Så skjer det igjen: Medieoppslag om omsorg i livets slutt på sykehjem understreker det vi allerede visste: Behandling og omsorg for de mest svake og sårbare gamle er komplekst. Ansvaret er fordelt på mange, og behovet for kompetanse enormt. Samhandlingsreformen medfører at oppgavene øker fra dag til dag. Eldreomsorgens hverdag har ikke bare omdømmeproblemer. Situasjonen er en reell trussel for trygghet, likeverd og menneskerettigheter.

Bettina Husebø
Reidun K. Sandvik

Helseministerens spontane reaksjon på nye forskningsresultater er engasjert og troverdig. Han ville vel gjerne ha vært uten denne utfordringen, vel vitende om at de nødvendige, radikale forandringer ikke kan løses over natten. Også befolkningen har forstått dette: 9 av 10 av oss er fornøyd med norsk helsevesen. 4 av 5 frykter å bli gammel.Den aktuelle debatten dreier seg ikke om unødige bleier, mangel på aktivitet eller alarmer som ikke virker. I en nylig publisert studie i det anerkjente tidsskriftet JAMDAbeskriver vi oppfølgingen av om lag 700 pasienter fra 47 norske sykehjem i 35 kommuner, fra deres innleggelse og de følgende 3 år. Deltakerne ble regelmessige testet av pleiepersonale. Pasientene som døde i løpet av det første året etter innkomst, ble nøye observert i forhold til vurdering og behandling av smerte og plagsomme symptomer.

1 av 4 døde i løpet av det første året etter innkomst, viser studien. Den siste livsfasen var preget av svakhet, redusert bevissthet og mindre mat og væskeinntak. Nesten 40 prosent døde «uforventet». Uforutsigbarhet og mangelfull erkjennelse av at en pasient er døende, har store konsekvenser for pasient og pårørende. Forberedende samtaler, etiske avgjørelser og lindring av smerte og symptomer iverksettes ikke tidsnok. Blant pasientene som ble vurdert som døende, opplevde 60 prosent smerte, 50 prosent søvnproblemer, 43 prosent angst og 24 prosent kvalme. Iverksatt behandling bidro til bedring. Likevel opplevde 46 prosent moderat eller alvorlig smerte, og 53 prosent pusteproblemer i deres siste døgn.

Eva Hjorth Berntzen (85) synger ut om hjemmesykepleien:

Vi undersøkte også sammenhengen mellom medikamentene de fikk tilført og forskjellige symptomer. Behandling med morfin ga lav lindring av smerte. Andre medikamenter som skal lindre angst og åndenød, viste ikke sammenheng mellom bruksområde (indikasjon) og pasientenes symptomer. Konklusjonen er tydelig. Helsepersonalet trenger grunnleggende kompetanse til å vurdere og behandle smerte og symptomer, individuelt tilpasset pasientens behov.

Men ikke bare det. Ta for eksempel denne situasjonen: Maria H. får lungebetennelse en fredag ettermiddag. Hun utvikler feber, dårlig appetitt, det blir lite væskeinntak ut over helgen. Sykehjemmets helgebemanning har ikke det lille ekstra av kompetanse. Legen kommer neste onsdag. Mandag morgen er Maria svak. Hun makter ikke stå opp til frokost. Legen kontaktes. Diagnosen stilles på telefon. Antibiotika? Ja — hvis hun fremdeles kan svelge. Maria virker urolig og plaget, men kan ikke forklare årsaken. Tirsdag ser det ikke bra ut. Hun får to små doseringer med morfin for å lindre smerte. Så mister hun bevisstheten.

Les også:

Det vi vet om døende kreftpasienter, kan ikke overføres til døende pasienter på sykehjem, der 20 prosent av pasientene har svært sammensatte sykdommer og 80 prosent lider av demens. Så å si ingen kan beskrive smerte og andre symptomer, effekten av behandlingen eller mulige bivirkninger. Bruk av morfin og andre medikamenter som påvirker hjerneaktiviteten, må overveies grundig.

Samtidig viser studier et udekket behov for lindring. Marginale variasjoner i behandlingen kan være avgjørende for om en pasient er døende eller ikke. Avgjørelser stiller store krav til kompetanse. Demente har andre behov for forberedende samtaler og vurdering og behandling av smerte og symptomer enn pasienter som har kreft eller hjerte-karsykdommer. Men tilpasset, regelmessig undervisning og trening er ikke prioritert for dem som har ansvar for våre besteforeldre. En-dags-inspirasjonsseminar hvert femte år bidrar ikke mer til kompetanseløft enn rundstykkene som ble spist. På sykehusene er en slik mangel på kompetansesatsing utenkelig.

Å sitte på dødsleiet og ta avskjed kan være en fin opplevelse, skriver vinneren av BTs skrivekonkurransen "Historier fra Haukeland":

Om lag 50 prosent av den norske befolkningen dør på sykehjem, mer enn noe land i verden. Vi ønsker ikke å rapportere forskning som igjen bidrar til at sykehjemsansatte blir skyteskive for mangelfull behandling av gamle. Personalet kan ikke ensidig klandres for måten de utfører krevende oppgaver på; de ønsker jo å gjennomføre dem optimalt. Leger som bevisst velger denne jobben, rapporterer at tid, veiledning og tverrfaglig samarbeid ikke strekker til. For deres kompetansestige er arbeidet på sykehjem bortkastet tid, fordi tiden ikke er tellende for spesialistutdanning.

I Nederland ble det etablert en legespesialitet for alders— og sykehjemsmedisin for over 25 år siden. De har nå 1500 spesialister, og faget ligger på femte plass av alle legespesialiteter. Her bør Den norske legeforeningen komme på banen.

Alderdommen er en kvinnesak. 80 prosent av dem som bor på sykehjem, er kvinner som får omsorg av kvinner, etter at de har fått omsorg fra døtrene hjemme eller kommunale helsetjenester. Situasjonen ville være annerledes dersom godt vokse gutter passet på sine fedre. Kursing, status og ressurser er bare fornavnene til forskjellen.

I økende grad er eldreomsorg en overveldende nasjonal og internasjonal samfunnsutfordring. Regjeringen tar dette på alvor. Lederutdanning i kommunen, «Trygghetssykehjem» og retningslinjer for omsorg i livets slutt er noen stikkord. Med hånden på hjertet: Det som bekymrer oss mest er ikke mangel av gode intensjoner og aktiviteter. Derimot er vi fortvilet over mangel av «content» eller innhold: Hva skal egentlig formidles, hvordan og til hvem? Det fins mye kunnskap rundt behandling og omsorg av døende kreftpasienter, men kompetansen er mangelfull i forhold til gamle med andre sykdomsbilder, spesielt for personer med demens. Selve kjernen av implementering og holdninger må utvikles med høy demens-relatert kompetanse.