Russlands sannferdige løgner

Den russiske propagandaen er farlig, uavhengig av hvor absurd den kan virke på den vestlige opinionen.

POPULÆR: Når nær 80 prosent av russerne støtter president Putins politikk, er det grunn til å anta at minst like mange deler hans syn på Vesten, skriver kronikkforfatterne. Foto: Scanpix

  • Jørgen Holten Jørgensen
    Statsviter og forfatter av boken «Russisk politikk»
  • Lars Rowe

**Den farligste** formen for løgn er halvsannhet. En sann kjerne gjør løgnen levedyktig, og den får gode vekstvilkår hos et ukritisk publikum. Når løgneren er en politisk elite, og publikumet er en stats befolkning, kan konsekvensene bli fatale. Ukrainas befolkning har fått kjenne resultatet av Russlands sannferdige løgner på kroppen. Kan den russiske løgnen løpe løpsk og bli et problem også andre steder?

Før nyttår holdt Putin sin årlige tale om rikets tilstand. Krim og situasjonen i Ukraina var naturlig nok et tema: Vestens sanksjoner mot Russland har, ifølge Putin, ikke noe med landets annektering av Krim å gjøre. Sanksjonene ville kommet uansett, da Vesten alltid har ønsket å knuse Russland når russerne blir for sterke. Putin tegner et dystert verdensbilde: Russland, med sin humanitære misjon for fred, rettferdighet og et samfunn bygget på tradisjonelle verdier, er omringet av et aggressivt Nato, ledet av et amoralsk USA som fremfor noe annet ønsker Russlands kollaps.

Les også

Putins fem sterke kort

Putin fortsatte: Opprøret på Maidan-plassen i Kiev ble betalt av det amerikanske utenriksdepartementet, var styrt av fascister, og en junta overtok regjeringsmakten. Russland blandet seg ikke inn i folkeavstemningen på Krim, og har inntatt en humanitær observatørrolle i konflikten i Øst-Ukraina. Russlands eneste ønske er fred mellom de ukrainske og russiske broderfolkene.

Putins propagandistiske retorikk reproduseres nå i stort og smått. En tøylesløs russisk fremmedfiendtlighet og patriotisme får fritt spillerom. Heller ikke Norge slipper unna.

I beste sendetid fredag 28.11.14 gikk programmet Spetsialnyjs korrespondent på luften på statskanalen Rossija 1, Russlands største fjernsynskanal. Debattprogrammets hovedtema var det norske barnevernets omplassering av russiske barn. Programlederen beskrev innledningsvis barnevernet som en del av en «gigantisk kidnappingsmaskin i Vesten». Pavel Astakhov, det russiske barneombudet, fulgte opp: «Det norske barnevernet er motivert av kapitalistisk profittjag. Russiske barn faller som ofre for norske private aktørers pengesug.»

Astakhov har vært på krigsstien før. I et intervju med avisen Izvestija den 10.11.14 uttalte han at det norske barnevernets hovedoppgave er å øke Norges befolkning. En av de norske metodene Astakhov identifiserer er bruken av homofile par som barneoppdragere: «De omplasserte barna havner som oftest hos barnløse par eller hos fosterforeldre av samme kjønn. Slik oppnår [den norske staten] to ting: At barna blir oppdratt i Norge og at norske personer som ikke under noen omstendigheter kan få barn, blir foreldre.»

Les også

«De var overbevist om at barnevernsnemden tok barna fra russere i Norge og solgte dem til barnløse nordmenn for ulovlig adopsjon»

Irina Jarovaja, fremstående parlamentsmedlem for Putins parti Forent Russland, så på sin side barnevernets virksomhet i lys av det moralske forfallet i Vesten. Mot dette forfallet står Russland alene igjen, mener hun: «Russlands skjebne er å fremme verdier som ærlighet, rettferdighet og dannelse.» En annen debattant kastet seg på og fordømte vestlig toleranse for homofili: «Folk som oppdrar barn til å tro at homofile og heterofile er likeverdige, hater i realiteten sine barn», hevdet han, uten at noen i studio fant å kunne ta til motmæle.

Det russiske ordskiftet er forstemmende ensidig og ytterst emosjonelt. Propagandaen har forvandlet store deler av offentligheten til et ukritisk og hysterisk ekkokammer. Aktører fra høyeste til laveste nivå kappes om å fordømme vestlig praksis, mens Russland fremheves som verdens siste moralske bolverk.

Men — tror det russiske barneombudet virkelig at det norske barnevernets viktigste funksjon er å bidra til å øke antallet norske innbyggere blant annet gjennom planmessig kidnapping av russiske unger? Tror Putin virkelig at den nye ukrainske regjeringen er en fascistisk koalisjon som utgjør en eksistensiell trussel mot russere i Ukraina og Russland selv?

Hvis de virkelig tror på det de sier, farer de da med løgn? Vi har ikke tilgang til russiske politikeres indre liv. Men vi vil hevde at påstandene er så åpenbart konstruerte, at vi står overfor et langt mer alvorlig problem enn løgnaktighet hvis absurditetene som presenteres virkelig er uttrykk for Putin-regimets virkelighetsoppfatning. Da har vi med en kollektiv russisk virkelighetsflukt å gjøre.

Retorikken ser ut til å ha en voldsom gjennomslagskraft i det russiske folkedypet. Når nær 80 prosent av russerne støtter presidentens politikk, er det grunn til å anta at minst like mange deler hans syn på Vesten. Den russiske argumentasjonen er i det store og hele logisk og følger en konsistent linje. Den bygger dessuten (nesten) alltid på et snev av fakta, noe som gjør den effektiv.

For det er sant at det finnes folk, russere inkludert, som føler seg urettferdig behandlet av det norske barnevernet. Det er også sant at det finnes høyreradikale grupperinger i Ukraina som bruker fascistliknende symboler og som fortsatt spiller en rolle i ukrainsk politikk. Det er også riktig at USAs utenriksdepartement har støttet frivillige organisasjoner som jobber for demokrati og menneskerettigheter i Ukraina, og som dermed kan sies å ha bidratt til at den Russland-vennlige president Janukovitsj falt.

Det er alarmerende at løgnen så aktivt fremmes av den russiske politiske eliten.

Utgangspunktet for de russiske løgnene er altså en kjerne av sannhet. I den hysteriske fråden som piskes opp, forsvinner den innerste lille sannheten litt etter litt, og blir til slutt nesten borte. Men kjernen er der fremdeles, og det russiske propagandaapparatet gjør seg dermed usårbart: President, barneombud og andre kan alltid falle tilbake på fakta, og slik underbygge selv de mest hårreisende påstander.

Propagandaen er farlig, uavhengig av hvor absurd den kan virke på den vestlige opinionen. Det er alarmerende at løgnen så aktivt fremmes av den russiske politiske eliten. Når enhver rimelig tolkning av virkeligheten synes irrelevant for Putin-regimet, blir resultatet en uforutsigbar og risikabel politikk.

Den russiske «debatten» om det norske barnevernet er langt mer emosjonell enn den er rasjonell. Dette er et signal Norge, som et av Russlands naboland, må ta inn over seg.