Stjernen som falt

Dommen som i disse dager felles over Storbritannias avtroppende statsminister Tony Blair er nådeløs og til dels urettferdig. Forhåpentligvis vil ettertiden huske hans utenrikspolitikk for langt mer enn krigen i Irak.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 14 år gammel

Kristin M. Haugevik Forsker, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

Da Tony Blair flyttet inn i statsministerboligen i 10 Downing Street 2. mai 1997 lovet han intet mindre enn å «gjenvinne britenes tillit til politikk.» Nye Labours mantra var at Storbritannia fortjente bedre etter atten år med «Thatcherism» og upopulære John Major. Ikke bare bedre skoler, mer stabil økonomi og lavere arbeidsledighet, men også en ny kurs i utenrikspolitikken.

Britene hadde store forventninger til den unge, karismatiske og velformulerte Blair. Til og med Margaret Thatcher skal ha sagt at verre ting enn Blair kunne hendt Storbritannia. Internasjonalt ble han omtalt som en politisk stjerne med stort potensial. Slagord som «Blairisme» og «den tredje vei» ga gjenklang i store deler av verden.

Ti år senere er domsavsigelsene over statsminister Blair nesten utelukkende negative. Hans personlige popularitet er på et lavmål, og i en fersk meningsmåling utført for avisen The Independent fastslår 69 % av de spurte at de først og fremst vil huske Blair for den politiske hengemyren i Irak. Britiske aviser er minst like ubarmhjertige i sin kjennelse. Kreative ordspill som «Blairak» og «Bliar» og overskrifter som «Blairs blodige ettermæle» mer enn antyder at Blair og Irak-krigen vil være uløselig knyttet sammen for all overskuelig fremtid. De aller fleste har glemt at Blair en gang høstet internasjonal anerkjennelse for sin utenrikspolitiske kurs.

Fremfor alt mottok Blair i de tidlige årene av sin statsministerkarriere lovord for lanseringen og promoteringen av en «etisk dimensjon» i utenrikspolitikken.

I en nå berømt tale i Chicago våren 1999 lanserte han ganske enkelt en ny «doktrine for det internasjonale samfunn». Talen ble godt mottatt verden over, og hovedbudskapet var like enkelt som det var krystallklart: Utenrikspolitikk måtte for fremtiden styres ut fra moralske verdier snarere enn nasjonale interesser. «Vi er alle internasjonalister nå», konstaterte Blair, og fortsatte: «Vi kan ikke snu ryggen til konflikter og brudd på menneskerettigheter i andre land dersom vi selv ønsker å være trygge».

Nettopp denne ideologien ble lagt grunn da det internasjonale samfunn omsider grep inn i Kosovo-krigen våren 1999. NATO-operasjonen «Operation Allied Force» fant sted uten mandat fra FNs sikkerhetsråd, og har av den grunn blitt sentral i de senere års diskusjon rundt begreper som «humanitær intervensjon» og «ansvaret for å beskytte». Blair gis dessuten mye av æren for at USAs president Bill Clinton ga sitt samtykke til å ta del i operasjonen.

Tidligere hadde nemlig samme Clinton uttalt at Europa selv måtte rydde opp «i egen bakgård». Også Storbritannias militært sett vellykkede intervensjon i borgerkrigen Sierra Leone i 2000 betraktes som et uttrykk for den etiske utenrikspolitikken i praksis.

Mange vil også huske Blair for hans gjentatte appeller for gjeldsslette og økt utviklingshjelp til fattige land i Afrika. Under G8-møtet i Gleneagles i 2005, hvor Storbritannia var vertskap, ble han tilkjent en stor del av æren for den historiske beslutningen om å slette gjelden til flere av de tyngst gjeldsrammede fattige landene. Avgjørelsen var i tråd med anbefalingene fra den såkalte Afrikakommisjonen, nedsatt av Blair selv et år i forveien. «Det finnes ingen unnskyldning, intet forsvar, ingen rettferdiggjørelse for den tilstanden millioner av våre medmennesker i Afrika befinner seg i. Ingenting hindrer oss i å gjøre noe med det», insisterte Blair den gang. I etterkant av møtet var til og med britiske medier rosende i sin omtale av statsministerens oppnåelser. En opprømt Bob Geldof beskrev sågar toppmøtet som «det viktigste for Afrika noensinne». Dessverre for Blair fikk hans anstrengelser langt mindre spalteplass i britiske medier enn forventet, grunnet terrorangrepene i London som fant sted på samme tid.

På det europeiske kontinent vil mange bifalle Blairs innsats for å ha brakt Storbritannia nærmere sine partnere i den europeiske union (EU). Allerede under valgkampen i 1997 tok Blair et oppgjør med den grunnleggende europaskepsisen som hadde preget særlig Thatcher-regjeringen, men også Majors tid som statsminister. Blairs uttalte målsetning var å «gi Storbritannia lederskap i Europa». Kraftig motbør i spørsmålet om euroen og forfatningstraktaten til tross, Blair lyktes med det kanskje vanskeligste av alt, nemlig å samarbeide med Frankrike om en felles europeisk sikkerhets— og forsvarspolitikk.

Under et historisk møte i havnebyen Saint Malo i 1998 tok Blair og Jacques Chirac hverandre i hånden på at EU skulle utvikle en autonom sikkerhets- og forsvarspolitikk. Selv etter den bitre transatlantiske striden i forbindelse med Irak-invasjonen har det fransk-britiske samarbeidet om europeisk sikkerhet holdt frem. Siden den gang har Storbritannia bidratt både med militært personell og politifolk til EUs første militære og sivile operasjoner.

En lang ventetid er over, og Blairs siste dager som britisk statsminister går nå ugjenkallelig mot slutten. Hans etterfølger, Gordon Brown, har for lengst vært på besøk i det hvite hus, og politiske kommentatorer kappes om å oppsummere Blairs ti år ved makten gjennom bruk av kreative overskrifter, metaforer, karikaturtegninger og visdomsord. Ikke overraskende er det først og fremst Irak-krigen som gjennomsyrer de fleste av disse kommentarene. Beslutningen om å stå «skulder til skulder» med George W. Bush i Irak, tross manglende FN-mandat og feilaktige rapporter om masseødeleggelsesvåpen, har ikke bare kostet Blair hans omdømme, men etter alt å dømme også fremskyndet hans avgang.

Nettopp derfor er det på sin plass å minne om at Blair-epoken i britisk utenrikspolitikk også inneholder en rekke langt mer vellykkede politiske avgjørelser.

BLAIRS TESTAMENTE: At Irak-krigen og den skjebnesvangre alliansen med Bush vil hefte ved hans politiske ettermæle hersker det ingen som helst tvil om. I fremtidens historiebøker bør Tony Blairs innsats for en mer etisk utenrikspolitikk, gjeldsslette for afrikanske land og ny kurs i Europa-spørsmålet inngå i hans utenrikspolitiske testamente. FOTO: REUTERS
Publisert
BT anbefaler

Horneland hyller Sivert Heltne Nilsen

Doddo og Pamer fulgte kampen.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Tom taper penger på at han fikk hjelp fra Nav. Nå blir saken tatt opp i Stortinget.

  2. Brann hentet ham i mai. Nå er Sané fjernet fra klubbens spillerliste.

  3. Starter «pop-up-vaksinering» på kjøpesentre. Nå kan du velge vaksinetype selv.

  4. Bil fløy over rekkverk, traff parkert bil som ble skjøvet inn i hus

  5. – Bergen er i ferd med å stoppe opp

  6. «Sett mormor i fengsel!», skriver Audhild. – Forstår at det er krevende, svarer byråden.