Bedre rustet denne gangen

I forbindelse med den pågående svineinfluensaen blir det trukket paralleller til spanskesyken, som herjet verden i årene 1918 – 1919. Mye tyder på at en slik sammenlikning er feil.

Aina Schiøtz

professor i medisinsk historie

Institutt for samfunnsmedisinske fag, UiB

Skrekkscenarioene knyttet til den nylig utbrutte svineinfluensaen i Mexico florerer i norske medier. Med god hjelp fra helsemyndighetene – som i verste fall anslår 13 000 dødsfall og at 1.2 mill nordmenn vil bli syke – kan dette gi noen hver av oss våkenetter. Hyppig trekkes paralleller til den dødbringende influensaepidemien, spanskesyken, som herjet på verdensbasis i årene 1918–19. Ja, myndighetenes tall er så å si identiske med spanskesykens dødelighet og sykelighet i Norge. Men kan vi egentlig sammenligne? Er ikke samfunnsforholdene i dag så vesensforskjellige fra hvordan de var for 80 år siden, at det blir meningsløst? Svaret er både ja og nei. Men først, hva var spanskesyken?

Den første bølgen

Noen fakta om forholdene i Bergen slik de ble rapportert i Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene i 1918, kan gi en pekepinn. I en befolkning på vel 83 000 ble det meldt om 18 198 syke (22 %), derav 301 med dødelig utfall. Den første bølgen kom i månedsskiftet juni-juli og «spredte seg med rivende fart til en umaadelig utbredning». Men i motsetning til den neste bølgen som kom i oktober, var dette en forholdsvis mild variant. Sykdomsbildet var preget av de vanlige influensasymptomene: feber, hodepine, verkende lemmer, katarr i øyne og luftveier, tørrhoste mv. Følgesykdommene var mange, deriblant bronkitt og lungebetennelse.

I slutten av juli syntes sykdommen å ha kulminert, og myndighetene begrenset seg til å innskjerpe betydningen av personlig hygiene og bekjempe spytteuvanen «som en vesentlig faktor ved sykdommens spredning». Men i oktober kom det altså en ny og alvorligere bølge, svakere i utbredelse, men desto mer hardtslående. Det offentlige måtte til dels overta begravelsesomkostningene for de dårligst stilte, sykehusene var overfylte og den private sykepleien ble vanskelig, da også sykepleierne ble angrepet. Det var på denne tid 71 leger i byen, antall sykepleiere har vi ikke oppgave over. Og oppsiktsvekkende: Sykdommens ofre var i hovedsak yngre, arbeidsføre mennesker, med overvekt av menn. Det var altså ikke primært små barn og eldre som ble rammet, slik som vanlig var under epidemiske sykdommer. Sosialt sett var det en overhyppighet blant dem som bodde trangt og tett, oftest de fattigste.

Men Lykkja gikk fri

Sykdomsutbredelsen i Bergen fulgte nøyaktig det samme mønster som i resten av landet. Den spredte seg med lynende fart til enhver avkrok. Det ble sagt at den lille fjellbygden Lykkja mellom Hemsedal og Valdres var det eneste sted som gikk fri. Kommunikasjonsmidlene bidro, sykdommen spredte seg langs landeveiene, og med tog og båt. Til Bergen kom sommerepidemien med jernbanen. Tre bølger skyllet over landet, to i 1918 og en i mars 1919. Så var det hele over. Sykdommen ble fremkalt av det såkalte influensa A-viruset, og først for få år siden ble smittestoffets egenskaper kjent.

At spanskesyken har fått en forholdsvis beskjeden plass i historiebøkene og i folks bevissthet – i motsetning til tuberkulosen – skyldes trolig dens korte liv. Men at den der og da ble oppfattet som katastrofal, hersker det ingen tvil. Det gjenspeiles i en uttalelse av en av landets fremste medisinske professorer, Francis Harbitz. «Set i sin helhet maa den nåværende influenza-epidemi betegnes som en av de største ulykker der har rammet vort land», skrev han i 1919. I demografisk forstand var dette 1900-tallets eneste brudd i en jevnt nedadgående dødelighetskurve. Spanskesyken bidro nærmest til en demografisk krise, hvilket innebærer at det over en periode dør flere enn det blir født. Sykdommen påvirket også forventet levealder. Samfunnsgeografen Svenn-Erik Mamelund, som har studert spanskesyken i detalj, har påvist at mellom 1917 og 1918 sank forventet levealder med over syv år. Den endte på henholdsvis 48,5 år for menn og 52 år for kvinner.

«Gavnlig indflytelse av kognak»

Konsekvensene av spanskesyken var med andre ord store, ikke bare demografisk, men også sosialt og økonomisk. Barn mistet sine mødre, familieforsørgere døde, arbeidstakere i hopetall ble syke, og landets infrastruktur og næringsliv falt midlertidig sammen. Belastningene på helsepersonell var enorme og de kommunale sykekassene ble nærmest ruinert. I 1918 var utbetalingene det tidoble av året før.

Det fantes ingen effektive legemidler. Det eneste medikament som ble benyttet både i forebyggende og terapeutisk øyemed, var konjakk. Men hjalp den? Selv blant de medisinske autoritetene var uenigheten stor. Flere mente at det var høyst usannsynlig at konjakken hadde noen som helst slags effekt, mens professor i hygiene og spesialist i infeksjonssykdommer, Axel Holst, var av motsatt oppfatning. Han kunne påvise at «… talrige personer paa sig selv hadde iagttaget en gavnlig inflydels av kognak». En noe mer holdbar vitenskapelig metode kunne han ikke vise til. I regjeringen gikk det varmt. Skulle man tillate konjakk midt i forbudstiden, da alt salg av den slags var reseptbelagt? Det ble fremmet forslag om å se bort fra kravet om resept fra lege og dele ut en halv flaske til hver husstand. Sosialminister Abrahamsen, selv avholdsmann, satte seg imot. Likevel vedtok regjeringen å frigi brennevinet en gang Abrahamsen var bortreist. Folk tok villig imot. Også avholdsfolket fikk av skjenken, og «dei svelgde særs godt unna», meldte en distriktslege fra Nordvestlandet.

«Spytteuvæsendet»

Hvilke paralleller kan vi trekke mellom spanskesyken og svineinfluensaen? Spanskesyken var en verdensomspennende pandemi. Mye tyder på at svineinfluensaen blir det samme. Begge sykdommer spres uvanlig raskt og rammer i første rekke den yngre og mest arbeidsføre del av befolkningen, og de fattigste. Slik får de vidtrekkende konsekvenser for infrastruktur og næringsliv, og sosialt liv. Stopper parallellene der? I Norge skulle vi i dag være atskillig bedre rustet til å kunne bekjempe en eventuell epidemi enn vi var i 1918. I motsetning til under spanskesyken, fins det nå medisiner som har en viss effekt. Videre har vi god økonomi og et godt utbygd helsevesen. Bare forskjellen i antall leger indikerer det. I 1918 var det 1944 innbygger pr. lege, i 2007 var det tilsvarende tallet 224. Vi har nærmere 90 000 yrkesaktive sykepleiere, statistikk for 1918 fins ikke. Den allmenne kunnskapen om smittespredning og hygiene er betraktelig større enn for 80 år siden. Det er lenge siden vi fikk bukt med «spytteuvæsendet», mens infrastrukturen (vannforsyning, renovasjon, næringsmiddelkontroll mv.) ikke er sammenliknbar. Sist, men ikke minst: Befolkningens allmenntilstand og motstandskraft er vesensforskjellig fra hva den var i 1918. På denne bakgrunn er det grunnlag for å hevde at myndighetene tar feil når de i sin verstefallsprognose anslår 1,2 mill syke og 13 000 dødsfall

PANDEMI: Verden har vært hjemsøkt av pandemier gjennom tidene, blsnt annet spanskesyken, men denne gangen har vi i motsetning til den gang medisiner som har en viss effekt.ARKVIFOTO: TORE MEEK/SCANPIX