Må avisen ha en mening?

DEBATT: Å holde på usignerte lederartikler er å henge igjen i fortiden, skriver medievitere fra Universitetet i Bergen.

AVISER: Det er ulike tradisjoner i avisene for hvordan en lederartikkel brukes. Foto: Paul Sigve Amundsen

  • Uib
    Dag Elgesem
  • Medieviter
  • Uib. Magnus Hoem Iversen
  • Stipendiat I Medievitenskap
  • Erik Knudsen
    Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB
Publisert:

Etter mange og sterke reaksjoner på lederen «Ja til reservasjonsrett» – ligger teksten nå på nett krydret med reservasjoner, forklaringer og forbehold, for å forsikre leseren om hva lederen er, hvor den kommer fra, og hvem som skriver den. Samtidig illustrerer endringene i BT den siste tiden at hva en avis er og skal være – stadig er oppe til forhandling. Det er ikke bare format, design og betalingsmodeller som endres – men også hvilken rolle avisen skal, og ikke skal ha. Selv ikke noe så tradisjonsrikt som lederen bør være fredet.

Lang tradisjon

Lederartiklene skal representere avisens grunnsyn, som er nedfelt i formålsparagrafen. I BTs tilfelle er grunnsynet liberalt i John Stuart Mills forståelse, «borgerlig og ikke-sosialistisk». En lederartikkel vil alltid representere sjefredaktørens egen mening, men skrives for det meste av avisens kommentatorkorps. Ofte hender det altså at enkeltjournalistene skriver meninger som går stikk mot det de selv mener – men som representerer avisens syn, ivaretatt av ansvarlig redaktør. Slik har det ikke alltid vært.

Fortidens lederartikler var programartikler hvor det lød «vårt blad mener følgende» om ulike saker. Disse var usignerte, og redaktørene var anonyme. Dette endret seg da avisen «Den Konstitusjonelle» i et dramatisk grep i 1835 lot sine tre redaktører stå frem under fullt navn. Dette ble raskt en trend. Mot slutten av 1800-tallet er det vanlig med navngitte redaktører, og dermed signerte ledere – det var en selvfølge at lederen skrev lederen selv. Slik er det altså ikke lenger. Nå er lederartikkelen det eneste utslaget av avisens formålsparagraf man finner i selve avisen.

Noen gode argumenter

Det finnes en rekke gode argumenter for usignerte lederartikler. De kan provosere til debatt ved å gå lenger enn enkeltstemmer, de representerer et slags ideologisk korrektiv til partiene, og det kan ses på som redelig å flagge et tydelig ideologisk standpunkt. Ved at lederne også ofte arbeides frem gjennom diskusjon og vekting av argumenter i kommentatorgruppen, holder argumentene også en viss standard. Det er ikke bare snakk om synsing, men argumenter som har vært gjennom en viss bearbeidelse. Sist, men ikke minst, er det svært lange tradisjoner for å ha en lederartikkel.

Tradisjonsargumentet er det mest brukte, og det dårligste.

Tradisjonsargumentet er det mest brukte, og det dårligste. At man har gjort noe på én måte lenge, kan ikke forsvare praksisen i seg selv hvis det finnes bedre alternativer. Videre er det ikke til å komme unna at en rekke av disse hensynene kan ivaretas på andre måter. Også en signert leder, eller en skarp enkeltkommentator kan provosere frem debatt. En kan sette spørsmålstegn ved nødvendigheten til et tydelig standpunkt, når en uansett har forpliktet seg til objektiv og redelig journalistisk metode i nyhetsstoffet. Konsensuspregede meninger står også i en viss fare for å bli intetsigende, eller uspennende – og dermed virke mot sin hensikt.

Henge igjen i fortiden

En må som avis tørre å spørre om det er nødvendig å beholde den usignerte lederen, eller om den er en levning fra partipressens tid. Å klamre seg fast til denne er å henge igjen i fortiden. En bør heller ta et steg mot fremtidens avis: en plattform for journalistikk, med et rikt meningsmangfold på kommentarsiden. Er det ikke dit avisene uansett er på vei?

En må som avis tørre å spørre om det er nødvendig å beholde den usignerte lederen, eller om den er en levning fra partipressens tid.

Kompetansen i avisenes kommentatorkorps er voldsomt styrket de siste årene, og de ulike redaksjonene viser både mangfold og flerstemmighet med ulike stemmer og ulike politiske syn. Dette er en langvarig trend i hele faget, hvor det vies stadig mer plass til en analyserende og kommenterende journalistikk, sammenlignet med den tradisjonelle beskrivende og skildrende stilen. I store og seriøse aviser går det et strengt skille mellom disse formene for stoff: En nyhetsjournalist skal ikke mene noe i avisen, og en kommentator skal ikke drive nyhetsjournalistikk.

Trenger sterke meninger

Det er en utbredt misoppfatning at kommentatorer er en gjeng synsere. Oftest arbeider disse svært grundig, og foretar intervjuer og undersøkelser før de skriver sin kommentar. Når en avis har et velutviklet og grundig kommentatorkorps med mange ulike politiske ståsted blir det både merkelig og feil ressursbruk å få disse til å produsere meninger de selv ikke mener.

Det er en utbredt misoppfatning at kommentatorer er en gjeng synsere.

Debatten den siste tiden har illustrert to ting: Sterke meninger gir sunn debatt og folk trenger meninger. Vi trenger som samfunn at noen kan sparke opp viktige og helt nødvendige debatter som den om legers reservasjonsrett. Men det er heller unntaket enn regelen at slike debatter skapes av lederartikler. De kan like godt settes i gang av skarpe enkeltkommentatorer.

Flere syn enn bare ett

Det kan godt hende at signerte ledere vil føre til en annen rolle for sjangeren. Det er ikke så farlig. Dersom sjefredaktør ønsker å fronte og fremme avisens formålsparagraf, kan han gjøre det med andre virkemidler. Eksempelvis ved å løfte frem spesielle meningsytringer. For øvrig er det verdt å huske at alt en avis setter på trykk på sett og vis understøtter avisens mening, eller budskap. Stoffet har jo blitt godkjent av sjefredaktøren. Dessuten kan signerte ledere være vel så skarpe. Bare spør Bjørgulv Braanen i Klassekampen.

Hva med å løfte frem flere syn, fremfor bare ett?

Fremfor å stadig kverne ut sjefredaktørs og formålsparagrafens mening gjennom stadig mer kompetente kommentatorer, burde en bruke avisens viktigste og mest synlige spalteplass til noe annet. Den løsningen man har i dag trenger ikke være selvfølgelig. The Economist har utelukkende usignert stoff i hele publikasjonen. Det er ikke nødvendigvis fasiten. Hva med å løfte frem flere syn, fremfor bare ett?

La meninger kollidere

En mulighet er å bruke den styrken som ligger i et variert kommentatorkorps til å lage oppsummerende artikler. Her kunne en loddet stemningen rundt aktuelle saker, og hentet inn skarpe og korte ytringer fra avisens ansatte. Hva mener kommentatorkorpsets forskjellige stemmer om en sak? La meninger kollidere, debatter starte, og oppsummer nyhetsbildet. Dette ville vært verdifullt for leserne.

Det kan godt hende at disse forslagene vil føre til hoderysting i avisredaksjoner. Da er det viktig å huske at det er greit at en avis ikke har en politisk eller ideologisk mening, så lenge man har skarpe kommentatorer. Videre må avisene selv spørre seg om de vil se tilbake mot partipressens tid, eller om de vil begynne å se mot fremtiden.