Den virkelige ventelisten

Det er ikke bare Utøya-ofre som sviktes. Helsevesenet skjuler de egentlige tallene på hvor mange som ikke får hjelp

Publisert Publisert

VENTELISTER: Utøya-ofre og forsvarsveteraner skulle ikke trenge særordninger for å få den hjelpen de trenger. Som borgere i landet var de lovet dette lenge før traumene, skriver innsenderen. Kronstad distriktspsykiatriske senter (bildet) er et av stedene med stor pågang. Foto: Ørjan Deisz

Sivert Straume

I det siste har BT problematisert at psykisk lidende forsvarsveteraner og ofre for Utøya-tragedien ikke får den hjelpen de skal ha. Disse utgjør spesielle grupper hver på sin måte. Det som ikke er spesielt med dem, er at de trenger hjelp. Det er heller ikke spesielt at de er blitt snytt for hjelp av en velferdsstat som lover universelle og dekkende helsetjenester.

Den skjulte køen

I ni måneder ventet Knut på behandling for sitt psykiske problem. Da han endelig slapp til, var han blitt mye sykere. Han sto i den skjulte køen, som aldri blir synlig for dem som bevilger penger til psykisk helsevern. Knut er en pålitelig og dyktig arbeidskar. Hans energi og initiativ har kommet arbeidsgiver og kunder til gode. En hjelpsom venn er han også. I lunsjen på jobb en dag for fem år siden fikk han et skremmende anfall av svimmelhet, hjertebank og åndenød. Konsentrasjonen forsvant. Det var intenst ubehagelig, og han tenkte at om han ikke kom seg ut, kunne det gå riktig ille.

Han gikk til legen, som ikke fant noe galt med kroppen hans. Likevel merket Knut at plagene kom tilbake når han var sammen med kollegene. Det var et røft mannsmiljø, og han var redd de andre skulle se at han slet. Han våget seg etter hvert ikke på jobb og ble sykmeldt.

Kompetansen varierer

I oktober 2012 slo Dagens Medisin opp at 13.000 personer venter på hjelp fra psykisk helsevern. 9000 av disse var voksne. Det kan høres mye ut, men sannheten er at tallet bare omfatter en brøkdel av dem som faktisk trenger behandling men som ennå ikke har fått det. 9000 utgjør ikke mer enn 2,3 promille av den voksne befolkningen i Norge. Antallet voksne som til enhver tid har en psykisk lidelse er 67 ganger høyere.

Les også

Et svik

Ifølge folkehelseinstituttet vil om lag en tredjedel av den voksne befolkningen oppleve et psykisk problem i løpet av ett år. Det utgjør 1,3 millioner mennesker. Til sammenligning behandlet spesialisthelsetjenesten for rus— og psykisk helsevern om lag 200.000 personer i 2011, når vi også tar med avtalespesialistenes innsats. Hvert år er det altså godt over én million mennesker som kan trenge et behandlingstilbud men som ikke får det i spesialisthelsetjenesten.

Noen av disse får hjelp i andre deler av psykisk helsevern, det vil si kommunen eller fastlegen. De fleste av disse skal ha psykologisk behandling - ikke medikamentell. Fastlegers interesse, kompetanse og kapasitet varierer sterkt når det gjelder samtalebehandling. Det er helt opp til legen om den vil tilby det eller ikke. Det kommunale tilbudet er langt fra likt utover landet.

Bergen kommune gir støttesamtaler til de alvorligst syke og enkelte andre dersom det er kapasitet igjen. For øvrig tilbyr de kurs i mestring av depresjon. I 2011 var det 78 av kommunens 260.000 innbyggere som deltok på slike kurs. Hvor mange som får hjelp av fastlegen eller kommunen er ukjent, men det er ingen vågal påstand at de færreste får tilbud om samtalebehandling.

Finnes ikke på ventelisten

Knut var en av dem som måtte vente lenge, uten å komme med i statistikken. Da han søkte hjelp hos fastlegen, ble han ikke satt på noen venteliste. Han ble henvist til spesialisthelsetjenesten. Heller ikke der kom han med i noen ventelistestatistikk, for de avviste ham og mente han skulle få behandling hos fastlegen. Han ventet og ble sykere. På nytt gikk han til fastlegen og fikk henvisning. Også den ble avslått, og fremdeles var det ingen statistikk som fulgte med på hvor lenge han måtte vente.

Da han for tredje gang ble henvist, var situasjonen blitt så ille at spesialisthelsetjenesten gikk med på at han skulle få behandling. Først da ble han en av de 13.000 på den eksklusive offisielle ventelisten.

Knut ble verre for hvert avslag. Men den offentlige statistikken ble bedre.

Den offisielle ventelisten skaper medieoppslag om den skulle vokse eller minke med noen tusen navn. Den skjulte, som omfatter mange titalls ganger flere, er ikke et tema. Slik jeg oppfatter det, sier den offisielle ventelisten lite om hvordan tjenestetilbudet er for psykisk syke. Spesialisthelsetjenesten kan lett redusere den uten å jobbe fortere eller bedre. Den kan ganske enkelt heve terskelen for hvem som skal få behandling. Og systemet er lagt opp slik at de som klarer å skjule kapasitetsmangel og ventelister premieres.

Verre for hvert avslag

Knut ble offer for dette. Det distriktspsykiatriske senteret han ble henvist til hadde store kapasitetsproblemer på det tidspunktet. Men det innrømmet de ikke overfor Knut eller legen hans. I stedet skrev de at Knut ikke hadde rett til behandling hos dem. Spesialisthelsetjenesten handlet mot bedre vitende. Den vet at panikkangst, som Knut ble henvist på grunn av, ofte er ledsaget av mer alvorlig psykisk lidelse som er vanskelig for en fastlege å oppdage.

Knut ble verre for hvert avslag. Panikkangst fikk følge av sosial angst, depresjon, isolasjon og invalidisering. Men den offentlige statistikken ble bedre.

Les også

«Jeg har sett arrene på armene. Jeg har vært i en fullsatt kirke for å ta farvel med en av dem som valgte å forlate oss så altfor tidlig.»

La oss legge det menneskelige til side og snakke om det som teller når budsjetter vedtas. Knut betalte skatt. Nå mottar han arbeidsavklaringspenger. I 2009 kunne han vært effektivt behandlet og tilbake i jobb på noen få uker. I stedet fikk han behandling fra 2010— 2013 med mye magrere resultater. Det offentlige psykiske helsevernet har et kjempeproblem: Kapasiteten er på langt nær stor nok til å behandle alle som ønsker hjelp for psykiske vansker. Myndighetene vil ikke ta den store regningen og gi et tilstrekkelig helsetilbud. På denne måten sparer vi oss til fant.

Tomme løfter

Helsevesenet vil ikke innrømme utilstrekkelighet. Derfor messer de tomme løfter og fremholder positiv utvikling i betydningsløse offisielle statistikker. På den måten lures psykisk lidende til å tro at de skal få hjelp. Det blir en stein til byrden for dem, og de blir, i likhet med Knut, sykere av møtet med helsevesenet. Knut opplevde hvert nei som et slag i ansiktet - en melding om at han ikke var verdt noe.

Utøya-ofre og forsvarsveteraner skulle ikke trenge særordninger for å få den hjelpen de trenger. Som borgere i landet var de lovet dette lenge før traumene. Om helsevesenet fulgte opp, ville både de og Knut fått tilbud om behandling. Men det er ikke utsikter til endring så lenge problemene skjules av hule statistikker. En ærlig fallitterklæring fra psykisk helsevern kan være første skritt ut av uføret. Si det som det er: Vi kan ikke garantere behandling til psykisk lidende før de står ytterst på kanten av stupet.

Publisert