**Når Norge blir** omtalt som et land som deltar over vår egen vektklasse, er ikke det tilfeldig. Vår rolle som verdibasert aktør og humanitær stormakt gir avgjørende innflytelse. Dagens flyktningpolitikk setter denne rollen i fare og går på kryss av vår utenrikspolitiske tradisjon. Hvis vi ikke endrer kurs, vil våre muligheter til å føre en aktiv og effektiv utenrikspolitikk svinne hen.

Norsk påvirkning på verden er en funksjon av vår troverdighet — som taktfast og modig vokter av menneskerettighetene og folkeretten, som generøs bidragsyter for å beskytte verdens mest utsatte, og som et mønsterland for likestilling og like muligheter.

arga_-_Arvinn_Gadgil.jpg
FLYKTNINGHJELPEN

Det er dette omdømmet som gir statsminister Erna Solberg en sentral rolle i oppfølgingen av FNs bærekraftmål. Det er dette omdømmet som gir oss troverdighet til å bidra som uhildet aktør inn i utallige fredsprosesser, og som gir oss makt til å påvirke den internasjonale debatten om fred, sikkerhet og utvikling. Det er dette omdømmet som er den viktigste maktfaktoren for vår evne til å hevde våre nasjonale interesser på de globale arenaene.Frode Gryttens oppgjer med «smykkelova»:

Noen få måneders begivenheter og debatt kan ha endret dette bildet dramatisk. Vår håndtering av flyktningsituasjonen og hastebehandlingen av de 15 punktene for instramming som regjeringen la frem før jul, er et tydelig skifte i norsk politikk. Hastebehandlingen var et brudd med politisk sedvane i vår nasjonalforsamling.

Avtalen er fremmet av hele 161 av Stortingets 169 representanter. Det siste punktet fikk minst oppmerksomhet: «Stortinget ber regjeringen om å ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon».

Det er lett å bli forledet til å tro at dette punktet ikke betyr så mye, men sannheten er en helt annen. Norge legger seg nå bak land som Russland, Kina og andre som mener folkeretten bør tilpasses kortsiktige nasjonale behov. Ikke en normativ og rettslig stolpe som samfunnet bygges rundt.

Hilde Sandvik:

Dette er en dramatisk vending for den verdibaserte engasjementspolitikken Norge har ført de siste tiårene. Trusselen mot flyktningenes rettigheter er selvsagt det mest alvorlige utslaget. Samtidig kan det føre til at Norges rolle i verden endres betraktelig.

Norge har alltid vært en tydelig forkjemper for folkeretten — et naturlig utgangpunkt for et lite land som er avhengig av fellesløsninger og samarbeid. Utenriksminister Børge Brende vektla dette i sin redegjørelse til Stortinget i mars i fjor: «Vi må mobilisere for å unngå at tiår med fremgang for (...) internasjonalt samarbeid drives tilbake (…)Vi må reagere når grunnleggende prinsipper i folkeretten brytes. Godt og dypt samarbeid forutsetter gjensidig respekt for grunnleggende spilleregler.«

Flyktningkonvensjonen er et sett med slike grunnleggende spilleregler som har tålt tidens tann i 65 år. Nå er Stortingets syn på denne og andre konvensjoner at de ikke passer dagens situasjon - for oss. Det kan oppfattes som en uforståelig posisjon å innta all den tid Norge er blant landene som har opplevd minst press. Det er også en strategisk svært uklok posisjon når vi vet at appetitten på forpliktende internasjonale avtaler for menneskerettigheter er mindre enn på lang tid.

Carin (27) ble plassert i fosterhjem som treåring:

Hvis andre land svarer på initiativet som Stortinget nå har bestilt av regjeringen, så er det kun ett mulig utfall: En uthuling av folkeretten. Børge Brende forklarer dette godt i sin presentasjon av stortingsmeldingen om menneskerettigheter i utenrikspolitikken: «Mange stater undergraver aktivt menneskerettighetene. Og i økende grad samarbeider slike stater i internasjonale fora for å svekke systemene vi har etablert for å fremme og beskytte menneskerettighetene.

Stortingsmeldingen han presenterte , føyer seg inn i den lange verdibaserte linjen i norsk utenrikspolitikk. Etter vedtaket i Stortinget må imidlertid Brende nå bruke tiden på noe helt annet, nemlig aktivt å åpne for at disse statene kan svekke hardt tilkjempete universelle rettigheter — som det trengtes en verdenskrig til for å skape grunnlag for.

Og her ligger hunden begravet. Ikke bare er Norge avhengig av en global rettsorden der rett går foran makt, og der forhold mellom stater reguleres gjennom forpliktende normer, konvensjoner og lover. Vår plass på den globale politiske arenaen er i stor grad bundet opp til et forsvar av nettopp denne rettsorden.

Når FN nå sier at Norges behandling av asylsøkere over Storskog er et brudd på folkeretten, er det et varsel om tapt omdømme. Den Sørafrikanske avisen Mail&Guardian skrev sist helg om Norges praksis som sjokkerende og uventet. Flere internasjonale medier har plukket opp at landet som er kjent for sin solidaritet, nå gir noen av verdens mest utsatte en svært kald skulder. Hvordan skal Norge kunne stå rakrygget i møte med menneskerettighetsbrudd andre steder i verden?

Svaret er at hvis denne linjen i flyktningpolitikken fortsetter, vil vi heller måtte stå med bøyd nakke i møte med verdens konflikter og overgrep. Vår troverdighet står på spill, og det er ille nok. Men mye verre er følgene for vår utenrikspolitikk. Norges rolle som fredsbygger er viktig, og har vært viktig på kryss av skiftende regjeringer. Det har vært del av våre kjerneinteresser å bidra til konfliktløsning og rettferdighet rundt omkring i verden - fordi menneskeverdet må forsvares, og fordi det også er bedre for Norge med en fredelig verden. Det har gitt oss en mulighet til å påvirke viktige sikkerhetspolitiske, næringspolitiske og utviklingspolitiske diskusjoner på en måte som ingen andre land av vår størrelse har vært i stand til. At disse mulighetene henger sammen med vår politikk, er åpenbart. Hvis ikke flyktningpolitikkens innretning endres, så trues våre kjerneinteresser.

I Danmark bruker nå Utenriksdepartementet store ressurser på å minske skaden på det danske omdømmet. En intens, og mange vil si uverdig politisk debatt den siste tiden, har satt dype sår i fasaden. Grunnen til at danske UD nå jobber knallhardt for å endre dette bildet, er åpenbart. Kalkylen er den samme - svekket omdømme betyr svekket makt i verden.

Børge Brendes nyttårsbeskjed var at han hadde begynt et arbeid for å skrive en stortingsmelding om linjene for norsk utenrikspolitikk inn i fremtiden. Hvis denne utviklingen fortsetter, er jeg redd han kan nøye seg med en tynn pamflett.