Big Brother vs. Heftig og begeistret

Hvorfor slår kulturelitens feiring av den robuste folkeligheten hos Berlevåg Mannssangforening om til forakt når de møter den igjen hos de ungdommelige deltakerne i Big Brother? spør Alex Iversen i denne kronikken, der han diskuterer mottakelsen av årets to store publikumssuksesser på film og tv.

SAMME MOTSETNINGER: Det er mye som tyder på at engasjementet for både Big Brother og Heftig og begeistret springer ut av de samme motsetninger og frustrasjoner i et dynamisk samfunn, som i liten grad setter pris på stabilitet, lange linjer og tradisjoner.

  • Aa Anonym
Publisert:

Reality-konseptet Big Brother og dokumentarmusikalen Heftig og begeistret har vært det siste halvårets store publikumsvinnere på henholdsvis fjernsyn og kino. Den massive, folkelige interessen og den omfattende offentlige debatt de begge har vært gjenstand for har, på hvert sitt vis, gjort dem begge til kulturelle fenomener. Begge har også det til felles at de setter «vanlige» mennesker og det hverdagslige i fokus, men der slutter også likhetstrekkene. Heftig og begeistret er av en samlet norsk kulturelite blitt like unisont hyllet som Big Brother er blitt fordømt. Kulturminister Ellen Horn har kalt Heftig og begeistret «en eventyrlig seier for kultur-Norge». Og da kongeparet gikk for å se filmen, tipset kongehusets medierådgivere pressen på forhånd. Sannsynligvis i håp om at litt av den folkelige begeistringen for Berlevåg Mannssangforening skulle smitte over på kongehuset. Og i disse dager – who could blame them! Det er nærmest utenkelig at noen som helst fra det offisielle Norge i dag ville stilt seg bak Big Brother på samme måte. Det gjør meg mistenksom. Big Brother greide tross alt å samle nasjonen på en måte vi knapt trodde var mulig igjen etter OL på Lillehammer. Hva er det egentlig som står på spill? Hvorfor er reaksjonene så ensidige og unyanserte? Kort sagt: Hvorfor slår kulturelitens feiring av den robuste folkeligheten hos det tilårskomne mannskoret fra Berlevåg brått om til forakt når de møter den igjen hos de ungdommelige deltakerne i Big Brother? Heftig og begeistret er en klassisk dokumentarfilm. Det betyr i dette tilfellet at skildringen av Berlevåg Mannssangforening i filmen er underlagt et kunstnerisk temperament, og en kreativ bearbeidelse. Regissøren Knut Erik Jensen har flere steder uttalt at det viktigste med filmen har vært å formidle til et kinopublikum den samme følelsesmessige opplevelsen han selv fikk da han hørte Berlevåg Mannssangforening for første gang – og ble rørt til tårer. Det vi møter når vi går og ser Heftig og begeistret er med andre ord ikke Berlevåg Mannssangforening slik de er, men slik Knut Erik Jensen en gang så dem, og vil at de skal være. Det er en ærlig sak, og i seg selv uproblematisk. Utover det er filmens budskap både sympatisk og enkelt: Nemlig at små lokalsamfunn har livets rett. Og at livsmot og livsglede kan klamre seg fast, og gi seg uttrykk, selv under de hardeste livsvilkår.Hva som er budskapet i Big Brother, og hvem som formidlet det, er det ikke like enkelt å sette fingeren på. Enklest er det nok å bli enig om at produsenten av Big Brother, svensken Lasse Hallberg, har hatt mange muligheter til å manipulere deltakerne underveis i produksjonen. Som en mesterlig puppetmaster har den begavede tv-mannen Hallberg dratt i trådene, og fått de levende «dukkene» i Big Brother-huset til å danse foran kameralinsene. I tillegg har selvfølgelig de som redigerte serien fra dag til dag, hatt stor makt til å bestemme hva som skal med, og hva som ikke skal med, i de daglige programmene. Men det er likevel en avgrunnsdyp forskjell mellom det å klippe sammen en dokumentarfilm i ro og fred etter noen ukers opptak, og det å fortelle en historie simultant, på den tiden det tar for den å utspille seg, slik tilfellet langt på vei var i Big Brother. Det er da også dette som gjør Big Brother-konseptet både genuint nyskapende, og dypt problematisk. Debatten om det er forsvarlig å utsette folk for slikt, og hvorvidt dette er en ønskelig utvikling av tv-mediet, har vært helt på sin plass. Men det er også nødvendig å stille noen helt andre spørsmål. For eksempel hvorfor disse, på mange måter usannsynlige, fenomenene er blitt så populære? Her finnes det ingen fasitsvar. Men det er mye som tyder på at engasjementet for både Big Brother og Heftig og begeistret springer ut av de samme motsetninger og frustrasjoner i et dynamisk moderne samfunn, som i liten grad setter pris på stabilitet, lange linjer og tradisjoner. Eller som NRK-veteranen Vidar Lønn-Arnesen sa da han fikk vite at Ti i skuddet skulle legges ned etter 25 år på lufta: «Det ser ut til å være en trend at man ikke tør å gi det gamle en sjanse». Heftig og begeistret er på sitt vis et opprør mot denne trenden. TV 2-sjefen Kåre Valebrokk har skrevet at begeistringen for mannskoret fra Berlevåg skyldes «at filmen gir oss et hardt tiltrengt frikvarter fra våre egne liv, et frikvarter blant mennesker som gir blanke faen i det meste av det vi synes er viktig og som har all verdens tid. Fremfor alt det: all verdens tid». Forstått slik, fremmer Heftig og begeistret en vakker sosial utopi, om et samfunn der vi alle er frigjort fra «tidsklemmen», og der livskvalitet ikke måles etter markedsprinsipper. Det er jeg for! Når jeg likevel opplever et vist ubehag ved den måten Heftig og begeistret er blitt mottatt på, så er det fordi jeg i hyllingskoret også hører tonene av en nostalgisk lengsel etter en tapt, gyllen fortid. I mange tilfeller gir denne nostalgien seg uttrykk i et tvilsomt verdikonservativt ønske om å bevare kulturarven fra den «fæle» internasjonale populærkulturen. I de verste tilfellene ender det i nasjonal selvforherligelse. Problemet hver gang er at nostalgi, og ensidig jamring over massekulturens elendighet, kun bidrar til å blokkere for en dypere forståelse av den rollen de moderne mediene spiller i samfunnet, og i unge menneskers liv.Det er påfallende hvordan mange av de heftigste beundrerne av Knut Erik Jensens film, ofte er de samme som står for den mest nådeløse fordømmelsen av Big Brother. Denne fordømmelsen tar ofte form av klagesanger over Big Brother-deltakernes manglende intelligens, og påstander om at programmet er kjedelig, infantilt og meningsløst. Dette er en kritikk som i mangt og mye minner meg mistenkelig om kulturelitens «gode gamle» forakt for det ordinære og folkelige. Ved å ta avstand fra de «harry» ungdommene i Big Brother kan de som oppfatter seg selv som sofistikerte kulturmennesker få bekreftet sitt selvbilde. Og når de samtidig kan hylle den eksotiske folkeligheten hos mannskoret fra Berlevåg, får disse «menneskevennene» også mulighet til å smykke seg med sin «menneskelighet». Men dermed blir det dessverre også umulig for dem å begripe hvorfor Big Brother for mange unge (og ganske mange eldre!) mennesker slettes ikke var kjedelig og meningsløst, men tvert imot dypt meningsfylt. Det moderne samfunnet krever av den enkelte en kontinuerlig vilje til endring og tilpasning. Dette er også et samfunn der unge mennesker hver dag står overfor et utall livsstilsvalg, og der våre personlige identiteter og sosiale tilhørighet til stadighet må konstrueres på nytt. Og hva var det Big Brother hander om, om ikke nettopp identitetsskaping, sosiale roller og relasjonshåndtering? I et slik perspektiv er Big Brother kanskje best forstått som en sosiologisk trykk-koker, som meget presist tematiserer livsbetingelsene i det moderne informasjonssamfunnet. Big Brother er med andre ord ikke blitt årets store mediefenomen fordi hundretusener av nordmenn ble kikkere over natten, men fordi dette «spekulative» reality-programmet, enten vi liker det eller ikke, spissformulerer noen problemstillinger som ikke bare er dypt meningsfulle, men som det er livsnødvendig for unge mennesker i dag å forholde seg til.Rodney, Anette, Anne Mona, Lars Joacim og de andre i Big Brother-huset er kanskje ikke så eksotiske som mannskoret fra Berlevåg, ikke har de så mye livserfaring å øse av heller. Men som noen av de mest synlige representantene for en ungdomsgenerasjon som strever med å bli seg selv i en forvirret og forvirrende samtid, fortjener de mer sympati, og et bedre ettermæle enn det de så langt har fått. Og hører vi godt etter, kan det til og med hende at de har noen viktige historier å fortelle oss – de også.