Imamene! Hvor er imamene?!

Publisert Publisert

Sindre Bangstad

Sist så vi det da norsk-somaliske Kadra Yusuf ble angrepet av norsk-somaliske menn, angivelig for sin provoserende uttalelser om islam, og i forbindelse med en brutal overfallsvoldtekt i Oslo på forsommeren. Utvalgte norske politikere så vel som media reagerer med et veritabelt stormløp mot telefonene til norske imamer og hysteriske uttalelser i mediene om at «nå må imamene komme på banen». Imamene svarer i sin tur ofte med uttalelser som avslører en nokså dårlig forståelse av normer for akseptable ytringer i norsk offentlighet i sin samtid, så som da en norsk-pakistansk imam i Oslo i 2003 hevdet at det var i orden å slå kvinner siden det tross alt står i Koranens sura (vers) 4: 34, og som da den sentrale islamske forstander Basim Gozlan i Oslo tidligere i år mer enn antydet at Kadra ikke burde være ute seint om kvelden, og burde kle seg mer tekkelig, som om enhver kvinne som ikke gjør det fraskriver seg retten til ikke å bli overfalt.

Hvorvidt imamer overhodet kan øve noen innflytelse på unge og sinte muslimske innvandrermenn som begår voldtekter og slår ned unge kvinner på åpen gate er et spørsmål for seg, gitt at sistnevnte sannsynligvis ikke er blant de som går oftest i moskeene. Men om noe avdekker det tilbakevendende og intense stormløpet mot imamene en manglende forståelse av imamers rolle innenfor det sunni-islam som flertallet av praktiserende norske muslimer slutter seg til, og av måten denne manglende forståelsen fremmer en ensretting av interne muslimske diskurser og tilskriver og utstyrer mannlige religiøse ledere med uforholdsmessig stor makt. Det kan derfor være verdt å se nærmere på de historiske utgangspunktene for den måten store deler av den norske og europeiske offentligheten synes å forstå imamenes rolle på.

Ordet imam henviser på arabisk til «en som leder bønnen». I sunni-islam står prinsippet om at alle troende muslimer er like overfor Allah (Gud) sentralt, og dette innebærer at enhver voksen troende muslimsk mann som lever sitt liv i pakt med sentrale islamske påbud, er mentalt frisk, og kan resitere fra Koranen på arabisk i prinsippet er kvalifisert (forståelse er ikke påkrevet).

Siden muslimer alltid har levd i hierarkiske samfunn, betyr dette imidlertid ikke at praksis i alle tilfeller samsvarer med teorien: innen sufi ('mystisisk islam') har det i en rekke samfunnsmessige sammenhenger utviklet seg et syn på imamen som en person som er mer lærd, og står nærmere Allah enn andre muslimer. I slike sammenhenger, hvor prinsippet om religiøs likhet i praksis brytes, vil en imam inneha en viktig symbolsk status i et lokalsamfunn, og vervet vil ofte bli overført fra far til sønn innen bestemte familier, utifra en teori om at baraka'en (Allahs nåde, velsignelse) som tilskrives imamen overføres i farslinjen. I shia-islam stiller det seg nokså annerledes: her betegnes imamene historisk sett som ufeilbarlige i religiøse spørsmål, og det tas for gitt at de står nærmere Allah enn andre muslimer. Statusen til den irakiske shia-lederen Moqtada al-Sadr kan vanskelig forklares med hans utdanningsmessige kvalifikasjoner, siden det er godt kjent at han var en middelmådig religiøs seminarist, som avbrøt sine religiøse studier i Najaf, og at han uttrykker seg i det irakiske shia-lumpenproletariatets språklige vendinger. Hans status må sees på bakgrunn av oppfatningen om baraka blant hans nærmeste mannlige slektninger, som var fremtredende shia-skriftlærde og ble myrdet under Saddam Husseins regime.

Likeledes var Taliban-lederen Mullah Omar en svært anonym landsby-mullah i Afghanistan før han iførte seg et klede som det ryktes at tilhørte Profeten Mohammed, og lot seg hylle av en sufi-influert befolkning i Kandahar i Afghanistan som amir al-muminin ('de troendes leder'). I kontekster (shia eller sunni) der vervet som imam har betydelig sosial og symbolsk status vil det ofte være konflikt om slike verv, og da oppstår behovet for kriterier som kan ekskludere bestemte menn fra vervet. I et lokalsamfunn i Cape Town i Sør-Afrika hvor kronikkforfatteren utførte feltarbeid i 2002 ble unge og kvalifiserte menn ekskludert fra vervet på det grunnlaget at de var ugifte. Kriteriet fremstod som nokså vilkårlig, all den stund imamens sønn, som imamen ønsket å fremme i vervet på udemokratisk vis via tilslutning fra moskékomiteen (håndplukket av imamen selv), hadde fungert i vervet lenge før han selv inngikk ekteskap i begynnelsen av tyveårene. Den lokale imamen gikk slik imot anbefalingene fra sentrale muslimske ledere i Cape Town, som på grunnlag av en serie rettssaker om hvem som skulle ha rett til vervet som imam på 1960— og 70-tallet hadde fastlagt at den person som hadde best evner i resitering av Koranen skulle foretrekkes .

Europeiske koloniadministratorer oppfattet nokså feilaktig islam som en direkte parallell til kristendommen, og forstod fordelingen av makt blant muslimer som en refleks av kristne forståelser. Således ble imamer i Cape Town fra et tidlig tidspunkt benevnt som «muhammedanske prester», en benevnelse lokale imamer raskt adopterte, fordi de utmerket godt forstod at det økte deres anseelse i forhold til koloniadministratorene, og deres makt i forhold til sine lokale moskéforsamlinger.

Trekker man parallellene til moderne tid, er det for eksempel lett å observere at britiske og norske myndigheters vektlegging av å identifisere og å fremme mannlige representanter for muslimske samfunn har klare forløpere i det britiske indiske kolonistyrets såkalte durbar-system, som innebar at man søkte å identifisere mannlige representanter for hinduer og muslimer å samarbeide med, og splittet og hersket ved å fremme den indiske befolkningens identifisering med sine respektive religiøse ledere.

Antropologen Talal Asad har bemerket at i et kapitalistisk sekulært samfunn tvinges religiøse ledere til å opptre som sekulære politikere som henvender seg til et åpent marked av ideer. Det er mye rett i dette, men det underslår det faktum at vestlige sekulære stater, spesielt i måten de forholder seg til muslimske statsborgere på, ofte privilegerer bestemte stemmer. De muslimske religiøse ledere (inkludert imamer) som ofte er best til å fremme sitt kandidatur som representanter som staten kan og må samhandle med, er som regel uten unntak menn. Det som ellers ofte karakteriserer disse muslimske mennene er at de ofte representerer ideologiske og politiske strømninger i islam med begrenset oppslutning blant den øvrige muslimske befolkning, og at de ofte overhodet ikke er blitt utnevnt ved demokratiske prosesser.

I Storbritannia er for eksempel Muslim Council of Britain (MCB), som inntil nylig var en privilegert samarbeidspartner for myndighetene, fullstendig dominert av høyt utdannede og velstående britisk-arabiske og britisk-pakistanske menn med bakgrunn i det islamistiske Jamiat e-Islami og Det Muslimske Brorskapet, som har begrenset kontaktflate i forhold til marginaliserte og underpriviligerte britiske muslimer. Det skal sies at det blant muslimer i Norge har vært unntak fra denne regelen i og med at Lena Larsen, en norsk konvertitt til islam, i mange år fungerte som talskvinne for Islamsk Råd, og var en europeisk pioner i arbeidet med å fremme organisatorisk likestilling i norske islamske fora.

Det er med andre ord all grunn for norske medier og politikere til å bli flinkere til å stille det grunnleggende spørsmålet om hvem som taler på vegne av norske muslimer, og hvorfor de gjør det. Å stille slike spørsmål vil åpne for å identifisere og å fremme enda flere alternative stemmer blant norske muslimer (kvinner så vel som menn, sekulære så vel som religiøse), og på denne måten bidra til en sterkere deltakelse i en demokratisk norsk offentlighet fra det store og tause flertallet blant norske muslimer.

Foto: YIORGOS KARAHALIS

Publisert