Livets viktigste øyeblikk

KRONIKK: For meg var det livsviktig å sitte der og stryke far over kinnet, og ta inn over meg at faren min var død. Jeg fikk tatt farvel.

Publisert Publisert

KRONIKKFORFATTEREN: Stein Husebø. Foto: TRUDE HAUG

  • Stein Husebø
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

«Jeg hadde aldri forstått det. Veldig få har forstått det,» sa hun, etter at mannen døde. «Vi var alle så optimistiske,» fortsatte hun.

«Legene signaliserte at det ville gå bra. Vi grep jo det håpet. Det ble komplikasjoner. Det ble inn og ut av sykehuset. Hver gang håpet vi det skulle gå bra. Jonas fikk de beste og dyreste medikamentene, og slanger inn i og ut av kroppen. Men han ble ikke bedre. Tvert i mot. Han mistet håret, appetitten og kunne knapt å forlate sengen. Han snakket ikke om det. Ikke vi heller. Vi kunne jo ikke gi opp håpet.

Til jeg ikke våkner mer

Men så hørte jeg noe i tonefallet hans. Jeg så det også i blikket. Jeg tolket det som: Jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke mer på sykehus. Jeg vil ikke flere håpløse behandlingsforsøk. Nå lengter jeg til fred, til at jeg ikke våkner mer… Jeg er så glad for at jeg så det. At jeg forstod det før det var forbi. Tre dager senere døde Jonas. Hjemme. I sin egen seng. Vi var der alle de siste dagene. Vi var der når han døde. I Jonas øyne var det verdighet og fred.

Det var også fred da Jonas var død. Han lå hjemme tre dager. Vi stelte han sammen. Vi tok på han fjellstøvlene, den slitte buksen og jakken han hadde på seg på sine utallige turer. Han var vakker der han lå. I sengen. Hjemme i stuen.

Et hellig og privat øyeblikk

Erna, barnebarn på fem år tok prisen. Da familien var samlet dagen etter dødsfallet, åpnet Erna vinduet og ropte til sin jevngamle venninne: Ragnhild, du må komme inn og se! Morfar er død. Han er så fin! Nå har jeg forstått det,» sa hun og fortsatte: «Livets viktigste øyeblikk, — er når våre nærmeste dør. Vi ønsker å være forberedt. Vi ønsker gode, forberedende samtaler. Vi ønsker tid. Å være til stede. I tiden før, når og etter dødsfallet.

Dette er også livets mest private øyeblikk. Dere i helsevesenet må forstå og respektere det. Når våre nærmeste dør er dette for oss et privat og hellig øyeblikk. Det der med håp er interessant,» fortsatte hun. «Så lenge helsevesenet mente å kunne behandle Jonas sine sykdommer og komplikasjoner, var det det store HÅP. Vi ble nesten fanatisk opptatt av dette håpet, ute av stand til å tenke at det er mengder av håp selv om han skulle dø. Han er jo her. Jeg elsker han fortsatt. Dag og natt. Jeg sover med hodet på puten hans,» sluttet hun.

Legen med stort hjerte

For meg er faren min det store forbildet. Den gode lege med det store hjertet som ga trygghet og omsorg til alle. Fra jeg var 13 år fikk livet og far en annen farge. Far og jeg gikk opp en bratt bakke fra sjøen. Så fikk han pustevansker. Han ble blå i ansiktet, og måtte legge seg på stien. For første gang tenkte jeg: Far er alvorlig syk. I månedene som gikk ble far blå i huden ved flere anledninger. Senere har jeg lært at det betyr mangel på surstoff.

Hos far var det hjertet. To år senere skulle han opereres for alvorlig mitralstenose. Det vil si innsnevring av den ene hjerteklaffen. Kvelden før operasjonen var jeg den siste som besøkte ham. Da jeg skulle gå, ga han meg en god klem og sa: Dette går bra Stein!

Jeg så tårer i øynene hans da jeg gikk. Jeg tenkte: Her er det noe som ikke stemmer… Jeg tenkte rett. Det gikk ikke bra. Far fikk slag, blodpropp i hjernen, etter operasjonen. Det var den gang vanlige komplikasjoner ved en slik operasjon. Han ble lammet og snakket som et lite barn. Tre uker senere døde han, 54 år gammel.På kort tid lærte jeg mye.

For vanskelig å ta farvel

I etterkant fikk jeg vite at far visste. Risiko for alvorlige komplikasjoner ved denne type operasjon var mer enn stor. Men alternativet uten operasjon ville vært at han døde de neste måneder. Mor og mine fem og syv år eldre søstre hadde han snakket åpent med og tatt farvel. Men det ble for vanskelig å snakke åpent og ta farvel med Stein på 16 år. Det er en del av min sorg.

For første gang lærte jeg at det viktigste øyeblikket i livet er når våre aller nærmeste dør. Dette er tydelig bekreftet et i et langt liv som lege for alvorlig syke og døende pasienter.Mitt håp i ettertid er at en lege, en sykepleier eller noen i familien hadde hatt klokskap og trygghet til å gi far en klem før operasjonen og si: Snakk åpent med Stein. Det er ikke lett. Men han trenger det veldig. Du også…

I ukene som fulgte etter operasjonen var jeg mye hos far. Det var trist å oppleve hvordan denne høvdingen som var faren min, mistet kontakten og kontrollen med verden. Jeg har aldri bedt mye aftenbønn. Men nå ble det aftenbønn. Et hovedinnhold var: Kjære Gud, la far dø…

Barn er verdensmestre

Da far døde satt jeg utenfor rommet hans. Sykepleieren kom ut og sa: Din far er død. Jeg ville gå inn. Hun sa: Ikke gjør det. Husk faren din slik han var. Jeg gikk inn, og det er jeg mer enn veldig glad for.

For det første. Snakk med barna. Ikke lat som alt er OK, når det ikke er det. Ved alvorlig livstruende sykdom er det verste for barn og ungdom at vi fører dem bak lyset. Barn er verdensmestre i å trøste og ta imot trøst. Ta dem med på laget. Det er bra og forebyggende for sorgen, både for barn og voksne.

For det andre. Sykepleieren som ville skåne meg for synet av min døde far, mente det sikkert godt. Men hun var på tynn is. Å fraråde familien, spesielt barn, å ta farvel med sine nærmeste også etter dødsfallet, baserer på mangelfull forståelse og innsikt. Det er alvorlig maktmisbruk overfor veldig sårbare mennesker. For meg var det livsviktig å sitte der, å stryke far over kinnet, ta inn over meg at faren min var død, og å ta farvel.

For det tredje. Innholdet i aftenbønnen min har jeg senere tenkt mye på: Kjære Gud, la far dø… Jeg var den gangen litt forskrekket over de tankene. Jeg, snakket ikke med noen om det, heller ikke med mor. I etterkant har jeg forstått at mange pårørende til døende pasienter tenker slik. Men det er ofte ikke rom til å snakke om det.

Håp om åpenhet

Som lege har jeg ofte i møte med alvorlig syke og døende tenkt over saken, I mange situasjoner hvor vi fortsatt står på for å redde liv, koste hva det koste vil: Er det alle her som vil redde liv? Er det for noen i økende grad synlig at døden ikke lenger en fiende, men en befrielse fra et liv som ikke lenger er mulig? Når det til slutt ikke lenger er håp om helbredelse eller livsforlengelse med god livskvalitet, er det da ikke lenger håp?

Svaret er: Da er tiden kommet for de store håp. Håp om åpenhet, sårbarhet, tilstedeværelse, omsorg, lindring, glede, sorg og latter. Om å få og gi kjærlighet. Om forsoning og farvel.

Her er en utfordring til oss alle. Vi kan bare forstå livet i etterkant, baklengs. Vi kan ikke leve livet baklengs. Vi må leve livet i nuet og fremlengs. Vi kan planlegge for og håpe på fremtiden. Men den fremtiden er større, rikere og mer håpefull når vi lærer av de andres og vårt eget liv.

Det er mer liv i livet om døden er med.

Publisert