Øyvind Paasche

Norge er et lite land, men på tross av det lave folketallet har vi påfallende mange forskningsinstitusjoner og universiteter, hvorav noen få kan hevde å ha fagmiljøer som er internasjonalt ledende.Om vi fortsatt skal klare å levere førsteklasses forskning, konkurrere med internasjonale miljøer om finansiering og rekruttere de fremste talentene, må vi samarbeide. Helst også bedre enn andre, men har vi det nødvendige verktøyet for å kunne klare det?

Svaret er ja, og verktøyet er en klynge. Her har Bergen vært en foregangsby, som tidlig satte i gang en prosess som i 2008 ledet til dannelsen av Bergen Marine Forskningsklynge (BMF). Det har vært prøving og feiling slik det ofte er når et nytt verktøy introduseres, men når man først får det til å fungere, er det ikke måte på hva man kan produsere.

BMF er en klynge som forener åtte individuelle aktører med delvis sprikende og delvis sammenfallende interesser. De inkluderer Universitet i Bergen, Helse-Bergen, CMR, Uni Research, Nansensenteret, NIFES, Nofima og Havforskningsinstituttet. Siden er nye klynger kommet til i Bergen, noe som demonstrerer byens økende evne til å bygge kapasitet gjennom samhandling. Det er lovende i en tid preget av omstilling og globale utfordringer.

Les også:

På den politiske arena er forskningssektoren et utfordrende felt. Ambisjonene er gjerne skyhøye, mens innsatsen er begrenset. En annen grunn er forventningene om at suksess skal materialiseres over natten. Regjeringen skal uansett ha ros for å ha løftet temaet opp på et offentlig nivå. Med sine klare ønsker om økt konsentrasjon er det lettere å se hva de tror må til for å sikre en levedyktig forskningsverden.

Responsen fra sektoren har vært delt, men det har uansett ført til sammenslåinger i både Nord-Norge og Midt-Norge, og det har inkludert etablerte miljøer som Universitetet i Tromsø, NTNU og en rekke høyskoler. I Bergen har vi allerede gått opp et lignende spor, men vi har valgt samarbeid fremfor sammenslåinger.

BMFs partnere har satt sitt merke på byen, men de har også klart å hevde seg internasjonalt. I Boston så vel som Brussel kan jeg for eksempel referere til CMR og Nansensenteret og få anerkjennende nikk tilbake. Det er ikke alle miljøer forunt.

At Bergen har en så stor marin forskningspalett å spille på, er ikke tilfeldig. Det uttrykker videreføringen av arven etter tidligere storheter som Nansen og Sverdrup samt institusjonenes egne satsinger. Rollen til næringslivet og filantroper har vært, og er fremdeles, viktig for de marine miljøene. Med Bergens forskningsstiftelse tilføres de lokale forskningsmiljøene en nødvendig fleksibilitet og dynamikk for å etablere nytenkende miljøer, bygge kostbare laboratorier og sikre kontinuitet hos allerede ledende miljøer som ellers sliter med finansiering.

En lokal konsentrasjon av aktører som allerede er konkurransedyktige, er den første forutsetningen for en vellykket klynge. Så kommer evne og vilje til forpliktende samarbeid. Å tenke og handle i klynger krever tillit og gjensidig respekt.

Les også:

En annen utfordring er å bygge noe som både er en del av en aktør samtidig som det er utenfor aktøren. Dette tilsynelatende paradokset kan gi frihet for klyngen til å operere på andre og mer utfyllende måter enn det aktøren kan gjøre på egen hånd, men det skjer samtidig på en armlengdes avstand.

Det tredje er tid. Den amerikanske Harvard-økonomen Michael E. Porter understreker at det tar tid, ti år og mer, å utvikle ledende klynger. En klynge er ikke en trylleformel som nødvendigvis vil være en suksess fra dag én, og det ville være rart om det kunne være det. Analogien til et lagidrett er nærliggende. Individuelle fotballspillere, samme hvor briljante de er på egen hånd, er aldri bedre enn det de klarer å få til i fellesskap. Å utvikle lagarbeid betyr at man må utfordre hverandre på godt å vondt, og det krever tid.

Synlighet er en annen viktig faktor for klynger. Lokalt har BMF for eksempel engasjert seg lokalt gjennom samarbeid med byens skinnende nye videregående skole, Amalie Skram. Her jobber vi sammen med skolens lærere og ledelse for å øke interessen for realfag gjennom en fysisk målestasjon som er plassert i Store Lungegårdsvannet. Instrumentene til målestasjonen gir bl.a. presise data på saltinnhold, temperatur og oksygen. Dataene danner grunnlaget for en læreprosess som kan skape innsikt i hvordan naturen fungerer, og hvordan den forandrer seg.

Vi jobber også internasjonalt. Sammen med et av verdens absolutt ledende marine miljøer i USA — Woods Hole Oceanographic Institution (WHOI) - har vi klart å etablere en internasjonal møteplattform for forskning, næring og forvaltning kalt Ocean Outlook. Her tar man for seg nye viktige forskningsspørsmål. Slike samarbeid kan være med å bygge broer mellom ledende marine miljøer, men de kan også fungere som en inngangsportal for næring og forvaltning.

Les også:

Jo flere jo bedre. Nye klynger er kommet til i det siste. En som ligger nært opp til BMF, er The Seafood Innovation Cluster som nylig ble tildelt millioner av Innovasjon Norge og Forskningsrådet for å bygge opp et nasjonalt ekspertisesenter. Denne sjømatklyngen forener interessen ikke bare til forskningsaktører, men også det lokale næringslivet med alle sine globale forgreininger. Min spådom er at dette kommer til å gavne Bergen stort i tiden som kommer, og det er akkurat slike initiativ vi trenger om vi skal klare å håndtere store utfordringer på en bærekraftig måte.

Media City Bergen er en annen klynge, som også forener interessene til det som i utgangspunktet er arge konkurrenter. Næringsliv og forskning velger å sette seg rundt det samme bordet for å utvikle felles strategier, som igjen kan føre til økt kreativitet, bedre og mer effektiv produksjon. Dette samarbeidet ble tidligere referert til både som et lite mirakel og en sensasjon, nettopp fordi de klarte å samle tilsynelatende motstridende interesser — muligens også fordi det skjedde på Vestlandet.

Kanskje var det snarere tvert imot. Kanskje var det nettopp fordi det skjedde på Vestlandet at det gikk.