledd i en bærekraftig klimapolitikk, vet de aktører det gjelder at dette ikke stemmer. Norge er ikke i nærheten av å føre en forsvarlig og bærekraftig klimapolitikk. Å påstå bærekraft er å uttale seg mot bedre vitende. Et annet ord for dette er å lyve for folket - å føre folket bak lyset.

Regjeringens tilnærming til klimaproblemet er ikke bare grovt uforsvarlig. Den er også klart i konflikt med menneskerettslige og konstitusjonelle forpliktelser — altså rettslige forpliktelser som kan gjøres gjeldende for de ordinære domstoler, eventuelt Riksrett - blant annet nedfelt i Grunnlovens miljøbestemmelse i § 112, som fastslår følgende:

Enhver har retttil et miljø som sikrer helse, og til en natur der produksjonsevne og artsmangfold er bevart.

Denne rett skal også sikres etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap (det vil si korrekt informasjon) om naturmiljøets tilstand.

Borgerne har rett til å bli gjort kjent med virkningene av planlagte eller iverksatte tiltak.

Statens myndigheter - ikke minst regjeringen - skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger

. Les også:

I en tid hvor FNs klimapanel har varslet en klimakatastrofe for våre etterkommere, hvor man må konstatere at konsentrasjonen av klimagasser er den høyeste på én million år, og fortsatt vil øke, der klimaforliket på Stortinget fra 2008 — som ikke på noen måte er bærekraftig - ikke blir innfridd, befinner norske myndigheter seg, med regjeringen Solberg i spissen, allerede i en juridisk ansvarsposisjon. Dette tilsier at det må utvises et enda sterkere lederskap - en ikke enkel oppgave - innenfor en regjeringskoalisjon som delvis består av klimafornektere. De krav som nå må stilles til regjeringen Solberg er disse:

At regjeringen formidler objektiv (og forståelig!) informasjon om klimasituasjonen til folket.

At den redegjør for hvordan den vil møte kravene til en bærekraftig utvikling i Norge og verden - med angivelse av konkrete tiltak, og deres antatte virkninger.

Hvordan summen av iverksatte og foreslåtte tiltak vil forholde seg til klimaforskningens anbefalinger.

Regjeringen må først og fremst være ærlig i sin beskrivelse av situasjonen, og hva situasjonen krever av oss. Dagens klimaforlik på ca. 45 millioner tonn, må vesentlig skjerpes, ned til ti millioner tonn i 2050. For den enkelte borger kan det bety at det gjennomsnittlige utslipp av CO2, som i dag er på ca. 11 tonn pr. innbygger — minst må ned til 1,5 tonn pr. år, kanskje lavere, dersom Norge - av historiske grunner - pålegges et lavere utslipp enn det globale gjennomsnittet. Å utvise nasjonalt lederskap er først og fremst å kunne oppfatte - og formidle - det som er realitetene i klimautviklingen, og dernest å kunne gjøre noe med det. Dette er et krav til alle - også opposisjonen - som ønsker å utøve lederskap i Norge.

Slutt å leke klimapolitikk, Erna Solberg - det er våre barn og barnebarn det gjelder!