**USA har beveget** seg langt i retning av det likeverdet mellom befolkningsgruppene som 14. grunnlovstillegg av 1868 garanterer. Den legale rasesegregeringen tilhører fortiden, svarte brukte stemmeretten mer enn noen annen etnisk gruppe i presidentvalget i 2012, og i Barack Obama fikk USA sin første fargede president.

Til tross for disse fremskrittene er den afroamerikanske befolkningen på visse indikatorer fortsatt fattigere, mindre utdannet, og overrepresentert i kriminalitetsstatistikk, sammenlignet med den hvite befolkningen. Følgelig skaper dette sammenfallet av etniske og økonomiske skillelinjer en afroamerikansk underklasse og tydeliggjør at Obamas 2008-seier ikke betød at grunnlovens løfte om likhet mellom rasene var fullrealisert.

Likhet er et kjerneprinsipp i amerikansk politisk kultur. I dette ligger det at alle amerikanere er like under loven og skal få kunne bruke sine medfødte evner til å lykkes i livet. Selv om dette prinsippet er nedfelt i Uavhengighetserklæringen av 1776, har tanken om likhet endret innhold opp gjennom historien.

Ifølge grunnloven av 1789 telte slaver bare tre femtedeler av en hvit mann når en delstats folketall skulle fastslås som grunnlag for representasjon i kongressen. Først etter borgerkrigen (1861— 65) fikk afroamerikanere formelle politiske og sivile rettigheter. 13. grunnlovstillegg (1865) gjorde slaveri forbudt, 14. grunnlovstillegg (1868) innførte likhet for loven for svarte og hvite, mens 15. grunnlovstillegg (1870) ga svarte menn stemmerett.

Men kreative fortolkninger av lovverket gjorde at diskrimineringen av den afroamerikanske befolkningen fortsatte i stor utstrekning. I den beryktede «separate, men likeverdige»-kjennelsen, slo Høyesterett i 1896 fast at rasebasert segregering ikke var ulovlig så lenge for eksempel svarte hadde tilgang på egne offentlige toaletter. Først i 1954 ble denne kjennelsen reversert, da Høyesterett i saken Brown mot Board of Education slo fast at rasebasert diskriminering i skoleverket var et brudd på 14. grunnlovstillegg. Så kontroversiell var denne kjennelsen at president Eisenhower i 1957 måtte beordre føderale styrker til Little Rock i Arkansas for å beskytte ni svarte elever som begynte på den hvite Central High School.

Reelle politiske og sivile rettigheter fikk svarte først i 1964 og 1965. The Civil Rights Act (1964) ulovliggjorde segregering i det offentlige rom og yrkeslivet, ved utdanningsinstitusjoner og ved stemming. The Voting Rights Act (1965) forbød stemmeavgift, testing av leseferdigheter og andre ordninger som hadde som formål å hindre afroamerikanere i å bruke stemmeretten. Den svarte befolkningens deltakelse i politikken økte dramatisk med disse to lovene.

Fremskrittene på 1960-tallet innvarslet imidlertid ikke slutten på strukturelle, rasebaserte ulikheter i det amerikanske samfunnet. En oversikt fra magasinet The Economist i fjor viste at den økonomiske ulikheten mellom svarte og hvite økte mellom 2000 og 2011, at svarte tenåringer har betydelig svakere leseferdigheter enn jevnaldrende hvite, og at uforholdsmessig mange svarte menn sitter i fengsel sammenlignet med hvite i samme aldersgruppe.

Disse sosiale ulikhetene danner bakteppet for sammenstøtene mellom politi og svarte demonstranter i USA den siste tiden. Avgjørelser om ikke å tiltale hvite politimenn for drap på unge svarte menn oppleves i den afroamerikanske befolkningen som symptomatisk for at svarte fortsatt ikke er likestilte med hvite i det moderne USA. Denne oppfatningen forsterkes av forsøk i flere delstater på å gjøre det vanskeligere å stemme gjennom tøffere ID-krav og innskrenkning av forhåndsstemming, som ventes å ramme afroamerikanere uforholdsmessig. At Høyesterett i 2013 kjente deler av stemmerettsloven fra 1965 ugyldig, har også skapt frykt for ny politisk diskriminering av svarte.

Mange forventet at president Barack Obama skulle ta spesielle grep for å løfte den svarte befolkningen. Men som president er Obama regjeringssjef og statsoverhode for alle amerikanere — både Ferguson-politimannen Darren Wilson og den ubevæpnede tenåringen Michael Brown han skjøt og drepte. Obama må derfor fremstå som upartisk, ellers kan han bidra til å skjerpe konflikten i stedet for å roe situasjonen ned.

Obamas politiske program tar imidlertid generelt sikte på å løfte marginaliserte grupper i det amerikanske samfunnet. Både helsereformen hans og andre sosial- og utdanningspolitiske reformer har som formål å gi blant andre svarte bedre sjanser til å lykkes i livet. Som første afroamerikanske president er han også et formidabelt forbilde for svarte amerikanere. Men i moderne tid er Lyndon B. Johnson den presidenten som har gjort desidert mest for USAs svarte befolkning gjennom The Civil Rights Act, The Voting Rights Act, samt velferdsprogrammet The Great Society.

Den politiske uenigheten om effekten av tiltak rettet mot vanskeligstilte afroamerikanere er uansett betydelig. Generelt mener mange republikanerne at en del offentlige sosiale ordninger gjør svarte til en permanent underklasse av sosialklienter, og at kvotering av svarte er diskriminering av hvite. I tillegg kompliserer USAs maktdeling mellom Washington, D.C. og delstatene - føderalismen - iverksettingen av politiske tiltak, som for eksempel Obamas helsereform. Republikanskstyrte delstater har betydelig handlingsrom til å motarbeide den.

I moderne tid er Lyndon B. Johnson den presidenten som har gjort desidert mest for USAs svarte befolkning

Andre tiltak er mindre kontroversielle og vil kunne bidra til å utjevne den strukturelle ulikheten mellom svarte og hvite borgere. Kommentatorer i USA peker på behov for straffereform for å få slutt på at svarte menn må sone lange fengselsstraffer for relativt mindre alvorlige forbrytelser. Kvalitetsheving i urbane skoler og bedre trening av politistyrkene er andre lanserte forslag. Det er videre enighet om at økonomisk vekst trengs, men ikke om hvordan best oppnå den. Forslag om tiltak for å redusere antallet skytevåpen i omløp er imidlertid langt mer omstridte.

Enn så lenge er status at USA fortsatt står overfor store utfordringer hva gjelder spesielt den økonomiske ulikheten mellom den svarte og den hvite befolkningen. Rase er ikke lenger det hinderet for svarte det engang var, men påvirker fortsatt levekår betydelig. Kampen for å realisere grunnlovens løfte om likhet for alle er ikke over.