Vi må holde hodet kaldt

Det er lett å tro at i Norge kan vi enkelt innføre nye og dyre behandlingsmetoder. Men prioriteringene kommer til å bli tøffe og føleselsladde, også i vårt rike land.

Publisert Publisert

FØLELSER: Prioritering i sykehusene er vanskelig, og debatten er ofte følelsesladet. Ikke minst ved innføring av nye og avanserte behandlingsmetoder, skriver kronikkforfatter. Foto: Kallestad, Gorm

  • Baard-Christian Schem
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

**Prioriteringer gjør vi** hver dag i sykehusene, enten det handler om hva som haster mest eller hvor vi setter inn ressursene vi har til rådighet. Det er likevel en stor forskjell på å avgjøre hvem som skal få behandling først, når alle før eller senere får, og det å ta stilling til hvilke tilgjengelige og nyttige metoder som ikke skal tilbys, eller bare tilbys i begrenset omfang.

Baard-Christian Schem

Knapt noe område i vårt globale samfunn opplever en raskere utvikling enn sykehusmedisin. Dette medfører at stadig nye behandlingsmetoder blir tilgjengelige, enten det dreier seg om nytt utstyr, nye behandlingsprosedyrer eller nye medikamenter. Sykehus verden over må fortløpende ta stilling til hvilke av disse metodene som skal innføres, i hvilket omfang og hvordan man rent praktisk skal sørge for at utstyr, lokaler, kompetent personell og nødvendig finansiering er på plass slik at de metodene man innfører blir brukt på en optimal måte. I vårt solidariske helsevesen må man også sikre at nye metoder blir tilbudt rettferdig sosialt og geografisk. Disse vurderingene krever avveining av flere motstridende hensyn. En for rask innføring av ny, lovende og lite utprøvd behandling vil kunne utsette pasienter for risiko i form av lite kartlagte bivirkninger eller at det i ettertid viser seg at behandlingen virker dårligere enn man først trodde og håpet. Samtidig vil en avventende holdning kunne føre til at metoder som senere viser seg å virkelig være et fremskritt innføres for sent, slik at mange som ville hatt nytte ikke får tilbudet. Dette hensynet er særlig viktig når det kommer nye og lovende metoder for alvorlige sykdommer der vi ikke har god behandling i dag.

Les Kjersti Toppes (Sp) opplevelser:

Les også

«Sviket mot dei skrøpelegaste»

Norge er et rikt land. Det innebærer en større frihet til å innføre nye metoder enn i mindre rike land. Men det betyr ikke at vi kan unndra oss prioritering også her. En viktig årsak til dette, er at mange nye metoder er svært kostbare, eller krever omfattende arbeidsinnsats av spesialutdannet og høyt kompetent personale. Spesielt for noen typer legemidler har prisene økt eksepsjonelt mye, til et nivå som for få år siden var utenkelig, slik at innføring får klare negative konsekvenser for andre minst like nyttige tilbud.

Prioritering ved alvorlige sykdommer er smertefullt for alle involverte. Derfor kan det være fristende å vike unna. Men selv om vi unngår en gjennomtenkt prioritering der man ser ulike pasientgrupper under ett, vil ikke det føre til at vi lar være å prioritere. Det vil bare føre til at prioriteringen skjer tilfeldig med ubegrunnet ulikhet overfor like pasienter.

Forståelse for prioritering forutsetter at vi er tydelige og åpne. I Norge er det innført et system der de fire regionale helseforetakene, i samarbeid med Helsedirektoratet, Nasjonalt kunnskapssenter for Helsetjenesten og Legemiddelverket, regulerer innføringen av nye metoder i spesialisthelsetjenesten. Både pasienter og fagfolk kan komme med forslag til nye metoder. Aktuelle forslag blir grundig utredet. Den endelige beslutningen er det de regionale helseforetakene som tar.

Bent Høie (H) om helseprioriteringene:

Les også

- Det er viktigere å være best enn å gjøre mest

Et sentralt grunnlag for disse beslutningene er prinsippene i Prioriteringsforskriften som stiller to hovedkrav for å innføre en ny metode: 1) «Pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen», 2) «De forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt».

Basert på Prioriteringsforskriften , er de fire regionale helseforetakene blitt enige om felles prinsipper som skal gjelde ved innføring av nye medisinske metoder:

1. Man skal ha felles beslutninger , slik at det blir samme praksis over hele landet.

2. Diagnosenøytralitet: Det er sykdommens alvorlighet, effekt av den nye metoden og forholdet mellom effekt og kostnad som skal være avgjørende, ikke ved hvilken type sykdom den nye metoden skal brukes.

3. A ldersnøytralitet. Pasientens alder alene skal ikke være et kriterium ved tilgang til nye metoder, kun i den grad pasientens alder påvirker de to kravene i Prioriteringsforskriften omtalt over.

4. Nøytralitet hva gjelder pasientgruppens størrelse. En helsegevinst for enkeltpersoner er like mye verdt uavhengig av om sykdommen er sjelden eller vanlig. Det må likevel tas hensyn til at det for de minste pasientgruppene er vanskeligere å fremskaffe sikker dokumentasjon om nytten av en ny metode enn for de store pasientgruppene, der det er lettere å gjennomføre vitenskapelige studier.

5. Lik prioritering på tvers av pasientgrupper og metoder: Aksepteres et nytt og høyere kost/nytte-forhold for en ny medisinsk metode, skal dette i prinsippet legges til grunn for andre nye metoder. Dette nye kost/nytte-forholdet vil også måtte gjelde når man får nye bruksområder for kostbare behandlingsmetoder som allerede er innført.

6. Det er legitimt å ikke innføre en ny effektiv metode, hvis de forventede kostnadene ikke står i et rimelig forhold til den nye metodens effekt.

Hittil er 31 legemidler vurdert, 26 av disse er godkjent og besluttet tatt i bruk, mens fem så langt ikke er innført, hovedsakelig fordi leverandøren har krevd en helt urimelig høy pris veid opp mot medikamentets nytte. Alt er dokumentert slik at alle kan følge prosessene på www.nyemetoder.no.

Debattinnlegget fra pårørende til en alvorlig kreftsyk:

Les også

«Vi har ikke tillit til at det prioriteres rett.»

I en opphetet diskusjonen om prioritering og innføring av nye medisinske metoder er det lett å glemme at det store flertall av pasienter i sykehus undersøkes og behandles med de metoder det er faglig enighet om er de beste.

Et viktig poeng med systemet for innføring av nye metoder er at dette skal fortsette: Vi må sikre oss mot at en dårlig kontrollert innføring av nye metoder med eksepsjonelt høye kostnader, uansett hvor velment det er, river grunnlaget bort for det aller viktigste sykehusene gjør for vår samlede helse: Den svært nyttige «hverdagsmedisinen».

Kom på debatt i kveld!

BT Allmenningen 12. januar på Litteraturhuset i Bergen. Gratis inngang.

Er det hvor mange år du har igjen å leve som skal bestemme hvilken helsehjelp du skal få? Må kreftsyke selv betale for livsforlengende medisiner? Kan en sette en prislapp på et liv? Vi tar debatten om helseprioriteringene.

I panelet:

Bettina Husebø (UiB)

Kjersti Toppe (Sp)

Tord Hustveit (Unge Venstre)

Baard-Christian Schem (Helse Vest)

Debattleder: Kari Pedersen (BT)

Publisert

Sakene flest leser nå