Jeg, sunnheten selv, midt i livet med tre barn, hadde jeg fått kreft. Umulig! Men dessverre var jeg en av de 3000 kvinnene i Norge som årlig blir rammet av brystkreft. I likhet med alle som får kreftdiagnose, sank jeg ned i et dypt uendelig svart hull. Som de fleste forbandt jeg kreft med død og lidelse. Inntil den grå novemberdagen hadde jeg med selvfølge tenkt at jeg ville være frisk til jeg ble utgammel.

Da jeg forlot legen den dagen, bestemte jeg meg for å være ærlig og åpen. Barna mine på 11, 13 og 17 år fikk sannheten samme dag. Det var en vond samtale.

Min mellomste spurte: «Mamma, kommer du til å dø?» Jeg svelget. «Jeg skal gjøre alt jeg kan for å være hos dere så lenge som mulig. Jeg skal ikke dø.»

Det var den ene gangen jeg løy. Akkurat da kjente jeg ikke utfallet. De kalde fakta er at brystkreften tar 800 kvinneliv hvert år.

Etter at mine nærmeste hadde fordøyd nyheten, var det på tide å orientere alle andre. Etter få dager var jeg sliten av å fortelle om sykdommen. Jeg følte meg som en humørdreper. Andres følelsesutbrudd og reaksjoner tappet meg for krefter. Det var da jeg bestemte for å bruke bokbloggen min.

Jeg forfattet de vanskelige ordene under tittelen. «Fra himmel til helvete». Det kjentes skummelt å fortelle om kreften i det åpne rom. Responsen var overveldende. Mailboksen ble full, SMS-ene tikket inn og folk sto bokstavelig talt i kø på døren. Siden fortsatte jeg å blogge. Mye av det skumle med åpenhet forsvant gradvis. Jeg hadde ingen edle motiver, jeg tenkte ikke på å gi kreften et ansikt eller å hjelpe andre. Med bloggingen ville jeg dele informasjon om behandlingen og helsen til folk rundt meg.

- Jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.
Privat

Å blogge var en effektiv og oversiktlig måte å holde folk orientert på og samtidig beskytte meg selv på. Det gjorde livet enklere. Ved å fortelle om kreften og behandlingen eide jeg sannheten om helsen min. Om kreften hadde sørget for at jeg mistet kontroll over det meste i livet, styrte jeg gjennom bloggen hva andre visste om sykdommen. Dessuten var det tidsbesparende. Jeg slapp å fortelle den samme historien 20 ganger om dagen. Kreften hadde tatt fra meg kreftene, og jeg var for syk til å dra på jobben. Men hodet mitt var ikke gått i stykker, noen linjer på Mac-en min i sofaen fikset jeg. Mestring er viktig i livet, også for syke. Å skrive og å formidle er en viktig del av livet mitt. Jeg omskapte redselen for kreften til noe som ga meg skriveglede. Gjennom bloggen fikk leserne innblikk i uvisshet og ventetid før og etter operasjon, i smertene, i kvalme og bivirkninger av cellegift, i håravfall og parykkjøp, i møter med leger, med Nav og helsevesen, frustrasjoner over helsebyråkrati, kosthold, trening, nye bivirkninger, sykehusinnleggelse, prøver, turglede og hverdagslykke. Jeg skrev og tok «selfies» av meg selv og delte på bloggen, av og til hver dag, av og til bare noen dager i uken.

Det lå litt egoisme i det. Siden jeg ikke kunne være sammen med venner, fikk bloggen meg til å føle meg mindre isolert. Da jeg la ut bloggposter, så jeg at klikktallene gikk rett til værs. Da visste jeg at folk leste tankene mine. Jeg fikk mye omsorg og opplevde at jeg ble løftet frem på en bølge av entusiasme og heiarop. Leserne ønsket meg lykke til når jeg var inne på sykehuset for å få behandling. Det var som om de heiet meg gjennom smerter og ubehag. Ja, åpenhet og blogging ga meg energi og glede.

Bloggen ble en slags helsedagbok. Jeg ga mye, men prøvde å balansere, ikke være for privat. Jeg var bevisst at jeg hadde tre barn i sårbar alder. Var jeg i tvil, spurte jeg barna til råds om tekst og bilder. Jeg viste meg aldri som styggest, som tristest, jeg delte ikke foto av arr eller operasjonssår, ikke nakne pupper, og jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.

Og det var mange bivirkninger jeg ikke orket å formidle. Likevel traff jeg åpenbart noe med å fortelle om hvordan hverdagen til en kreftpasient kunne fortone seg. Bloggen min ble lest. Det mest leste blogginnlegget fikk over 20.000 klikk. Det sier seg selv at det ble flere enn venner og kolleger som søkte bloggen.

Etter hvert har jeg forstått at folk har brukt bloggen som en A-B-C i kreftbehandling. Andre kreftsyke og pårørende fant trøst i mine skriverier. Leger og sykepleiere leste den. Andre kreftpasienter tok kontakt som om jeg var ekspert, andre takket for at jeg formidlet tanker de også hadde, og mange var takknemlige for praktiske råd. Dette fylte meg med glede. Tenk, mine skriverier hjalp andre! Bloggingen utviklet seg og ga livet som pasient en ny dimensjon. Det kjentes meningsfullt å dele erfaringer.

Bloggingen ga meg nye venner og bekjentskap. En av dem var Anbjørg Sætre Håtun. Da hun fikk tilbakefall av kreften tok hun kontakt for å få råd om cellegiftbehandlingen. Anbjørg var mye modigere enn meg, og delte mye. Hun var en foregangskvinne når det gjaldt åpenhet om sykdom allerede etter første kreftrunde. Det er ufattelig at hun ikke finnes lenger, men livsfilosofien hennes har skapt gjenklang. Lev her og nå, vær takknemlig for livet og ta vare på kjærligheten. Hun har lært meg mye.

Jeg har ikke delt like raust av meg selv som Anbjørg, likevel får jeg ofte høre at jeg har vært modig og tøff. Jeg tenker ikke på åpenhet som noe modig. Det handler om å være seg selv, stå i sykdommen og å kunne være blant folk uten å forklare for mye. Det fine med å skrive, er at man først må tenke og bearbeide ting. Slik ble blogging også egenterapi.

Gjennom bloggen tenkte jeg gjennom hvor redd jeg var, hvor sint jeg kunne være, hvor sliten jeg kunne føle meg og hvor glad jeg kunne bli. Jeg satte ord på hvor takknemlig jeg var for å overleve denne drittsykdommen, og lærte meg å leve akkurat her og nå. Store ord? Kanskje, men jeg er overbevist om at åpenheten ga meg styrke og forhindret negative tanker. Selvsagt har jeg fått kritikk av noen. Noen mener jeg deler for mye og beskylder meg for at jeg har gjort kreft til en hobby. Sårende ja, men samtidig kommer dette ofte fra mennesker som er grenseløse i spørsmål til meg som kreftpasient.

Det finnes ingen fasit for hvordan takle sykdom. Jeg vet at det eneste rette er å ha respekt for hverandres valg. Selvfølgelig er det ok å ikke være åpen. Og selv om man har valgt å være åpen er det helt greit å si. «Jeg har ikke lyst til å snakke om kreften akkurat nå.»

BT vil i en debattserie i ukene som kommer sette fokus på åpenhet om sykdom og død i sosiale medier.