De farlige narkomane

De rusede skremmer oss med sin atferd. Jakten på neste skudd gir desperate mennesker, uansett hvor gode og snille de egentlig er inne i seg.

Eirik Brekke

  • Lege
  • Maria Gjerpe

Stanken river meg i nesen. Som lege på legevakten noen år tilbake, møter jeg bostedsløse og narkomane Lars. Det lukter fattigdom, sykdom og skam. Det lukter ukers skitt, byller som har selvsprukket og innhold som har størknet inn i klær som klistrer seg mot huden.

Mannen som møter meg når jeg snur meg rundt for å ta imot ham, senker blikket, ser ned mot skotuppene, som ikke lenger har en gjenkjennelig farge eller form. Lett knekk i hoften og en dypere i knærne. Venstre arm tett rundt sin høyre underarmen. Hvorfor han ikke håndhilser blir åpenbart — han har et dobbelt brudd i begge knoklene i underarmen. To timer på venterommet, noe ingen andre ville godtatt.

SELV SIER LARS at han har «vondt i armen». Det er to dager siden bruddet -han «falt i en trapp». Det ligner på et balltrebrudd. Å fortelle at han er blitt banket medfører mye skrål og lite ull - så han lar det være med det.

Hvordan forholde seg til «monsteret» Lars, som tåler alt, er tannløs og stinkende og umenneskelig i fremferd? Han som «tar den», og som vi forventer «tar den òg».

HVEM VIL HA LARS I STUEN? Som nabo? Det er ikke det narkotiske stoffet Lars bruker som gjør at han skremmer vettet av oss - det er det som han drar med seg på veien i jaget etter heroin. Stanken, uforutsigbarheten, råskapen, den tilsynelatende umenneskelige tålegrensen.

Dersom Lars skal være en del av et storsamfunn, som er en nødvendighet for å komme seg ut av et rusavhengighetsforhold, må han endre livsførsel og tankesett. Det er ikke mulig å vedta inkludering, det viser all verdens innvandringsdebatter. Lars må endre sin oppførsel til noe gjenkjennbart, noe forutsigbart, noe trygt. En atferd vi, som storsamfunn, kan akseptere.

VI ER REDDE for de narkomane. De rusede skremmer oss med sin atferd. La oss innse det - vi er mennesker. Det er menneskelig å være redd og utrygg når vi møter aggresjon, uforutsigbarhet, egosentrisitet og mennesker som lever under umenneskelige forhold. Redselen er reell - jakten på neste skudd gir desperate mennesker, uansett hvor gode og snille de egentlig er inne i seg.

La oss se det i hvitøyet, det vi ikke vil se:Verden er ikke perfekt. Noen vil aldri helt slutte med stoff, uansett hvor mye støttebehandling de blir møtt med; noen ønsker ikke og andre kommer bare ikke i mål. Slikt møter vi daglig på andre områder innenfor medisinen også. Det betyr ikke at vi leser opp en fallitterklæring -det betyr bare at vi kontrollerer at kart og terreng stemmer overens.

JAKTEN PÅ STOFFENE gjør at de narkomane utvikler denne råskapen som er uforståelig for storsamfunnet. Denne jakten kan dempes ved medikamentell behandling.

Det er et sjeldent syn å se en bestefar-narkoman. Det er ikke heroinen i seg selv som dreper, det er situasjonen den stoffavhengige lever i som er dødelig. Heroinavhengighet er altså en dødelig sykdom.

THORVALD STOLTENBERG og utvalget han leder tror på det de håper på. Det er en drøy uke siden de la frem sin rapport om hvordan drive narkotikapolitikken i årene fremover. Utvalget har tatt til orde for et prøveforsøk med heroinassistert rehabilitering, der heroin vil inngå i et helhetlig behandlingstilbud for noen.

Heroin, eller diacetylmorfin, er et kjemisk stoff, som kan brukes som legemiddel. I dag har vi dette stoffet, sammen med andre stoffer, tilgjengelig til bruk i behandling. Hva vi kaller midlene er uinteressant.

Noen vil trenge diacetylmorfin, andre kjemiske legemidler. I morgen, eller om fem år, vil vi ha utviklet nye legemidler som vil kunne erstatte eller komplementere dem vi har i dag. Slik er det innenfor medisinsk behandling. Heroinet er ikke tenkt å deles ut i et vakuum, men som del av et helhetlig behandlingstilbud.

HEROIN MÅ DOSERES mange ganger daglig og skal hentes på behandlingsstedet. Mange hevder at de tyngste narkomane ikke er i stand til å møte gjentatte ganger i løpet av en dag.

Når de mest knesvake klarer å selge det lille som er igjen av kroppen sin til de tøffeste horekundene, finner jeg det trolig at de klarer å møte 3-4 ganger daglig på rehabiliteringsstedet for å få sine doser med heroin også. Å få ro fra et jag etter en ny dose vil antas å gjøre pasienten mer fokusert på et rehabiliteringsopplegg.

ALLE SNAKKER OM «verdighet» og mener selv at de behandler en rusavhengig som et likeverdig menneske. Vi vil likevel ikke ha de narkomane tett innpå oss, vil vi vel? Så lenge vi ikke erkjenner denne menneskelige redselen for det uforståelige, det forstyrrende, det farlige, vil storsamfunnet utvikle mekanismer som støter andre ut av fellesskapet. Jeg ser at mange snakker om «verdighet» og definerer andres verdighetsfølelse og ikke sin egen. Det som oppleves som uverdig for den ene, kan oppfattes som fullverdig for den andre.

Å være avhengig av et narkotisk stoff kan frata en følelse av autonomi og kontroll. Det beste er antagelig å ikke være avhengig av noe i det hele tatt. Vi er likevel tilbake til dette at vi sannsynligvis aldri vil få et helt rusfritt samfunn. Det betyr ikke at menneskene ikke kan leve verdige liv.

I BEGREPET «REHABILITERING» ligger å oppnå best mulig funksjons -og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. For noen kan det å få «vasket seg», fysisk og mentalt, komme seg på bena inn i trygge rammer og å gjenfinne egen funksjon være en nødvendig øvelse før en klarer nedtrapping og eventuelt overgang til andre rehabiliteringstiltak enn heroin.

Stoltenberg-rapporten representerer et kvantesprang innenfor rusomsorgen. Brukt rett vil disse tiltak gi narkomane mulighet til et tryggere og mer forutsigbart liv og dermed mer kontrollert og gjenkjennelig atferd. En atferd andre kan føle seg trygg på. Samhandlingen med storsamfunnet den narkomane skal tilbakeføres til, blir tettere og lettere. Rusmisbrukere som gruppe har vært nedprioritert og utstøtt i altfor lang tid. De er syke mennesker, med multiple utfordringer de trenger hjelp til å løse.

DETER KLART - det er ikke en billig løsning Stoltenbergutvalget har lagt på bordet. I avrusning og tilbakeføring ligger også selvsagte momenter som gjeldssanering og helhetlig boligpolitikk. Nå vil noen kanskje tenke at jeg forfekter synet at man er sin egen lykkes smed, at bare de narkomane ikke synes på gaten, så er det greit; og å gi dem legemidler gagner oss mer enn den narkomane. Jeg håper jeg ikke blir tolket dit hen.

Stoltenbergutvalget svakeste punkt er at de sier lite om hva de skal gjøre for å hindre nyrekruttering. Den neste diskusjonen må ta opp den hansken: Hvordan skal vi hindre utstøting fra samfunnet og heller gi støtte til menneskene som er blitt misbrukere.

Synspunkter? Si din mening her.