«Hvorfor velger du ikke å adoptere?»

Det er ikke alltid slik at brikkene i livets puslespill lander i den rekkefølgen vi ønsker oss.

Publisert Publisert

ØNSKEMAMMA: Drømmen er fortsatt å bli noens mamma. Foreløpig er jeg bare Ønskemamma, skriver Tina Avantis. Foto: Privat

  • Tina Avantis Johnsen
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Drømmen er et stort kjøkkenbord med liv, lek, prat og latter. Barnelatter og voksenlatter. Familie. Min egen familie - aller helst en kjernefamilie. To voksne, to barn, hund og stasjonsvogn. Stressende hverdager med lass av klesvask, nistepakker som skal smøres, tårer som skal tørkes og klemmer som skal deles ut. Det er dét som er drømmen - det store, lille familielivet. Men så lander ikke alltid brikkene i puslespillet i den rekkefølgen vi ønsker oss. Livets puslespill.

Sånn er det for meg. Sånn er det for så mange flere enn meg. Det er ikke farlig å snakke om det. Jeg kunne ikke feire morsdag i år — ikke som mor i alle fall. Heller ikke i fjor. Men håpet er at neste år, da skal også jeg kunne feire morsdagen. Som noens mamma. Det har jeg ønsket lenge.

Jeg er 42 år og veldig singel. Det var aldri planen, men er like fullt realiteten. Dagen før jeg fylte 40 innså jeg at dersom det skal være håp om egne barn, må barn komme først, og mannen etterpå. Som et puslespill lagt fra vrangsiden, der jeg ikke aner hvor brikkene er. Eller om de finnes.

Og hvis det skulle være håp om barn måtte ferden gå ut av Norge, for Norge er nå blant veldig få gjenværende land i Europa der helsepersonell ikke kan hjelpe single med fertilitetsbehandling. Så selv om det er tillatt for single kvinner å få den type hjelp, kan vi ikke få hjelpen i vårt eget land. Vi må dra utenfor Norges grenser. De fleste starter som meg, i Danmark.

Selv om turen til Danmark i distanse ikke er så lang, har det vært en lang reise med en rekke forsøk. Store og etisk vanskelige avgjørelser. Lange og mange tanker. Så langt har det blitt fem forsøk, to graviditeter og to uønskede aborter. Håp, glede, sorg og tårer. Møter med noe av det fineste og det svarteste i livet. Livsbelastninger det er tøft, veldig tøft, å stå i alene. Uten han jeg skulle ønske sto skulder ved skulder med meg. Store økonomiske utfordringer, da hvert forsøk koster om lag 50 000 kroner. Så mange påkjenninger. Likevel fortsetter jeg. Tenker at jeg kan tåle mye for å beholde håpet om å oppnå enda mer. Men kanskje er mine egne egg for gamle nå. Kanskje er oddsen for å lykkes langt bedre ved eggdonasjon. Foreløpig vet jeg ikke om det er valg jeg ender med, nettopp fordi etikken er så utfordrende, men tankene er der — nesten hele tiden. Og mange av tankene deler jeg i bloggen Ønskemamma. Fordi det ikke er farlig å snakke om det.

Her forleden fikk jeg et spørsmål av en bloggleser som jeg ofte får. Det lød slik: «Jeg vil ikke fremstå som frekk eller krenkende, men hvis du velger kombinasjonen egg— og sæddonor, er det da selve graviditeten som gjør at du velger denne løsningen fremfor adopsjon eller å bli forstermor? Jeg vet at det er vanskelig å få adoptere som enslig, men fostermor, da? Det er vanskelig for meg å forstå at det oppleves så forskjellig å skulle få barn ved hjelp av dobbeldonor kontra i form av å få bli noens fostermor».

Hun ble plassert i fosterhjem da hun var tre år:

Les også

«Nå er det du som skal være mammaen min»

Jeg forstår spørsmålet. Det er et naturlig spørsmål, i sær fra dem som ikke har satt seg veldig mye inn i tematikken. Og det gjør sjelden de som ikke står med begge bena plantet midt i det. Mine tanker er som følger: Mange mennesker har et iboende driv etter å få barn av «eget kjøtt og blod». Sånn er vi nok biologisk skapt. For å føre slekter videre — la eget DNA overleve. Slekt skal følge slekters gang. For meg var det nok ikke like viktig å bære frem mitt eget, biologiske barn som det er for mange andre. Så i god tid før jeg begynte Danmarksprøvingen sjekket jeg muligheten for adopsjon med alle organisasjonene som finnes i Norge. Det viste seg da dessverre at alt jeg hadde hørt rykter om var sant - adopsjon var umulig. Ikke vanskelig eller nesten umulig, men helt umulig.

«Kan de ikke bare adoptere?» «Hvor dum, egoistisk og uteisk går det an å bli?» Det er spørsmål som stilles kvinner som tar samme valg som meg. Og vi er mange. De fleste usynlige, men likevel mange. For meg ville adopsjon vært ønskelig - hvis det var en reell mulighet. Det finnes så mange barn som trenger en kjærlig, omtenksom og litt bestemt mamma. Ved en adopsjon hadde heller ikke en 40-årig kropp behøvd gjennomgå en graviditet, noe som jo er en risiko for både mor og barn.

Det er tillatt for norske single kvinner å adoptere, men Norge har ikke avtale med noen land som vil adoptere bort sine barn til enslige. Verdens barn opplyser om at det ikke tas inn nye enslige søkere på listen — og at ingen har vært tatt inn på den lista siden 2006. For ti år siden tenkte jeg ikke tanken. Da opplevde jeg fortsatt at tiden rant i rett side av timeglasset.Adopsjonsforum tar heller ikke inn flere enslige søkere.

Så de som skriker høyt om hvor forferdelig og uetisk det er for single kvinner å dra til Danmark eller andre land i stedet for å adoptere, har misforstått noe vesentlig. Adopsjon er så godt som umulig.

I fjor åpnet det seg en ny mulighet med adopsjon for enslige menn og kvinner via 72-timersprogammet. Det er et samarbeid mellom Kina og Inoradopt, der barna har eller har hatt en/flere fysiske eller psykiske helseutfordring av en slik art at kinesiske myndigheter har vurdert at disse barna ikke kan tildeles direkte til en familie. Til dette programmet ønsket de særlig pedagogisk eller helsefaglig utdannede søkere. Ønskemamma, eller jeg altså, jobber som psykologspesialist og er i tillegg utdannet fysioterapeut. Kanskje kunne et av disse barna trenge en mamma som meg, tenkte jeg? Bokstavelig talt et minutt etter at jeg hadde lest annonsen ringte jeg derfor Inoradopt , men kvalifiserte dessverre ikke. Kina krevde nemlig at søkere hadde en formue på over 100.000 dollar. Det hadde jeg ikke. Kravet er nå nedjustert til 80.000 dollar, uten at det hjelper.

Les også

«Retten til selvbestemt abort innebærer også retten til fosterreduksjon»

Når det gjelder forsterbarn har jeg vært åpen for tanken, men det er heller ikke like enkelt som mange tror. Fosterhjemstjenesten har ulike krav til hvem som kan gå på kurs og bli forsterforeldre på ulike steder i landet. En annen ønskemor jeg kjenner har fått delta på kurs, og har blitt godkjent som fostermor — men må kanskje vente flere år på tildeling fordi familier med to voksne prioriteres først. En annen i samme situasjon fikk ikke delta på PRIDE-kurs i sitt fylke, nettopp fordi hun var enslig.

Selv har jeg meldt meg på kurs, men så langt ikke fått plass. Det fremkom i samtale at fosterhjemstjenesten her jeg bor stiller krav til boligutforming som jeg ikke oppfyller. De har krav om at barn må ha soverom med egen dør som ikke ligger slik at barnet må gå gjennom mors soverom, eller mor gå gjennom barnets soverom for å komme til sitt. Hun som allerede er godkjent fyller heller ikke det kravet, men det var ikke en forutsetning i den byen hun bor - min naboby. Så Bufetat har etter det vi kan forstå ikke noe felles regelverk.

Barn som må overføres til fosterhjem skal ha det bra. Godt og trygt, med varme, omsorg og forutsigbare rammer. Det er viktig. Kanskje er det viktigere enn hvor soverommet ligger?

Jeg vet ikke. Jeg bestemmer ikke. Men jeg vet at det å adoptere som enslig er umulig for alle uten høy formue, og at det å bli noens forstermor også er en vanskelig prosess, noen steder umulig.

Derfor adopterer jeg ikke. Derfor blir jeg ikke noens forstermor. Det er ikke et valg. Andre har allerede lagt rammene — tatt valgene for meg. For oss. For vi er mange i samme situasjon.

For mange kvinner vil et soleklart førstevalg være å forsøke å bære frem egne biologiske barn. Det vil for dem føles som det eneste riktige. Det tenker jeg er både naturlig og fint, og ikke et valg noen skal trenge å forsvare. Jeg synes forsåvidt verken single, heterofile eller likekjønnede par trenger å forsvare verken det om de ønsker å være barnløse, få biologiske barn, forsterbarn, adoptivbarn eller kanskje en god blanding. Selv er jeg glad i blandingsfamilier. Kanskje ender det med det?

Jeg er takknemlig over at jeg lever i 2016, og dermed har mulighet til å prøve å få barn ved hjelp av donor, selv om det betyr at jeg må kjøpe behandlingen i utlandet. Samtidig er jeg frustrert over at single menn eller kvinner (med under 700.000 kroner i formue) ikke kan adoptere barn. Ikke fordi jeg mener at alle mennesker skulle få adoptere barn, men fordi det finnes veldig mange mennesker som både ønsker og kan gi barn god omsorg, men som ikke får muligheten. Fordi stramme regelverk ligger mellom eventuelle gode omsorgspersoner og barna som trenger omsorgen. Her i Norge finnes mange enslige som både ønsker og kunne adoptere barn. Andre steder i verden finnes samtidig barn som mister den muligheten de kunne fått — muligheten til en bedre fremtid. Dét synes jeg er frustrerende. Men det er det som er virkeligheten, og virkeligheten må man forholde seg til. Derfor kommer jeg på nytt til å gjøre forsøk med donor, i Danmark, Tsjekkia, Hellas eller kanskje Russland?

Enkle spørsmål kan ha kompliserte svar. Som svaret på «Hvorfor velger du ikke bare å adoptere eller å bli fostermor?». Jeg liker dem som spør, for de fleste lager bare sine egne antakelser, uten å spørre. Og uten spørsmål kan vi ikke svare — ikke forklare - ikke bidra til kunnskapsøkning.

Noe psykologen i meg synes er interessant, er hvorfor så få stiller disse samme spørsmålene til heterofile, gifte par - altså til dem som faktisk har de mulighetene jeg ikke har. Etablerte par blir sjelden spurt om hvorfor de ikke adopterer - hvorfor de ikke velger å bli fosterforeldre. Det virker som det bare forventes at mennesker som lever i parforhold skal få biologiske barn, mens single eller likekjønnede par på et underlig vis moralsk sett forventes å velge annerledes. Det synes jeg ganske enkelt er litt forunderlig, i og med at vi er født biologisk ganske like uavhengig av sivilstatus. Ulikheten i spørsmål er forståelig, men samtidig underlig….sånn hvis vi skal tenke over det.

Foreløpig er jeg bare Ønskemamma. Drømmen er fortsatt å bli noens mamma. Følge barn på veien gjennom livet, vise dem gress og himmel for første gang, lese bøker, tørke oppkast, følge opp lekser, lære dem språk og ord for følelser, løpe etter bussen, danse i regnet, dra til Legoland og en million andre ting. Det drømmer jeg om. Som psykolog mener jeg at pasientene mine ikke skal gi opp drømmene sine - i alle fall ikke før de må. Det samme gjelder for meg selv. Drømmen om et stort kjøkkenbord med liv, lek, prat og latter lever fortsatt. Barnelatter og voksenlatter.

Publisert